Forskjellen er enorm

9 hours ago 2

Det var en gang et landslag med spillere fra innerst i fjorden og ytterst i havgapet som gikk til VM i fotball.

I alle fall føltes det slik.

Tre tiår er gått. Norge er tilbake, men «bøndene» er borte, selv om den aller største stjernen er fra Jæren.

I en reportasjeserie spør VG: Hva er «prisen for et landslag»?

Den er ikke billig.

Jørgen Strand Larsen leker seg i Greensboro i Nord-Carolina, der det norske landslaget forbereder seg til sitt første VM på 28 år.

For noen dager siden poserte han i Kvik Haldens røde og hvite farger, i forbindelse med at VM-spillerne ble avbildet i drakten til barndomsklubben.

«Jeg scora sikkert 6000 mål i denne», sier han.

Tallet er 898, kunne faren fortelle til VG. Atle Wester Larsen noterte ned alle sammen på det han med et smil omtaler som «den dumme listen».

Det sønnen drev med var ikke dumt, og ganske raskt satt folk i kretser og forbund og noterte nesten like flittig som den stolte pappaen.

15 år gammel ble Strand Larsen hentet til Sarpsborg 08, det nærmeste eliteserielaget. Klubben kunne friste med en nystartet nasjonal serie for 16-åringer.
Rett etter at han fylte 16 år fikk han sin debut i landslagsdrakt. Det første året ble det tolv kamper og seks mål på det norske G16-laget.

31 spillere var innom troppen i 2016. De ble sendt til Tyrkia, England, Finland, Polen og Litauen; det var turneringer, EM-kval, nordisk mesterskap eller bare privatkamper.

Internasjonal motstand ble raskt hverdag for Jørgen Strand Larsen og jevnaldrende stortalenter – som Erling Braut Haaland. Allerede før de kom til G19-landslaget, hadde de over 30 kamper for Norge, og VM-troppen er stappfull av spillere med tung landslagserfaring i samme alder.

De vokste opp på landslaget, de ble voksne på landslaget, og mange ble hentet til utenlandske klubber som tenåringer.

Forskjellen er enorm hvis vi ser tilbake til 90-tallet: Av de 22 i troppen til VM i 1994 hadde bare tre spillere et tosifret antall landskamper før G19-landslaget, og bare Kjetil Rekdal hadde reist ut av landet som tenåring.

Ryggraden i dagens norske VM-lag er støpt i en annen fotballform, og den største forandringen har skjedd de siste 10–15 årene.

Forbundet sonemarkerer sine største talenter fra de er 12 til 16 år, i det NFF kaller «Landslagsskolen», med kretslag og toppgrupper og talentleirer og aldersbestemte landslag.

I 2016 snakket NFFs fagansvarlige Håkon Grøttland om det nystartede prosjektet.

Norge var på full fart mot sitt bunnpunkt på FIFA-rankingen – 88.-plassen sommeren 2017. Grøttland var offensiv og slo fast at det hadde skjedd «en revolusjon», men at talentsatsingen ikke hadde begynt å virke ennå.

– Vi dyrker enerne rått, uttalte NFF-toppen til VG for ti år siden.

«Vi er kanskje det forbundet i Europa som er råest på å dyrke enerne fra de er 13 år og oppover.»

Toppklubbene bygde sine egne talentfabrikker – akademiene – som en del av den såkalte Akademiklassifiseringen. For dem ble det også satt i gang en nasjonal G 14-serie.nasjonal G 14-serie.Alle klubbene som deltar i Akademiklassifiseringen, vil ha muligheten til å melde på sine lag i Nasjonal G 14. På våren spilles et gruppespill hvor alle lagene i hver gruppe møter hverandre én gang, enten hjemme eller borte. På høsten går lagene inn i et nytt puljeoppsett med nye grupper basert på plasseringen fra vårens gruppespill. Norsk Toppfotball betaler reisestøtte for bortelagets kostnader, som beregnes etter en standardisert nøkkel, ikke reelle reiseutgifter.

14-åringer, noen enda yngre, sendes rundt i landet for å spille kamper. Hadde Jørgen Strand Larsen vokst frem noen få år senere, er det stor sjanse for at Sarpsborg 08 hadde prøvd å hente ham fra Halden allerede da han var 12–13 år.

Akademisatsingen er omstridt. Noen kaller den rovdrift på barn. Mange mener den skaper et usunt jag, og at barn rives altfor tidlig ut av sitt lokale miljø.

Hva skjer med dem som er litt for dårlige? Eller som ikke har foreldre som presser på, eller som er ressurssterke? Eller som bor veldig langt unna nærmeste akademi? Eller som er litt senere utviklet?

Veien frem blir veldig lang for dem som faller utenfor den store utvelgelsen. De fleste gir nok opp, og en «rå dyrking av enerne» er kanskje også en del av prisen for et landslag – en del som ikke kan telles i kroner.

Her er det en del spørsmål norsk fotball må finne svar på, og i fjor innrømmet Grøttland at strikken muligens strekkes litt for langt.

Heldigvis er det fortsatt eksempler på at det er mulig å lure systemet.

Trond Heggem gjorde nettopp det.

For eksempel kan det hjelpe å ha en far som mener at de som bestemmer, ikke har skjønt hvor god sønnen er. Trond Heggem fortsatte å dytte frem junior på egen hånd.

Torbjørn Heggem fikk ingen landskamper på noe nivå før han var 25 år, men får trolig en midtstopperplass mot Irak 16. juni.

1994-kapteinen Rune Bratseth var enda mer ekstrem. Han kom fra ingenting, spilte hverken på krets- eller ungdomslandslag, men ble tidenes beste norske midtstopper.

Kanskje forsvinner også noen talenter som ikke passer inn i en uniformert og A4-striglet fotballsatsing.

Hadde det vært plass til en type som Erik Mykland i dagens fotball?

Kunne «Myggen» blitt plassert på en landslagsskole, han som på 90-tallet satt med røykpakken og lighteren på stuebordet og slo fast at fotball ikke er toppidrett for ham.

Det var selvsagt en annen tid, men han var også lagd av noe annet enn de fleste og ble en av de beste og mest populære spillerne Norge har hatt: langt hår, leken teknikk og lett replikk.

Ingen mann har flere kamper for Norge i et mesterskap enn Erik Myklands ni.

Det gjenstår å se om Erling Braut Haaland eller noen av de nye skoleelevene kan passere bohemen fra Sørlandet.

Read Entire Article