Filmanmeldelse «Thunderbolts»: Introverte superhelter

«Alle» er enige om at Marvel-skipet er på vei ned. Går det ned med flagget til topps?

«Thunderbolts»

Med: Florence Pugh, Sebastian Stan, David Harbour, Wyatt Russell, Julia Louise-Dreyfus, Olga Kurylenko, Lewis Pullman

Regi: Jake Schreier

Superheltfilmen. USA. 12 år. To timer og seks minutter.

Den brukte usedvanlig lang tid på å dø. Typ et tiår eller to, avhengig av når det var du begynte å bli urolig i kinosetet.

I april 2025 virker det imidlertid opplest og vedtatt at superhelt-æraen er på hell. Så da skal vi sprette champagnekorkene, eller hva?

Pah! Nei. Vi er velmenende, ordentlige mennesker, med omtanke selv for filmmediets fiender. Vi skal følge pasienten – Marvel Comics-konsernets «fase 5», hvorav dette er den siste filmen – på sykeleiet. Med en respekt som Kevin Feiges i sin tid så altutslettende industri-mastodont ikke har fortjent.

UPERFEKT HELTINNE: Florence Pugh i «Thunderbolts». Foto: Marvel Studios / Disney

Det hjelper at «Thunderbolts» er en halvveis sympatisk Marvel-film, med et blikk for supermenneskenes indre liv. Blikket er grunnleggende kynisk, selvsagt – Marvel-folket har, som influencerne ti år før dem, forstått at tungsinn er salgbart og at traumer må til for at omverdenen skal tro at man er et komplett menneske. («Joker» forsto dette allerede i 2019. Det var dessverre også alt den forsto).

Slik har det seg at «Thunderbolts» er en superheltfilm som navnedropper Søren Kierkegaard og påberoper seg eksistensielle kvaler. Nærmere bestemt den store tomheten som bor i minst et par av karakterene.

Det er ikke nok å gjøre filmen genuint gripende, eller til et godt drama. Men det er noe. «Thunderbolts» handler ikke om å redde verden ved å parre to lysende dingser. Den handler om å redde seg selv. Ser man virkelig vennligsinnet på det, kan man si at filmen er en allegori for depresjon. Det er modent og jordnært til en superhelt-saga å være.

KVINNE PÅ RANDEN: Florence Pugh i «Thunderbolts». Foto: Marvel Studios / Disney

Yelena Belova/Black Spider (Florence Pugh) har opplevd så mye vondt i oppveksten, og gjort så mye galt i sitt korte liv, at hun til fulle kjenner på mangelen på mening ved eksistensen. Hun ble, som datter av Alexei Shostakov/Red Guardian (David Harbour), trent opp til å bli en dødelig drapsmaskin og sovjetisk spion.

Nå om dagen tar hun oppdrag for Valentina Allegra de Fontaine (Julia Louise-Dreyfus): C.I.A.-sjef med mange jern i ilden, de fleste av dem i lovens randsoner.

Ava Starr/Ghost (Hannah John-Kamen), Antonia Dreykov/Taskmaster (Olga Kurylenko) og Bucky Barnes/U.S. Agent (Sebastian Stan) er i samme situasjon, og det er på jobb for de Fontaine de alle møtes. I et lufttett hvelv der sistnevnte har planlagt en ublid skjebne for dem.

En desorientert mannsperson, kledd i sykehusklær, har forvirret seg inn i situasjonen: Bob (Lewis Pullman). Han har vært en del av et hemmelig prosjekt, kodenavn Sentry, og skal få betydning for historien senere.

DE IKKE-SÅ-FANTASTISKE FEM: David Harbour, Hannah John-Kamen, Sebastian Stan, Florence Pugh og Wyatt Russell (fra venstre) i «Thunderbolts». Foto: Marvel Studios / Disney

Bob har hatt en virkelig ulykkelig barndom og oppvekst, og har en nær fortid som metamfetamin-misbruker. Han og Yelena har tomheten – the void – til felles.

En gjeng skal oppstå, med det provisoriske navnet «Thunderbolts» – oppkalt etter Yelenas fotballlag i barndommen. Marvel-sjef Feige vil helst at du tenker på den som «de nye Avengers». Men foreløpig, i denne filmen, holdes handlingen på et forbløffende nøkternt plan.

Thunderbolts er en bulkete gjeng, et slags anti-superheltlag, og oppgaven blir i første rekke å overvinne de Fontaine og egen selvforakt. Ingen av dem kan fly. Så det blir mange selvironiske vitser om egne tilkortkommenheter.

De skal bli stilt overfor en skapning som er udødelig, allmektig og uovervinnelig, og som kan «forsvinne» sine fiender (tomheten, ikke sant). Men vedkommende kommer også med en «av»-knapp (jeg tuller ikke), og er troende til å bytte lag om det måtte passe. For «hvorfor skal en gud adlyde ordre?».

DEN STORE FAR- OG DATTERSAMTALEN: Florence Pugh og David Barbour i «Thunderbolts». Foto: Marvel Studios / Disney

Men. Til tross for denne viljen til å se innover i superhelt-sinnet, til tross for at filmen byr på fine prestasjoner fra tre-fire eksepsjonelt severdige skuespillere (Pugh, Barbour, Louise-Dreyfus) og til tross for at «Thunderbolts» utvilsomt er den beste Marvel-filmen på lenge …

Til tross for alt det der, er det ikke til å komme utenom at blodet simpelthen nekter å bruse. Du har liksom uansett sett det hundre ganger før. Det handler om noe så basalt, men grunnleggende som at en populærkulturell æra rett og slett er over.

Så skal vi være storsinnede nok til å innrømme at til en dødskrampe å være, er ikke «Thunderbolts» så aller verst.