Forskeren går i lære som ærfuglvokter

Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Sørøst-Norge - les mer.

Tusen år gammel kunnskap skal overleve i minst tusen år til hvis Kim Sølve Jacobsen får bestemme.

Forsker Kim Sølve Jacobsen går i lære for å bli ærfuglvokter på øya Selvær i Nordland. Her sammen med Gerd Jakobsen, den siste som kan rense duna og sy dyner. (Foto: USN)

Dunen veier nesten ingenting. Oppgaven er blytung. 

Det handler om å snu en utvikling der globale utfordringer som klimaforandringer, fraflytting, overfiske og elendig havhelse jobber mot deg.

– Midt i alle disse problemstillingene står ærfuglen, forklarer forsker Kim Sølve Jacobsen.

Et saktegående drama utspiller seg blant sjøfuglbestanden i nord. Antall fugler synker for hvert år.

En dobbel trussel

Til vanlig er Kim Sølve forsker med ansvar for studieprogrammet i tradisjonskunst ved Universitetet i Sørøst-Norge, avdeling Rauland. 

Her forsker Jacobsen og kollegaene blant annet på hvordan tradisjonskunnskap kan bidra til en bærekraftig framtid.

I tillegg går han altså i lære for å bli ærfuglvokter på øya Selvær i Nordland. Det er vel det vi kan kalle en utvidelse av samfunnsoppdraget som forsker. 

For her har han tatt på seg ansvaret for å forvalte en tradisjon som strekker seg tusenvis av år tilbake: Kunsten med å vokte ærfuglen og foredle fjærene.

– Det vi opplever nå, er en dobbel trussel: Både mot selve ærfuglbestanden, og mot tradisjonskunnskapen rundt håndverket, sier Jacobsen.

Antall ærfugl er ned 80 prosent siden 1950-tallet. (Foto: USN)

Nyskapende forskningsformidling

Bestanden av både fugler og voktere går nedover for hvert år. Antall fugler er ned 80 prosent siden 1950-tallet.

– Det er komplekse miljø- og samfunnsmessige utfordringer som sammen gjør det vanskeligere både for fuglen og tradisjonene, sier Jacobsen.

I tillegg til å selv gå i lære hos øyas siste ærfuglvokter, Eivind Hansen, har forskeren også fått en britisk filmskaper med for å dokumentere. 

På den måten vil Kim Sølve Jacobsen nå ut til et bredt publikum med ærfuglens historien. 

Gjennom den formidles kunnskap og innsikt om klimaendringer, fraflytting, turisme, overfiske, havets helsetilstand – og om tradisjonskunnskap som er i ferd med å gå tapt.

– Filmformatet passer godt for å kommunisere denne historien. Vi vitenskapsfolk må bli flinkere til å nå flere folk. For å kommunisere store problemstillinger ut til offentligheten holder det ikke med fagfellevurderte forskingsartikler. Vi må møte folk der er, mener forsker Kim Sølve Jacobsen.

Her er en smakebit på filmen han lager (filmet av Oliver Bradley-Baker):

Eivind Hansen er den siste vokteren. Forsker Kim går i lære. (Foto: USN)

Finurlig håndverkstradisjon

Eivind Hansen er den siste vokteren. Naboen Gerd Jakobsen er den siste som renser duna og syr dyner.

På verdensbasis er det ikke stor produksjon av den eksklusive ærfugldunen lenger. Og gamlemåten er utdøende.

– Rensing av dunen gjøres på en finurlig måte med et verktøy som ser ut som en harpe. Rusket vibreres ut når man «spiller» på strengene, mens dunen henger igjen, forklarer Jacobsen.

På Island, som produserer mest ærfugldun i verden, er renseprosessen industrialisert

– Men det går utover kvaliteten. Det er dessuten en del av kulturarven å rense dunen på den tradisjonelle måten, sier Jacobsen.

Gerd Jakobsen er den siste som renser duna og syr dyner. (Foto: USN)

Den siste vokteren vet akkurat når han skal sanke dunen

Det er heller ikke hans ambisjon å ta opp konkurransen med Island. I dag produseres det omtrent én og en halv dundyne i året på øya Selvær.

Det er en liten håndfull øyer igjen i Nord-Norge som driver med ærfugl. På Vega-øyene er denne kunnskapen en del av statusen som verdensarvdestinasjon.

Rollen som vokter krever mye. Eivind Hansen bygger hus til fuglene, lager reir av tørket tang, tar vare på dem, sjekker egg og holder oversikt. 

Når det har gått 28 dager etter fjerde egg er lagt og hunnen begynner å ruge, sanker han dunen.

Han vet akkurat når det er på tide. Så leverer han dunen til Gerd, som bor to hus nedenfor.

Vil skape ærfuglkollektiv for å redde tradisjonen

Tidligere var det et felles ansvar for hele lokalsamfunnet å ta vare på ærfuglen. Katter ble sendt bort når den skulle ruge. Folk skremte bort måker som var ute etter egg og fuglunger. 

Men for hver nye generasjon forsvinner litt mer av kunnskapen.

– De som er igjen har mistet håpet på at det kommer noen etter dem. Det er kjempetrist. Jeg prøver å skape håp. Da må vi tenke nytt. Vi kan finne en løsning, sier forsker Jacobsen.

Han vil opprette et ærfuglkollektiv, der vokterne kan rullere på å ta vakter og holde fortet gjennom sesongen. 

De er allerede en liten gjeng som planlegger å dele på ansvaret. Selv tar han turen opp til Selvær flere ganger i året.

– Målet mitt er å rekruttere en ny generasjon tradisjonsbærere. Når folk kommer opp hit og ser hvor vakkert dette samspillet er, får de lyst til å bidra, sier Jacobsen.