Fikk senskader etter spiseforstyrrelser: Nå ønsker Jæger å si fra

– Det gikk utover min mentale helse. Det gikk ut over prestasjonene mine på skolen, og på friidrettsbanen. Det tok over hverdagen.

Det sier Henriette Jæger til NRK. I dag er hun 22 år gammel og en av verdens fremste løpere på 400 meter. Men historien kunne ha vært annerledes.

– Jeg hadde et halvt år i 2020 hvor jeg slet med å få i meg nok mat. Jeg gikk konstant på underskudd, og gikk veldig mye ned i vekt.

Jæger drev med mangekamp på det tidspunktet, og ble regnet som et av landets største talenter. Men da hun så seg selv på TV, følte hun seg for stor.

Hun slet med selvbildet og ville ned i vekt. Tanken var at det også skulle hjelpe henne som utøver. Det var feil.

– Det var vrangforestillinger. Det gikk drastisk ut over prestasjonene mine. Jeg hadde nesten ikke energi til å være med venner og familie. Jeg kjente ikke meg selv igjen.

Fikk et ultimatum

Det merkes på mor og trener Unn Merete Lie Jæger når hun snakker om denne perioden.

Hun så at datteren tok mindre porsjoner til maten, at brødskivene fra skolen ikke var spist opp, og at hun tok maten med seg på rommet.

– Jeg var veldig frustrert. Jeg så det på trening, og jeg så det på hele henne. Jeg visste på en måte hvordan det ville gå – i grøfta, sier mor Jæger til NRK.

Hun prøvde å si fra med en gang, men Henriette nektet å høre på henne. Det angrer datteren på i dag.

– Det er ikke alltid jeg hører på det folk rundt meg sier. Og det er dumt, for jeg har så mange kloke folk rundt meg. Det gikk skikkelig galt før jeg lærte av det, sier Henriette Jæger.

Etter flere svake prestasjoner på friidrettsbanen, så stilte hun til slutt datteren sin til veggs.

– Jeg husker jeg fikk et ultimatum av mamma: «Ok, enten begynner du å spise som normalt, og spise så mye som du må for å trene så mye. Eller så må du gi deg med friidrett».

– Det gikk helt til det skrittet at hun selv merket at resultatene ble dårlige ut i sesongen. Da snudde det, sier mor Jæger.

Pådro seg gjentatte brudd

Jæger snakket først om utfordringene i den perioden til Nettavisen i 2024, men ønsker nå å fortelle om problemene som også kom i bakkant – for å advare unge utøvere.

For selv om hun klarte å begynne å spise som normalt igjen og fikk god oppfølging fra ernæringsfysiolog, så var skaden allerede skjedd.

– På starten gikk jo det egentlig greit, men etter hvert resulterte det i tretthetsbrudd. Og så kom det et tretthetsbrudd til, forteller utøveren.

Det første bruddet kom ett år etter at problemene med matinntaket var løst. Begge bruddene var i mellomfoten (tarso-metatarsalleddet).

– Det er typiske følger når man ikke har fått i seg nok mat. Og da det første grodde, så kom det igjen litt lenger opp. Det var jo garantert et resultat av det som hadde skjedd.

Ernæringsfysiolog Ina Garthe er fagansvarlig for idrettsernæring for Olympiatoppen, og har fulgt opp Jæger helt fra problemet oppstod.

Hun er klar på at skadene kom på grunn av lav energitilgjengelighet.

– Beinvev reagerer langsomt. Skadene kan komme senere, når belastningen øker i takt med prestasjonsfremgang på et beinvev som allerede har vært utsatt for en nedbrytende prosess, forklarer Garthe.

Hun forteller at kroppen prioriterer akutte overlevelsesfunksjoner fremfor reproduksjon, hormonbalanse, beinoppbygging og vevsreparasjon ved lav energitilgjengelighet.

Det skumle er at konsekvensene ofte kommer snikende, sier Garthe.

– Over tid øker risikoen for stressreaksjoner og tretthetsbrudd. Tap av beinmasse er svært vanskelig å reversere og kan dermed gi relativt alvorlige konsekvenser etter avsluttet idrettskarriere, sier Garthe.

Led av REDs syndrom

Ved lav energitilgjengelighet over tid, kan man få syndromet REDs. Garthe er klar på at Jægers historie er et tydelig eksempel på dette.

Garthe forteller at REDs ikke avhenger om man bevisst velger å spise lite eller om man ubevisst spiser for lite.

– REDs handler om konsekvensen av lav energitilgjengelighet – ikke motivasjonen bak.

Og det er Jægers viktigste budskap til unge utøvere:

– Mat er utrolig viktig. Jeg vil oppfordre til å være bevisst på å spise nok. Problemet er jo dessverre en stor del av friidretten, og idrett generelt, sier Jæger.

Tidligere i mai publiserte NRK en artikkel om friidrettsutøver Amalie Sæten, som fikk REDs etter å ubevisst ha spist for lite:

Det er mor og trener Unn Merete Jæger enig i.

– Det er ekstremt viktig å få i seg nok mat hvis du skal bli en bedre utøver og forbedre deg. Hvis du hele tiden går i minus, så stopper kroppen opp.

Garthe er enig i at lavt energiinntak er en utfordring i idretten, og at det oppstår der kropp, vekt, estetikk, utholdenhet eller relativ styrke har stor betydning.

– Det er viktig at vi ikke bare leter etter spiseforstyrrelser. Mange utøvere har lav energitilgjengelighet uten å ha en spiseforstyrrelse. Derfor må vi jobbe systematisk med kultur, språk, trenerkompetanse og trygge rapporteringsrutiner, sier Garthe.

Dette bør du gjøre

Ernæringsfysiolog Garthe er tydelig på hvilke tegn du bør se etter dersom du mistenker at noen kan lide av for lavt energiinntak.

– Jeg ville sett etter endring, ikke bare størrelse. Spiser utøveren mindre enn før? Blir matvalg smalere? Hopper utøver over måltider eller blir mer rigid rundt kropp, vekt eller ‘sunnhet’? Endres humør, søvn, energi, skader, menstruasjon eller treningsglede?

Garthe understreker også at man bør være varsom dersom flere småskader, hyppigere sykdom eller uvanlig tretthet oppstår.

– Ett tegn alene trenger ikke bety REDs, men mønsteret er viktig, sier hun.

Dette er Amalie Sæten sine råd:

Garthe påpeker at man må starte med omsorg og ikke være for hard dersom man mistenker at det er et problem.

– Deretter må man koble på riktig kompetanse tidlig. Dette bør ikke løses med en enkel rask løsning. Det må sees i sammenheng med trening, helse, kroppsbilde, utviklingsfase og miljøet rundt utøveren.

Henriette Jæger er helt klar på at hjelpen var helt avgjørende for henne.

– Jeg skjønner jo at det er alvorlig, og at når man har fått en spiseforstyrrelse, er det ikke bare å si skjerp deg og spis. For det er ikke så lett som det høres ut som. Prøv å oppsøke hjelp. Det er egentlig mitt beste råd.

Garthe trekker frem disse yrkene som eventuelle hjelpere: Lege, ernæringsfysiolog med idrettsernæringsfaglig kompetanse, trener og eventuelt psykolog.

– Vi er ikke i mål

Jæger mener at det er et bedre fokus på kvinnehelse i friidretten nå enn det var før, men vil understreke viktigheten av å snakke om det.

– Det er helt åpenbart et problem. Jeg tror ikke man kan fokusere nok på det. Jeg tror det er veldig viktig å få dette her repetert og at vi må prøve å prate åpent og ærlig om det også.

Garthe mener at idretten er langt bedre i dag enn for ti år siden.

– Men vi er ikke i mål. Det betyr at vi må jobbe mer systematisk: Tidligere samtaler, bedre treneropplæring, tydeligere rutiner for bekymring, og mindre tilfeldig håndtering av kropp og vekt.

Det er også mor og trener Jæger enig i.

– Det jobbes veldig godt. Det har mye med opplysninger å gjøre. At det er mye fokus på det, er kjempeviktig. For en stor del av det å være toppidrettsutøver er å få i seg riktig og nok energi.