1 hour ago
1
Foto: STEPHANIE KEITH / AFP / NTBHvem skal få slåss mot de autoritære kreftene?
Dette er en kommentar
Hvis en sterk og karismatisk førerskikkelse sender politistyrker ut i gatene, oppildner mot en indre fiende og undergraver demokratiske institusjoner, er det kanskje ikke så fryktelig interessant nøyaktig hva bevegelsen kaller seg. Man spør ikke en som står med støvelen på halsen din om å definere «fascisme».
Men å forstå hva fascismen er, er åpenbart viktig for å unngå å havne med støvelen på halsen. Italias diktator Mussolini døde i 1943, men fascismen er ikke borte.
Den autoritære fristelsen er like uutryddelig som arvesynden.
Fascismen er notorisk svevende og vanskelig å fange. Den ser mot fortiden og fremtiden, den er tradisjonell og revolusjonær, småborgerlig og anti-borgerlig, alt på samme tid.
Den italienske forfatteren Umberto Eco beskrev i et kjent essay det han kalte ur-fascismen.
Ideologien kommer i ulike former, men har allikevel med en gjenkjennelig kjerne. Eco pekte på fjorten kjennetegn ved en slik ur-fascisme, fra en kultisk dyrkelse av tradisjonen til forakten for svakhet og idealisering av handling for handlingens egen skyld. Men de fjorten punktene var ikke en sjekkliste. For fascismen kunne «koagulere», vokse frem, selv om bare ett eller to av punktene var tilstede, mente Eco.
Det er noe av problemet. Også for å sortere mellom oss og dem.
Foto: AP / NTBJonas Bals er historiker og fagforeningsmann. Han har bakgrunn fra Ap, men også fra Blitz-miljøet og antifascistisk kamp på 90-tallet. I tre (gode) bøker har han beskrevet trusselen fra fascismen.
Noe av det særegne med vår tid, argumenterer Bals, er at fascismen blir sterkere, men allikevel forsøker å skjule seg. Knapt noen kaller seg fascister. Ikke bare har de byttet ut svarte skjorter med marineblå dresser, men de gjemmer seg bak en rekke andre politiske merkelapper: identitære, tradisjonalister, nasjonalister, nasjonalkonservative eller bare konservative. Det betyr ikke at disse gruppene er fascistiske, men at fascister forsøker å kooptere merkelappene.
Dagens fascisme er «en samling av krefter som deler noen grunnleggende ønsker for samfunnsutviklingen», skriver han. Utfordringen kommer når han skal utdype hva slags ideer dette er. Listen starter med «autoritært lederskap, kvinneundertrykkelse, rasisme», men fortsetter med «et «fritt», uregulert næringsliv uten fagforeninger», og i tilknytning kommer grupper som er opptatt av «forbud mot abort, lavere skatter, hat mot de skeive eller frykt for det fremmede».
Bals mener selvfølgelig ikke at alle disse er fascister. Men listen har allikevel fått kommentator i den kristne avisen Dagen, Espen Ottosen, til å reagere. I en spissformulert overskrift skrev han at «nordmenn flest er fascister», og at han selv, som konservativ kristen, følte seg mistenkeliggjort av Bals retorikk.
Han overdriver, men har et poeng.
Foto: Patrick da Silva Sæther / VG / NTBI møte med autoritære krefter er det et avgjørende skille vi må holde fast ved: Et liberalt demokrati forutsetter et forsvar for systemets liberalitet, men ikke liberale standpunkter i alle politiske saker.
Det er helt legitimt å være mot en felles ekteskapslov eller abort, eller for at innvandringspolitikken må strammes kraftig inn. For å ta det et steg lenger: Det er legitimt å stille til valg på en mørkeblå, nasjonalistisk og dypt tradisjonalistisk politisk platform. På samme måte som man kan stille til valg – og vinne makt – med en svært venstreradikal politikk (for ordens skyld: Jeg oppfatter jeg ikke Ottosen som veldig mørkeblå). .
En slik politikk kan være dum, gal, hjerteløs, dårlig eller hva du enn kan komme på, men fundamentalt sett er den legitim i et demokrati. Den røde linjen kan ikke gå der.
Et liberalt demokrati må – ubønnhørlig, ingen kompromisser – være liberalt i én forstand: Flertallets demokratiske makt kombineres med beskyttelse av mindretallet gjennom rettsstat og rettigheter.
Det betyr også at det liberale demokratiets «infrastruktur» må beskyttes: frie domstoler, armlengdes avstand til uavhengige institusjoner, en fri presse og et skille mellom statsmakten og partiet/partiene som til enhver tid styrer, for å nevne noe.
Dette er den røde linjen.
Angrepene på det liberale demokratiet skjer ikke alltid med slegge. Det er ikke lenger en marsj mot Roma som får systemet til å skjelve, men hakkingen på grunnmuren. Når motstandere demoniseres og fratas legitimitet, pressen trues eller underkues, uavhengige institusjoner koopteres eller kveles og parti og stat går opp i en høyere enhet, da må varselsklokkene ringe.
Den demokratiske, anti-autoritære koalisjonen behøver ikke å være enige om noe annet enn å fastholde de demokratiske rammene. De kan være grunnleggende uenig om alt fra abort til innvandring, men må i fellesskap forstå hvor den røde linjen går.
Døren må være høy og porten vid, med plass til både Bals og Ottosen og mange flere.
For hvis renhetstesten blir for streng, har vi allerede tapt en skanse.
English (US)