Filmanmeldelse «Eddington»: Ambisiøst

2 weeks ago 5

Verden går av hengslene i Eddington, New Mexico.

Morten Ståle Nilsen (film- og TV-anmelder)

Oppdatert fredag 8. august kl. 13:30

«Eddington»

Med: Joaquin Phoenix, Pedro Pascal, Emma Stone, Deidree O’Connell, Michael Ward, Luke Grimes

Regi: Ari Aster

Premiere på kino fredag 8. august

Satire/drama. USA. 15 år. To timer og 28 minutter

Joe Cross (Joaquin Phoenix) har astma, og liker ikke å gå med ansiktsmaske. Mai 2020, og Covid-19 pandemien er kommet til Eddington der Cross er sheriff, slik hans far var før ham.

Det vil si: Smitten er foreløpig ikke kommet til lille Eddington, med sine 2434 innbyggere. Så hvorfor skal Cross respektere «mandatet» den glatte ordføreren Ted Garcia (Pedro Pascal) elsker å minne ham om at gjelder hele New Mexico?

Cross stoler ikke på Garcia. Mistilliten har sine årsaker, og involverer Cross’ kone Louise (Emma Stone). Hun tilbringer mye tid i sengen, lager stygge pyntedukker og er et sort, bunnløst hull av depresjon.

Richard Foreman / Nordisk Film Distribusjon

At moren hennes, den durkdrevne konspirasjonsteoretikeren Dawn (Deidree O’Connell), for tiden huserer hos dem, gjør ikke stemningen lystigere. Ekteparet Cross har hverken barn eller sex, og tilsynelatende ikke stort til felles. Joe er en ensom mann, mer og mer sint på samfunnet rundt ham. Hva skjedde med samholdet?

Dette samfunnet er preget av mer enn bare pandemien. Det er en valgkamp på gang, som Garcia virker trygg på at han skal vinne, slik at han kan ønske velkommen et nytt datasenter som vil koste byen mye vann, som er en mangelvare i ørkenen, men også bidra med trygge arbeidsplasser. (Helt til de bestemmer seg for å stikke av til et sted det er billigere).

Det er også en ny uro i gatene. Byens ungdommer, i ferd med å miste viktige oppvekst-år til pandemien, er blitt radikaliserte av George Floyd-saken, samt Black Lives Matter og Defund the Police-bevegelsene som fulgte i kjølvannet av den.

De er, kort fortalt, blitt woke. Man får inntrykk av at de hvite middelklasse-ungdommene er tiltrukket av aktivisme fordi det er noe å holde på med, i en tid da alt annet er lukket og låst.

Cross, som er en enkel mann, føler seg mer og mer fremmedgjort. Folk skriker til hverandre på supermarkedet, filmer alt hele tiden, tuter ørene sine fulle av 24/7-nyheter, talk radio og YouTube-kanaler som snakker om deepfakes og deep state, konspirasjoner, korrupsjon og pedofili-sammensvergelser.

Alle er hjemme og på internett døgnet rundt. Isolasjon pluss teknologi er lik kaninhull.

Eddington er blitt en kruttønne, og Joe Cross skal komme til å eksplodere mer spektakulært enn de fleste. Han kaster seg inn i ordfører-valgkampen, og tonen blir knallhard på rekordtid. Så blir Louise forført av en «karismatisk» alternativ-profet ved navn Vernon (Austin Butler).

«Eddington» er et ambisiøst, ikke helt forløst forsøk på å diagnostisere vår hysteriske, tragiske samtid. Ta en kikk på hva som skjer når vi slipper løs de mest basale og usosiale impulsene i oss – småligheten, frykten og sjalusien – som vi i sivilisasjonen og samfunnskontraktens navn har lært oss å undertrykke.

Regissøren og manusforfatteren som stiller diagnosen, regissøren Ari Aster («Hereditary», 2018; «Midsommar», 2019), er noe av en hysteriker selv, som demonstrert i det forrige, nesten tre timer lange og svært utflytende opuset hans: «Beau is Afraid» (2023). Det vil nok være delte meninger om hvorvidt personlighetstypen hans er en fordel eller en ulempe når det kommer til å analysere hvorfor vi tilsynelatende har mistet vettet, alle mann.

Personlig synes jeg at Asters valg om å fortelle historien som en moderne western, er inspirert, og at «Eddington» har nok av gode øyeblikk, vakker kinematografi og ren, skjær kraft til at man bør utsette seg for den. I hvert fall om du, som meg, er «spesielt interessert».

I tredje akt henfaller filmen til en type surrealistisk horror som er mer egnet til å forvirre enn å forklare, og vil tøye enkeltes tålmodighet til ytterpunktet. («Eddington» fikk meget variabel mottakelse på Cannes-festivalen). Men fire filmer ut i en interessant karriere, kan vi ikke lenger være overrasket over at det er denne typen høyspente, halv-satiriske absurditeter som er Asters gebet.

«Eddington» er i alle fall en film som sparker, laget av en regissør som tør fornærme ytterliggående mennesker på begge sider av den store politiske og spirituelle kløften vi står og balanserer på om dagen. Den fanger forvirringen vi følte i pandemi-epoken, som jeg tror mange av oss har arbeidet både bevisst og ubevisst med å fortrenge.

Jeg kan ikke garantere at du vil like å returnere dit. Virkelig ikke. Tillater meg likevel å anbefale filmen.

Phoenix er for øvrig utmerket. Han har spilt så mange ødelagte menn nå, at det begynner å bli vanskelig å skille dem fra hverandre. Dette er en av hans mer subtile. Han kler dessuten hvit cowboyskjorte- og hatt.

Publisert: 08.08.25 kl. 13:30