Feil medisin

I dag presenteres nok en ansvarsfraskrivelse fra helseminister Vestre, forkledd som handlekraft.

I stedet for å komme med løsninger til en skakk-kjørt velferdsstat forskyver han ansvaret fra systemet og over på fastlegene.

Vestre har rett i en ting: Fastlegene kommer til å gjøre som han sier, nemlig å dokumentere «bare litt mer» etter et «følg-eller-forklar-prinsipp», selvfølgelig kommer vi til å gjøre det.

Der Vestre tar helt ubeskrivelig feil er når han tror at en faglig normering av diverse diffuse helsetilstander vil hjelpe på sykefraværet.

Det norske sykefraværet er for høyt. Det tror jeg alle, inkludert norske fastleger, er enige om. Der vi er svært uenige med myndighetene er hvorvidt det er fastlegene eller politikerne som skal løse dette problemet.

Vi ser det hver eneste dag: Pasienter som sliter med å komme tilbake i jobb. Situasjoner der sykemelding ikke er den beste løsningen.

Arbeidsforhold som burde vært håndtert på arbeidsplassen, men som ender på legekontoret. Tilfeller der det er mer lønnsomt for arbeidsgiver at den sykemeldte forblir nettopp det – sykemeldt.

Hvor er insentivene for å få sykemeldte til å forsøke seg i jobb. Hvor er insentivene for å få arbeidsgivere for å legge til rette slik at terskelen blir høyere for sykemelding, og lavere for friskmelding?

Det siste forslaget fra regjeringen føyer seg inn i det som ser ut til å utvikle seg til en tradisjon for regjeringen. Man forsøker å redusere systemproblemer ved å skape mer friksjon for enkelte samfunnsgrupper, denne gangen for oss fastleger.

Håpet virker å være at dersom sykemeldingsprosessen blir mer krevende, vil færre bli fullt sykmeldt. Kanskje vil det fungere.

Realiteten er dog at helseministeren snart ikke vil ha fastleger å skyve ansvaret over på, fordi vi allerede står midt i en svært krevende rolle: Vi skal være pasientens behandler, samfunnets portvokter og NAVs dokumentasjonsleverandør samtidig.

Hvis vi i tillegg skal legge inn en setning i journalnotatet for å tilfredsstille minister Vestre og putte pasienten inn i en faglig normering (bås på norsk) så tror jeg glasset renner over for mange. Det er en innebygget konflikt i rollekonflikten som politikere ofte undervurderer.

En sykemeldingsvurdering fremstilles ofte som objektive medisinske vurderinger. I realiteten handler det ofte om komplekse vurderinger av psykologi, arbeidsliv, motivasjon, mestring og sosial situasjon.

At myndighetene mangler forståelse for hvor diffus og subjektivt et sykdomsforløp kan forløpe er i høyeste grad forståelig, men da må de jaggu begynne å lytte til oss som står nærmest problemene. Og de må begynne å lytte til pasientene.

Et sykepengesystem med svake insentiver for gradert arbeid. Arbeidsplasser med begrenset reell tilrettelegging. Arbeidsgivere som i praksis skyver konflikter og belastninger videre til helsevesenet. NAV-systemer som oppleves tunge, lite fleksible og vanskelige å navigere både for pasienter og leger.

Altfor mange problemer ender til slutt hos fastlegen. Da blir det for enkelt å tro at løsningen først og fremst er bedre skjemaer og grundigere dokumentasjon.

Jeg tror de fleste fastleger tåler å stå i vanskelige sykemeldingsvurderinger. Det er en del av jobben.

Men dersom myndighetene virkelig ønsker å redusere sykefraværet, må man tørre å diskutere systemet rundt sykemeldingene – ikke bare gjøre fastlegen til stadig strengere kontrollør.

Med dagens politiske utvikling risikerer vi å bruke økte ressurser på mer byråkrati, samtidig som de grunnleggende problemene forblir de samme.