Flisespikkere til besvær

– Vi er nok det stedet i Norge med flest petimetere per kvadratmeter.

Sindre Brennhagen sitter på kontoret sitt i Georg Morgenstiernes hus på Universitetet i Oslo.

Her på institutt for filosofi, idé- og kunsthistorie og klassiske språk er han omgitt av likesinnede.

Presisjon, pinlig nøyaktighet og perfekt logikk sitter i veggene, skal vi tro han:

– I filosofien handler det om å ha det mest presise og logisk konsistente argumentet. Da er du veldig opphengt i detaljer.

Vel å merke

Den langhårede 28-åringen er ikke redd for å innrømme at han er typen som retter på språket ditt, sier ifra om at du står feil i rulletrappa, eller plukker på at du bruker et uttrykk feil.

Jeg ber Sindre komme med noen eksempler.

– Man har jo den viden kjente «i-forhold-til-ismen», naturligvis. At man bruker dette i forhold til som i henhold til.

Han fortsetter:

– Jeg henger meg veldig ofte opp i vel å merke, så å si. At man blander og og å. Den typen småpirk. Så har du ennå og enda, lengre og lenge...

Hvordan er du på grammatikkreglene? Vi testet folks ferdigheter:

– Jeg har det med å slenge litt med leppa

Men det er ikke bare språklige skjevheter Sindre lar seg irritere av.

Folk må også spille på lag med de uskrevne sosiale kodene.

– Stå til høyre, gå til venstre ... alle de tingene som gjør at vi klarer å samhandle med hverandre, sier han.

Hvis ikke kan de få høre det:

– Folk som står feil i rulletrappa, folk som sniker i køen, eller ikke overholder køen, eller tygger med munnen åpen, ikke holder seg for munnen når de hoster ...

– Da sier du ifra?

– Jeg har det litt med å slenge med leppa, ja.

– En form for anti-intellektualisme

Flisespikkeri, pedanteri og «mansplaining» er ikke et yndet emne blant akademikere.

Men Arnoud S.Q. Visser, som er professor ved Universitetet i Utrecht, er et unntak.

Nylig skrev han boken «On Pedantry», en gjennomgang av flisespikkernes historie.

Han forteller at personer som Sindre har vært en kilde til irritasjon lenge.

– Anti-intellektualisme, eller en skepsis mot lærde personer, har en lang historie.

Ordet Pedant ble først brukt nedsettende om yrkeslærere i renessansens Italia.

Men hat mot kranglefanter, flisespikkere og overdrevent lærde personer er mye eldre.

– Sokrates er et tidlig eksempel på en intellektuell som ble dømt til døden på grunn av sin irriterende vane med å stille alle slags spørsmål, sier Visser

Mansplainere og grammatikk-nazister

Mye av kritikken mot pedanter i dag kommer fra internett-kultur, hvor begreper som «grammar nazis» og «mansplaining» regjerer.

Nettopp pirking på grammatikk er noe folk lar seg irritere av.

– I dag er det spesielt kunnskap om grammatikk og språkføring som er sett på som irriterende, sier Visser.

I middelalderen spilte teologer en tilsvarende rolle, forteller han.

– Språket vårt om pedanter blir brukt som et våpen mot kunnskap vi ikke liker.

I tillegg til hva som pirkes på, handler det ikke minst om hvordan, forklarer Visser.

– Når folk begynner å korrigere eller avbryte andre, blir det ansett som uattraktivt og uhøflig.

Nevrotikere er mer pedantiske

Personligheten vår avgjør også hvem som i større eller mindre grad er flisespikkere.

Folk som er mer nevrotiske og introverte, er typisk mer pedantiske forteller Visser.

De mer ekstroverte, bryr seg ikke like mye om det de ser på som «småfeil».

– Men paradoksalt nok er ekstroverte mindre tolerante mot å bli korrigert, sier han.

Psykologiske studier har vist at folk som blir rettet på ofte går i forsvar, forklarer Visser.

– Noen som forteller deg noe slik det er, selv på en enkel og grei måte, kan oppfattes som om de begrenser deg.

– Det oppfattes som om du blir hindret fra å tenke selv, legger han til.

Han tror forakten for flisespikkeri handler om en mistanke om at de som korrigerer deg, også tror de er bedre enn deg.

– De blir oppfattet som om de ikke bare ser ut til å vite bedre enn deg, men også føler seg som bedre mennesker.

– Hvorfor godtar folk å bli korrigert på treningssenteret av sin personlige trener, mens de ikke godtar det når det gjelder kunnskap? Det er veldig interessant, legger Visser til.

– Har vi blitt sårere? Tåler vi mindre å bli rettet på nå enn det vi gjorde før?

– Det er vanskelig å måle. Jeg tror en irritasjon mot visse typer kunnskap alltid har vært der.

– Vår tid er kanskje mindre unik enn vi av og til liker å tenke, legger han til.

– Kan gjøre oss bedre

Vissers råd til pedanter og flisespikkere, er å tenke mer over hvordan man retter på feil.

Ikke vær for frekk, konfronterende. Ikke avbryt de du snakker med.

– Og litt leken ironi kan også hjelpe, sier han.

Men han mener også de som lar seg irritere mest av pedanter bør gå litt i seg selv.

– For de som elsker å hate pedanter, tror jeg det er nyttig å reflektere litt over hvor irritasjonen kommer fra. Er det ingenting vi kan lære av disse menneskene?

– Pedanter kan utfordre oss til å bli mer presise i måten vi snakker eller tenker på, legger han til.

Sindre Brennhagen mener også det er verdt å forsvare pedanteriet.

– Det blir ofte sett på som unødvendig flisespikkeri og en slags detaljoppmerksomhet «in extremis».

– Men så mye av måten vi interagerer med hverandre på, handler jo om subtile nyanser. Det være seg tonefall, kroppsspråk og gestikulasjon.

Også i tekst er det veldig mye som handler om ironi, overdrivelser, underdrivelser, assosiasjoner, konnotasjoner, fortsetter Brennhagen.

Uten å være detaljorienterte er det en fare for at vi mister disse nyansene av syne, mener han.

Laglig til for hogg

Selvironi, og det å faktisk ta selvkritikk hvis man (for en gangs skyld) tar feil, gjør at man blir mer spiselig som pedant, mener Brennhagen.

I dag er det flere ting han lar passere uten pirking – selv om han fortsatt lar seg irritere.

Han legger til at han stiller seg «laglig til for hogg» ved å påberope seg rollen som pedant.

– Du vil jo ta pedanten i feil. Kanskje vil du da uforvarende oppsøke kunnskap på områder du ikke hadde fra før av, kun for å nettopp ta pedanten i en blunder.

– I så måte legger pedanten mye av seg selv, sitt gode navn og rykte i potten, og det til det felles beste.