Forsvaret svekkes fra toppen

3 hours ago 2

KRONIKK: OLE CHRISTIAN EMAUS

privatperson, oberst i Forsvaret

Et forsvar som ikke kan vinne krig, er ikke et forsvar – det er en illusjon.

Når landets øverste militære leder velger å pynte på virkeligheten, er det ikke bare en glipp i
kommunikasjon.

Det er et brudd med Forsvarets grunnoppdrag.

VG avslørte nylig at forsvarssjefen feilaktig avviste alvorlige mangler i spesialstyrkenes kontraterrorberedskap overfor Stortingets kontrollkomité – til tross for interne varsler.

Det er ikke bare urovekkende i seg selv. Det er et symptom på en kultur som gjør det viktigere å beskytte systemets omdømme enn å erkjenne reell svikt.

I tillegg har forsvarssjefens egen fremstilling av tildelingen av Krigskorset vært inkonsekvent.

Amerikanske rapporter dokumenterer at feil person ble arrestert under den operasjonen som
førte til utmerkelsen.

Forsvarssjefen har hevdet at han ikke ble informert om dette, til tross for at både amerikanske og norske kilder skal ha videreformidlet informasjonen.

Når slike forhold tåkelegges – og ulike versjoner får leve uforstyrret – svekkes ikke bare tilliten til en person, men til hele lederkulturen.

Forsvaret har i mange sammenhenger vist evne til å kommunisere ærlig og åpent. Det er ikke der problemet ligger.

Problemet oppstår når strategisk ledelse sminker budskapet, unngår det ubehagelige og lar narrativet bli viktigere enn sannheten. Når selv forsvarssjefen går i front for en slik kultur, setter det hele systemets integritet i spill.

Vi ser et mønster.

Et forsvar i forfall vokser frem i skjæringspunktet mellom sivil rustning og krigsmaskin. Utdanningen som skulle ha herdet soldater, er etter mitt syn i stedet blitt myk og komfortorientert.

Ledere belønnes for HR-kompetanse og byråkratisk lojalitet, ikke for beslutningsevne under ild. Karriereveier premierer systemspill heller enn slagkraft.

Resultatet er et forsvar som ser bra ut på papiret, men som risikerer å kollapse under press.

Parallelt med dette vokser det frem svært alvorlige problemer knyttet til økonomi og personell.

Selv i det største forsvarsløftet på tiår, melder menige soldater at det mangler penger til øvelser og utstyr, og erfarne ansatte forsvinner uten at tilstrekkelig kompetanse erstattes.

I møte med kritiske saker ser vi gang på gang at ledelsen bøyer seg for medietrykket, forlater både sannhet og sak – og heller forsøker å redde Forsvarets image.

Det er et signal om at Forsvaret i økende grad styres etter inntrykk, ikke etter evne.

Historien er full av eksempler på hva som skjer når militære strukturer styres mer av politikk og omdømme enn av stridsevne.

Sovjetunionens fall ble muliggjort av en lojalitetskultur som overstyrte operativ realisme. I Irak i 2014 kollapset store deler av hæren fullstendig da terrororganisasjonen IS angrep byen Mosul.

Den irakiske hæren, som på papiret var stor og godt utrustet med vestlig støtte, flyktet uten kamp – et resultat av systemkollaps, politisk korrupsjon og fravær av kampmoral.

Og i Ukraina har Vestens fredstidsteorier måttet vike for krigens realiteter.

Norge følger nå et lignende spor. Når svakheter ikke meldes åpent, og når Forsvarets ledelse unngår å stå i krevende sannheter, bygger vi et forsvar som kan overraske oss negativt den dagen det virkelig gjelder.

Jeg skriver dette som privatperson, med mange års bakgrunn i Forsvaret.

Jeg har sett hvordan lojalitet til hierarkiet i noen tilfeller trumfer ærlighet.

I en periode har jeg selv stått i krevende prosesser der systemets evne til å håndtere feil og stå i sannheten har sviktet. Det har gjort meg urolig for hva slags kultur vi viderefører.

Jeg har derfor valgt å legge uniformen på hyllen, kanskje for godt. Ikke fordi jeg har mistet troen på Forsvarets oppdrag, men fordi jeg ikke lenger har tillit til strukturen som skal forvalte det.

Når krigsevne reduseres til et spørsmål om å kontrollere narrativet, blir det vanskelig å fortsette i stillhet.

Jeg vet hvor viktig åpenhet er.

Jeg har selv hatt ansvar for kommunikasjon tett på operasjoner, der sannhet ikke er en strategisk vurdering, men en nødvendighet.

Problemet ligger ikke i kommunikasjon som fag – det ligger i den strategiske ledelsens manglende vilje til å stå i realitetene når de smerter.

Når PR-strategi trumfer operativ ærlighet, taper ikke bare Forsvaret – det taper troverdigheten vi skal bygge vår sikkerhet på.

Det finnes tusenvis av dyktige soldater, befal og offiserer der ute som fortjener noe bedre.

De trenger et forsvar som setter beredskap, ærlighet og evne til å vinne foran fasade og systemlojalitet.

Men det krever at noen sier fra.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.

Read Entire Article