Filmanmeldelse «The Phoenician Scheme»: Vakkert tøv

11 hours ago 3

TPS Productions/Focus Features / United International Pictures

Aldri før har en Wes Anderson-film gitt så lite mening.

Morten Ståle Nilsen (film- og TV-anmelder)

Fredag 6. juni kl. 18:58

«The Phoenician Scheme»

Med: Benicio Del Toro, Mia Threapleton, Michael Cera, Scarlett Johansson, Willem Dafoe, Tom Hanks, Ryan Cranston

Regi: Wes Anderson

Premiere på kino fredag 6. juni

Dramakomedie. USA. 9 år. 1 time og 49 minutter.

Wes Anderson er vår tids mest umiskjennelige amerikanske film-stilist. Filmene hans føles som små skatter man pakker opp, med andakt i brystet, som var de en spesielt flott konfekteske, et smykkeskrin eller en eske med gamle kjærlighetsbrev.

Filmene er – uten unntak – skjønnhetsopplevelser, rent visuelt sett. Klare for å bli klippet i biter og hengt opp på veggen i et museum, om noe slikt hadde latt seg gjøre. Perfekt symmetriske, ekstremt velkomponerte, inspirert av forne tiders stilretninger (her, som så ofte før: art deco) og farger (nå: sennepsgul, brun, rød).

De har også, som regel, en emosjonell kjerne. Anderson er opptatt av familier spesielt og patriarker spesielt. Om man legger velviljen til er det dessuten fullt mulig å lese det han lager med politiske – eller i hvert fall samfunnsinteresserte – briller. (Da tenker jeg ikke utelukkende på den pussige interessen hans for venstreradikale grupper. En slik titter innom denne gangen også).

Problemet, sterkt tiltagende i den senere produksjonen hans, er at det følelsesmessige, det akutte, det vi får kalle selve meningen, blir begravd under så mye tyll of taft, så mange antikviteter og snurrepiperier, så mye tant og farse-aktig fjas, at det skal mye velvilje – og enda mer tålmodighet – til for å dechiffrere hva det er han ønsker å meddele oss.

«The Phoenician Scheme» markerer for denne publikumer – en tilhenger, bare så det er sagt – punktet der det ikke lenger er verdt bryet. Aldri før har en Wes Anderson-film gitt meg så lite.

Det handler, tror jeg, nok en gang om en patriark, ikke helt ulik den salige Gene Hackman spilte i en av Andersons fineste filmer, «The Royal Tenenbaums» (2001).

Tidlig på 1950-tallet er Zsa-zsa Korda (Benicio Del Toro) en beryktet forretnings- og industrimann, en magnat så kontroversiell at både konkurrenter, regjeringer og fornærmede privatpersoner vil ham til livs.

Er Wes Andersons stil blitt for overdrevet? aJabNeicUsikker

Etter å ha overlevd sin sjette flystyrt, og godt i gang med et gigantisk infrastruktur-prosjekt, selve «the phoenician scheme», tenker Korda at det er på tide å sikre imperiet for fremtiden. Sånn i fall han skulle falle fra.

Zsa-zsa har 10 barn. Ni sønner i det som ser ut som noenlunde samme alder, som forblir helt fjerne i fortellingen. Samt en datter, Liesl (Mia Threapleton – hun er datteren til Kate Winslet, filmfamiliefakta-fans), som han vil skal ta over butikken.

Utfordringen er at Liesl er en novise, på vei til å bli en nonne i den katolske kirken, og, hva verre er, ikke vil vite av sin far overhodet. Han har vært fraværende gjennom hele livet hennes, kan mistenkes for å ha drept moren og er kanskje ikke den biologiske faren hennes i det hele tatt.

«The Phoenician Scheme» er – liksom – historien om hvordan disse to, ved hjelp av noen idiotisk pene juvelbesatte maispiper (!), Kordas norske «administrative assistent» Bjørn (Michael Cera, en ideell Anderson-skuespiller) og mange rare, teite og overrumplende umorsomme forviklinger, nærmer seg hverandre. Som far og datter, kjøtt og blod, som to mennesker som kan utstå hverandre.

Klærne er fantastiske, hver tversoversløyfe og mansjettknapp er, som amerikanerne sier, just so. Velkjente ansikter – Tom Hanks, Scarlett Johansson, Bryan Cranston med mange flere – rulles inn i de perfekt designede tablåene med hyppighet, sånn i fall vi skulle kjede oss i den smellvakre karamellbutikken.

Men denne gangen måtte jeg anstrenge meg mer enn jeg var villig til for å forstå hva det er Anderson vil. Jeg følte meg fremmedgjort av de avkappet stakkato og teatrale dialogene. Jeg ble holdt på (minst) en armlengdes avstand av alle de flottenfeierske duppedittene og de perfekt komponerte bildene. Jeg følte meg utestengt fra hele «The Phoenician Scheme». Hadde falt fullstendig av underveis.

Wes Anderson er vår tids mest umiskjennelige og distinkte amerikanske film-stilist, ja visst. Men nå om dagen minner det han lager mer om tvangstanker enn om film- eller fortellerkunst.