Feiger ut i kjærligheten

Privat

«Jeg har lyst på kjæreste», sier vi - og ghoster, er vage og feiger ut når det blir alvor.

Fredag 30. mai kl. 11:19

<-Av: ODA GRAVDAL ULRIKSEN

Skribent

Som singel tenker jeg ofte: Hva skal til for å møte noen?

For i den moderne dating-jungelen føler jeg meg helt «lost». Det blir det samme hver gang:

Jeg matcher med noen på en datingapp, vi skriver litt, møtes kanskje én gang – så blir det ofte stille. Gjerne fra begge parter.

Jeg hører om det samme fra vennene mine.

Det er utmattende å lete etter 90-talls kjærlighet i en 2025 hook up-kultur.

For hva har kjærlighet blitt til i dag?

VIL TILBAKE TIL DET GAMLE: «Om vi fortsetter å gjøre kjærlighet til et spill, er det ingen som vinner», skriver Oda Gravdal Ulriksen. Foto: Privat

For mange unge, består det av udefinerte forhold, «vi bare ser an»-meldinger og en datingkultur hvor ærlighet ofte tolkes som svakhet.

Gud forby om du innrømmer at du liker noen, eller ønsker noe mer!

Det står ikke på alternativene. Vi har aldri hatt flere måter å møte folk på.

Det er ironisk– hvor digitalt tilgjengelige vi er, og hvor følelsesmessig utilgjengelige vi har blitt.

Forskere har faktisk sett nærmere på hvorfor dating føles så slitsomt nå.

Når vi har for mange valg, blir vi mer usikre – og ofte mer kravstore.

HEIER PÅ ÅPENHETEN: «Jeg tror vi må tørre å være ekte igjen. Tørre å si «jeg liker deg» uten å le det bort», skriver Oda Gravdal Ulriksen. Foto: Privat

Jo flere vi kan sveipe på, jo vanskeligere blir det å lande på én. I stedet for å satse på noen, begynner vi å lure på om det finnes noe «bedre» rundt neste hjørne.

Samtidig er det mange som kjenner seg utbrente av hele datingopplegget.

En studie fant at folk som bruker apper mye, ofte føler seg mer usikre og lei av å hele tiden skulle prestere og tolke signaler.

Spesielt ble det påvist at frykt for avvisning var en sentral faktor som knyttet sosial angst til problematisk bruk av datingapper.

Og kanskje er det ikke så rart – vi har gjort det å finne kjærlighet til noe som ligner mer på et jobbintervju enn en følelse.

Det er som om vi har blitt redde for å være ærlige – fordi vi ikke vil virke for på, eller fordi vi tror det er tryggere å late som vi ikke bryr oss

Men da blir det jo umulig å møte noen på ekte.

Vi ender ofte opp med å skylde på et av kjønnene. Men det er ikke «guttas skyld» eller «jentenes feil».

Det er systemet vi har skapt.

Vi sier at ærlighet varer lengst, men vi tør vi å være ærlige?

Vi snakker om å «være oss selv». men filtrerer følelsene våre gjennom algoritmer og frykt for å bli avvist.

Vi tror vi beskytter oss selv, men kanskje det vi egentlig gjør er å sabotere for det vi lengter etter aller mest.

Jeg tror vi må tørre å være ekte igjen. Tørre å si «jeg liker deg» uten å le det bort.

Tørre å vise at vi bryr oss – selv om det ikke alltid blir gjengjeldt.

For om vi fortsetter å gjøre kjærlighet til et spill, er det ingen som vinner.