Fornekter fattigdom

Marie von Krogh / VG

Det er ikke svartmaling å kjempe mot fattigdom. Og gratis tannhelse er ikke ekstremisme.

Torsdag 28. august kl. 14:20

Astrid Meland har sett seg lei av det hun kaller «svartmalerne på ytterkantene».

I en salig røre av en kommentar slår hun sammen milliardær Øystein Stray Spetalen, NRKs Thomas Seltzer og undertegnede til et slags felles hylekor.

For VGs kommentator er det to sider av samme sak når Spetalen mener at SV behandler norske rikinger som Hitler behandlet jødene, og når en journalist i statskanalen lager et kritikerrost reportasjeprogram om den norske fattigdommen.

Hun virker heller ikke til å se forskjell på direkte feilinformasjon om for eksempel om nordmenns kjøpekraft, og et politisk forslag om gratis tannhelse.

Eller at det er noe annet å ha vondt i skatteviljen på egne vegne, enn å slå alarm om voksende matkøer.

Kommentator i VG, Astrid Meland. Foto: Janne Møller-Hansen / VG

Slik sentrumsekstremisten Meland ser det er enhver kritisk røst som heves i Norge, like uvelkommen.

Det beste vi kan håpe på her i landet, skriver hun rett ut, er å få gjenvalgt Støre eller Solberg.

Helst uten for mye mas på veien fra sytepaver og svartmalere som meg.

Spetalen og Seltzer kan svare for seg selv. Men jeg går ikke med på at det er svartmaling å slå alarm om fattigdomsproblemer i Norge.

Nylig omtalte Melands egen avis VG en rapport fra Sifo som slår fast at halvparten av norske aleneforsørgere sliter med å ha råd til nok mat.

Tidligere har forskere fra Fafo advart mot at vi er i ferd med å få en ny type «absolutt fattigdom» i Norge, der folk mangler det livsnødvendige.

Mens Statistisk Sentralbyrå kan fortelle oss at flere har økonomiske vansker, og at en av fem nordmenn ikke takler en uforutsett utgift.

Driver forskerne i Sifo, Fafo og SSB også med svartmaling fra ytterkantene når de frambringer slike tall?

Når Meland ser bort fra denne forskningen og bagatelliserer den norske fattigdommen som «svartmaling fra ytterkantene», bidrar hun til en sterkt utbredt fattigdomsfornektelse som bærer stein til byrden for de som sliter med å få endene til å møtes.

Personlig er jeg grundig lei av at den raskt voksende fattigdommen som vi ser både i tallene og i pågangen i matkøene, blir skjøvet under teppet på denne måten av ledende politikere og aviskommentatorer.

Køer der det deles ut mat. Bildet er tatt 22. desember 2023 Foto: Emilie Holtet / NTB

Meland er også kritisk til min nye bok, «Gjør Norge greit igjen», som hun gir merkelappen «dystopisk».

VGs kommentator må i sannhet ha noen merkelige dystopier, for boka jeg har skrevet er et forsvarsskrift for det norske sosialdemokratiet som har gjort oss til et av verdens beste land å bo i.

Faktisk står det svart på hvitt i boka at jeg verken mener det er jævlig å bo her i landet eller at alt var verre før.

Slik jeg ser det er det ingenting dystopisk med å være mot pensjonsreformen, ønske seg makspris på strøm eller være kritisk til todelingen vi har fått i helsevesenet.

Det stemmer at jeg i en dokumentar har sagt at jeg er bekymret for en velferdsstatlig kollaps i Norge.

Bakgrunnen for utsagnet er den akutte situasjonen i norske kommuner.

Når vi ikke lenger har råd til å drive videregående skole på Lom, eller Vågan kommune i Lofoten må slukke gatelysene og be innbyggerne gå med hodelykt, synes jeg det er ganske alvorlig.

Det samme er selvfølgelig tilfelle når vi ikke har råd til å bygge ferdig nytt sykehus i Stavanger, eller må legge ned store deler av kollektivtrafikken i Rogaland.

Hva vil Astrid Meland kalle denne utviklingen i velferdstjenestene våre?

Det virker som om Meland mener at i et land hvor mye går godt, bør folk helst bare holde kjeft og være fornøyde med de får.

Men hele forutsetningen for at Norge skal fortsette å gå godt, er at vi hele tida prøver å bli bedre.

Desto rikere vi blir, desto mer graverende blir det selvfølgelig at så mange er fattige.

Det er skuffende at Astrid Meland forsøker å avfeie seriøse innlegg i debatten om økende forskjeller og fattigdom som svartmaling.