For første gang seiler «Statsraad Lehmkuhl» i Arktis

Studentkurset Arctic Future Pathfinders er en del av One Ocean Expedition som varer i et helt år, i regi av Stiftelsen Statsraad Lehmkuhl. (Foto: Karine Nigar Aarskog / UiT)

Etter månedsvis med planlegging, kastet vi endelig loss fra Nuuk 5. august med seilskipet Statsraad Lehmkuhl.

Det er vanskelig å beskrive hvordan det føles å legge fra kai i Nuuk i Kalaallit Nunaat (Grønland) med et over 100 år gammelt seilskip, og vite at det er en måned til man skal sette foten på land igjen. Flere fra lokalbefolkningen i Nuuk har møtt opp for å vinke farvel, noen tuter med bilhornene. Lyden følger oss ut fjorden. Vi skal ut på et eventyr som er nytt for de fleste av oss som er om bord. Det er første gang seilskipet Statsraad Lehmkuhl seiler her i Arktis, en reise som det for stiftelsen har tatt mange år å forberede.

Dyreliv og isfjell

Hva vil møte oss? Hvor mange isfjell vil vi se? Hvilke dyrearter vil vi finne? Kommer vi oss gjennom hele Nordvestpassasjen, eller vil det være for mye drivis?

På vei ut fra Nuuk får vi de første tegnene på det som vil møte oss. (Foto: Karine Nigar Aarskog / UiT)

Om bord på skipet befinner det seg nærmere 80 personer i tillegg til skips-crewet; det er studenter fra universiteter over hele verden, forskere, kunnskapsbærere fra Sápmi og administrativt ansatte fra UiT. På hver vår måte skal vi alle bidra inn i studentkurset Arctic Future Pathfinders, mens skipet seiler vestover, gjennom en passasje som mange forbinder særlig med polfareren Roald Amundsen.

Den neste måneden skal vi bo sammen, spise sammen, jobbe sammen, heise seil sammen, stå vakt sammen, lære sammen. Og snakke sammen. 

Refleksjoner om framtida

Noe av det viktigste med studentkurset er at det samler unge mennesker fra hele verden, til dialog og diskusjon om hva vi ønsker at et fremtidig Arktis skal være. Disse studentene er framtidas forskere, ledere og beslutningstakere, og noen av dem vil trolig bli med videre inn i store forskningsprosjekter som Polhavet 2050 og Det internasjonale Polaråret 2032/33.

Maxime Geoffroy, som er forsker ved UiT og Memorial University of Newfoundland, med reisens første innsamling av zooplankton. (Foto: Karine Nigar Aarskog / UiT)

Vi befinner oss i et av områdene som er mest utsatt for klimaendringer i verden. Amundsen brukte tre år på sin seilas I 1903–06, vi skal bruke to måneder. Det er mulig bare fordi isen smelter og det blir mer åpent vann. Hvilke konsekvenser vil det gi? Og hva kan vi gjøre for å påvirke utviklingen – på en god måte? Spørsmålene som stilles om bord er store, og mange. 

Underveis skal studentene få lære om en rekke temaer:

• Analyse av fiske- og dyreplanktonbestander 
• Kartlegging av biodiversitet gjennom fysiske prøver, morfologiske og molekylære analyser 
• Marine bioaktive forbindelser 
• Endringer i tykkelsen på havis 
• Sikre og bærekraftige operasjoner i værutsatte, avsidesliggende områder 
• Dokumentasjon av endringer i arktisk kyst- og undervannsarv
• Integrering av urfolkskunnskap og forvaltnings- og bevaringspraksiser
• Erfaringsbasert læring for å skape visjoner om bærekraftig utvikling i Arktis 
• Det internasjonale samspillet mellom Arktis, lokale/urbefolkningsselskaper og globale politiske, økonomiske og sikkerhetsmessige prosesser
• Arktiske språklige landskap 
• Studenters perspektiver på undervisning og læring i tverrfaglige samarbeidsprosjekt 
• Epidemiologi og effekter av kostholdsendringer i urfolkspopulasjoner
• Effekten av vaktordning til sjøs på helse og trivsel blant deltakerne 
• Rettslige perspektiver på Nordvestpassasjen

Seiling i soloppgang. (Foto: Soraya Grigoriou Gratton)

At kurset er så tverrfaglig er ikke tilfeldig, da det er nødvendig å tilnærme seg Arktis på en holistisk måte. Og like viktig som det som foreleses, er refleksjonene studentene selv bidrar med. Det er lagt opp til mye dialog og samtaler; for at studentene sammen skal kunne diskutere seg fram til hvordan de ønsker at Arktis skal se ut om 25 år.

Forskning underveis

Denne morgenen har vi den første forskningsstasjonen på seilasen, der vi tar vannprøver og noen prøver med zooplankton-nett. Opp kommer blant annet noen hoppekreps og noen små maneter. Det er liv overalt, liv som kontinuerlig tilpasser seg de forholdene de lever under. Havet er det minst utforskede området på jordkloden, og gjennom denne seilasen er vi på vei inn i et av de aller minst kartlagte områdene. Håpet er å få en litt større forståelse av hva som finnes der og hvordan vi på best mulig måte kan ta vare på det.

Og mens sola stiger over havflata, setter vi seil for første gang siden vi forlot Nuuk – inn mot det ukjente.