Det har vakt sinne og frustrasjon i det ganske land at apotekene har vært tomme for en hormonspray svært mange norske kvinner bruker. Leveransene av ulike hormonprodukter har lenge vært sviktende.
Frustrasjon fordi det er et legemiddel som for mange bedrer livskvalitet og helse. Sinne fordi det oppleves som en nedvurdering og ignorering av kvinnehelse.
Overgangsalderen kan i alle fall ikke lenger sies å bli ignorert.
Som kvinne i en viss alder kan man knapt åpne en nettside eller et magasin uten å overøses av hormonkurer, behandlinger, pasienthistorier og gode råd. Algoritmene er hjelpsomme sånn.
Eksplosjonsartet vekst
Overgangsalder knyttes nå til en lang rekke plager. Hetetokter, hjernetåke og humørsvingninger er vel kjent. Men på lista over mulige symptomer står blant annet søvnproblemer, hodepine, leddsmerter, vektøkning og utmattelse. For å nevne noe.
De positive gevinstene har åpenbart nådd ut til norske kvinner.
Bruken av hormoner har eksplodert. Der «bare» 200.000 brukte hormoner i 2019, viser ferske tall at nesten 350.000 kvinner mottar slik behandling. Bruken av hormonspray er tidoblet på samme tid.
De aller fleste betaler selv, og det er ganske kostbare medikamenter.
Til gjengjeld beskrives det ofte som «et mirakel», en «ny hverdag» og som «å bli seg selv igjen».
Kjente kvinner fra politikk og samfunnsliv gir stadig ansikt til det de mener er en skjult lidelse. Medier skriver villig vekk om alle historiene med happy ending.
Studier viser også at kvinner er tidligere og mer plaget av overgangsalder enn antatt.
Skal staten ta regningen?
I stadig flere politiske partier dukker det opp krav om hormoner på blå resept. Når så mange kvinner får hormonhjelp til å mestre jobben og hverdagen, hvorfor er det størrelsen på lommeboka som skal avgjøre?
Samtidig ser vi en eksplosiv vekst av private tilbydere innen kvinnehelse og overgangsalder. De tilbyr tverrfaglige team og behandlinger for dem som kan og vil betale.
Dilemmaene er åpenbare. En ting er at hormoner på blå resept har en stor kostnad. Men kan også bidra til en normalisering og sykeliggjøring av noe alle kvinner går gjennom en gang i livet.
Magisk medisin?
Det går parallelt med en trend der vi søker både en ungdomskur og det å optimalisere egen helse. Plager som kan tilskrives overgangsalder, kan skyldes mange andre forhold i livet. Noe er til og med normalt, uten at det kan tilskrives sykdom. Livet går opp og ned. Kroppen er dessverre ikke perfekt.
Og med alderen kommer ikke bare klokskapen. Da kommer også ondtene snikende.
Ikke minst har oppmerksomheten rundt testosteron mange av disse elementene ved seg. Opprinnelig ble små mengder av det mannlige kjønnshormonet gitt til kvinner som mistet sexlyst.
Nå blir det nærmest beskrevet som et vidundermiddel som gjør kvinner sterke, tøffe, energiske og konsentrerte. Guts og selvtillit kommer ifølge noen tilbake.
Hvem vil vel ikke ha det?
Det er ikke til å komme unna at både venninnesnakk og medieoppslag kan bidra til følelsen av at dette er noe jeg bare må ha.
Dillemaer i kø
For helsevesenet er dette utfordrende.
Det er tydelig at mye som puttes i sekkeposten kvinnehelse er blitt overlatt til private aktører. Etterhvert er dette også blitt et betydelig marked.
Det er ikke helt enkelt å se det glassklare skillet mellom hva som er en åpenbar oppgave for det offentlige helsevesenet, og hva som folk kan velge å betale for selv.
Mange leger kvier seg for å snakke ned hormonprodukter nettopp fordi det gir god hjelp til mange. Dessuten har overgangsalder i altfor lang tid blitt stemoderlig behandlet og ikke blitt tatt med det alvoret det fortjener.
På den annen side kan effektene lett overdrives. Særlig dersom hormoner beskrives som en mirakelkur mot alt som er vondt og vanskelig. Det kan både føre til overforbruk og frykten for å gå glipp av noe.
Noen leger vil også si at bivirkningene er undervurdert. Noen vil sågar kalle det et eksperiment.
For legemiddelindustrien er dette uansett big business.
Og verdien av markedsføringen vi helt gratis bidrar til, kan knapt overdrives.
Publisert 17.03.2026, kl. 11.35
English (US)