Filmanmeldelse «Alt skal bort»: Midtlivets melankoli

2 months ago 8

Med: Silje Salomonsen, Torbjørn Eriksen, Thomas Alf Larsen, Liv Bernhoft Osa, Billie Østin

Regi: Arild Østin Ommundsen

Premiere på kino fredag 14. mars

Dramakomedie. Norge. Tillatt for alle. 1 time og 43 minutter.

På begynnelsen av 2000-tallet var siddis-regissøren Arild Østin Ommundsen (55) spydspissen i det som, noe optimistisk, ble kalt «Stavanger-bølgen» i norsk film.

Et ungdoms/generasjon X-alibi i en bransje som ikke hadde for mange av dem, med friske produksjoner som «Mongoland» (2001) og «Monstertorsdag» (2004) på CV-en.

20-25 år senere er han, og (samarbeids-)partneren Silje Salomonsen, fremdeles opptatt av sin egen generasjon. Men nå i tiltagende grad i relieff til den neste (den finfine barnefilmen «Tottori! Sommeren vi var alene», 2020, som begge hadde regi på) og – i «Alt skal bort» – den forrige.

Ære være den som skriver om det som angår dem her og nå, og som vokser, eldes og – forhåpentlig – modnes – med sitt publikum.

Norsk Filmdistribusjon / Norsk Filmdistribusjon

Faren til Ellen (Salomonsen), Amund (Thomas Alf Larsen) og Carl Ove (Thorbjørn Eriksen), kalt Carlo, dør mens han sitter og spiller på flygelet i stuen i barnas barndomshjem.

Det går pent og rolig for seg, det er bikkja Geirr som finner ham (den hunden spiller jammen godt!). Naboen varsles, og den samvittighetsfulle Ellen er den første på plass. Hun får et melankolsk drag i ansiktet ved synet.

Amund og Carl Ove, som vi får inntrykk av at kommer langveisfra, innfinner seg på begravelsen. Det samme gjør avdødes ekskone, barnas mor, Elisabeth (Liv Bernhoft Osa). Hun forlot dem for en annen mann for 30 år siden.

Barna har i varierende grad arvet fars musikalitet. Pappa var musiker og komponist som befant seg litt sånn midt-på-treet blant de over gjennomsnittet. Carl Ove har drevet det lengst. Han lever av å være konsertpianist, lærer og komponist. Amund er sønnen far glemte i sin iver etter å pushe Carlo. Det er uklart hva han har benyttet yrkeslivet til.

Ellen kan ha vært det største talentet av dem alle. Men hun ble familiens «mamma» da den egentlige moren dro.

Mor Elisabeth er et oppmerksomhetssøkende menneske. Veldig opptatt av å understreke hvor godt forhold hun og den avdøde hadde de siste årene. Barna mistenker at det hun egentlig er ute etter, er flygelet i stuen. Det skal ha tilhørt den norske musikklegenden Geirr Tveitt (1908-1981), og er i så tilfelle verdt en god slant.

Huset skal ryddes og selges. Ordensmennesket Ellen foreslår at hun og brødrene flytter inn der i en ukes tid, og får jobben gjort. Slik blir det. Elisabeth sniker rundt i kulissene. Ellers er det ingen barn eller partnere her, sett bort fra Ellens datter fra et oppløst ekteskap, Anna (Billie Østin).

Det er et rikt utgangspunkt for et familiedrama dette, og Østin Ommundsen og Salomonsen, som har skrevet manuset sammen, utnytter det for alt det er verdt.

De tre ungene, hvis gutte- og jenterom står som dagen de forlot dem, skal bli à jour med hverandre. Problemene og skuffelsene som hører voksenlivet til – samlivsbrudd, alt som kunne vært, men ikke ble – skal piple frem i samtalene.

Carlo, som er ugift og i kreativ krise, får oppgaven med å rydde i fars innspilte musikalske etterlatenskaper. De tre skal spise bær fra barndommens ripsbusker, spise pizza med «tjugge bunn», bla i gamle fotoalbum og rydde i glemte leker. Boligen er proppfull av stash. De proustianske hukommelses-flashbackene står i kø.

Om det er noe problem ved alt dette, er det at Østin Ommundsen og Salomonsen, i sin iver etter å salve midtlivets sår, nok kan sies å gå vel langt.

Det er liksom ikke måte på hvor mange bittersøte plottråder som skal nøstes opp, hvor mange sentimentale klimaks som skal forløses og hvor mange følelsesmessige vårløsninger som må finne sted.

«Alt skal bort» insisterer på å etterlate oss med en følelse av mild, bittersøt optimisme – tross alt. Det lykkes den med. Men det kan argumenteres for at den prøver for hardt, og at mindre noen ganger er mer.

På den annen side: Østin Ommundsen er skikkelig god med skuespiller-ensembler. «Alt skal bort» er avslappet på en måte som kanskje bare et produkt fra en «familiebedrift» (for det er det Salomonsen/Østin Ommundsen-klanen er) kan være.

Så – et luksusproblem, vil jeg mene. «Alt skal bort» vil treffe sitt publikum – folk i noenlunde samme alder som de som har laget og spiller i den – der det både gjør litt vondt og litt godt.

Read Entire Article