Frihet er å gå med hatt og ikke eie telefon

Du har kanskje sett dem i bybildet eller langs veikanten - og lurt på hvem de er?

Disse mennene - ja, for det er stort sett menn, med sorte slengbukser, stokk og snippsekk.

Og med hatt. Alltid med hatt.

De er håndverkere med svennebrev som lever etter en gammel tradisjon.

På tysk kalles det Wanderschaft. De fleste kjenner det som å gå «på valsen», på tysk: Auf der Walz.

Og hva er så målet?

Å lære nye håndverksteknikker og å samle livserfaring.

Reisen skal være enkel – helst med haiking – og vare i minst tre år og én dag. Altså én dag lenger enn håndverksutdannelsen.

Reist i 15 land

To karer som avslutter sine reiser på henholdsvis litt over tre og fire år denne våren, er Philippe Saner og Karl Bosse. De er stolte medlemmer av Rolandsbrüder-lauget.

Bergen og Vestlandet har vært deres område den siste tiden når de har bodd og jobbet i Norge.

Philippe Saner er 23 år og kommer fra Sveits.

Han er utdannet snekker og startet reisen sin i mars 2023.

«Jeg kan dra hvorhen jeg vil i denne verden. Det som virkelig teller er øyeblikkene man opplever her og nå.»

Philippe Saner

reisende håndverkssvenn fra Sveits

Foto: Jorunn Hatling / NRK

Foto: Jorunn Hatling / NRK

Da han hadde svennebrevet i lomma meldte utferdstrangen seg. Opprinnelig var målet Canada, men da han ved en tilfeldighet fikk høre om Rolandsbrüder var han solgt.

Karl Bosse er 25 år og kommer fra Tyskland. Han er utdannet tømrer og startet sin reise i 2022.

«Jeg har fått et enormt mangfoldig nettverk gjennom disse årene på reisefot.»

Karl Bosse

reisende håndverkssvenn fra Tyskland

Foto: Jorunn Hatling / NRK

Foto: Jorunn Hatling / NRK

I sin reisetid har han vært i 15 land, mest i Europa og Afrika. Hjem drar han med snippsekken full av minner og erfaringer.

Må være barnløs, gjeldfri og ugift

Å legge ut på en slik reise er ikke for hvermannsen.

Før reisen kan starte må man være beredt til å la familieforøkelsen vente, du må være ugift, ikke ha eller vente barn, og du må være gjeldfri og strafferegisteret må være plettfritt.

Det gjelder rett og slett å ikke ha noen forpliktelser.

Armbåndsur, telefon og laptop må legges bort. Etter avskjed er det ikke lov å komme nærmere enn 60 kilometer radius fra bygrensen til hjemmebyen.

Du får heller ikke være eldre enn 27 år ved reisens start.

Å være reisende håndverker er ingen ni-til-fire-jobb. Selv om du trives et sted, gjelder det å ikke gro fast. Prinsippet er enkelt: Etter maks seks måneder på samme plass, må man vandre videre.

– Med haiketommelen, gode sko og fremmede menneskers gjestfrihet kommer man langt, forteller Philippe.

De trenger ikke å lure særlig på hva de skal ha på seg, for antrekket som gjelder til enhver tid er den tradisjonelle bekledningen kalt Kluft.

En avtale har fått ny betydning

Før de reiser ut arrangeres det gjerne en avskjedsfest for venner og familie.

Hatten og øreringen er med den reisende til enhver tid fra dette tidspunktet.

– Hatten bærer vi med stolthet. Den symboliserer vi at er frie og ikke tilhører noen. Vi er vår egen herre.

Og øreringen er symbol på og en tradisjon for å love å oppføre seg ærlig, ikke stjele, ikke lyve og ikke bedra.

I løpet av festen blir også en gammel mobiltelefon spikret til veggen. Etter dette er det ikke lenger tillatt å bære egen telefon.

– Har du savnet telefonen?

– Det var selvsagt uvant de to-tre første dagene, man tar seg til bukselommen og kjenner at den er tom. «Oi, har jeg mistet noe», forteller Philippe.

Uten muligheten til å sende en melding om forsinkelser har en «avtale» fått en helt ny tyngde.

– Vi reisekamerater er tro mot avtalene våre. Om vi har bestemt å møtes klokken 12 på et bestemt torg i en bestemt by på en gitt dato, så møtes vi der, sier Philippe.

– Kanskje kommer noen en dag for tidlig, eller tre timer for sent, men møtet finner alltid sted. Man stoler på hverandre.

Det lengste Philippe har gått uten kontakt med foreldrene sine, er nærmere 3 måneder.

– Vi sender postkort da, hvis det er vanskelig å få lånt en telefon eller PC!

Brorskapet bak tradisjonen

En sentral skikkelse i svennelaugmiljøet i Norge er Alexander Günther. Han fullførte sin vandrertid for 20 år siden og er nå bosatt på Vestlandet. Han er mannen som samler Rolandsbrüder og andre håndverkssvenner i Bergen.

Det hviler noe mystisk over laugsmøtene, men Günther avkrefter at det skjer noe dramatisk.

– Her blir det ikke slaktet dyr, nei! ler han.

De gjennomfører noen gamle håndverksritualer forteller han. Møtene er derfor hemmelige og holdes bak lukkede dører.

Han understreker at brorskapet verken er politisk eller religiøst fundamentert. De har en regel om at de ikke får uttrykke seg om politikk eller religion når de går med den tradisjonelle bekledningen.

Der er vanskelig å si nøyaktig hvor mange som til enhver tid er på reise, men Günther antar at det i dag er 50–60 Rolandsbrüder rundt omkring i hele verden. Mange nok til å holde tradisjonen ved like.

Når anledningen byr seg arrangeres det også fester. Som da Rolandsbrüder markerte 20 år i Norge.

En døråpner

Den tradisjonelle bekledningen gjør at svennene skiller seg ut i dagens gatebilde.

– Får dere mange blikk?

– Ja! Veldig! Vi blir lagt merke til!, sier Philippe.

Karl, Philippe og Leah (kjæresten til Philippe) på Bryggen i Bergen. Klesstilen til håndverkssvennene skiller seg ut.

– Oppmerksomheten er bevisst. Nå man er kledd som oss blir vi lagt merke til.

23-åringen smiler ivrig.

– Vi er dessuten helt avhengige av å være i kontakt med andre folk for å finne ut av hvordan samfunnet i det landet vi har kommet til fungerer, forteller han.

– Vaska buksa en gang

– Den største friheten vi har er kanskje at vi har så lite med oss.

– Du kan ha med deg relativt mye så lenge du kan bære det. Men du merker jo fort hva du trenger og ikke trenge, sier Karl.

Philippe forteller at han har gått rundt med de samme klærne i hele vandrertiden. Han har et sett med bukser og en vest til som brukes til arbeid.

– Men du vasker vel klærne innimellom?

– Haha, vanskelig tema! utbryter Philippe.

– Jakka og vesten har jeg aldri vasket og buksa har jeg vasket en gang! Men skjorta og undertøy jo, det vasker jeg regelmessig. Det er viktig å fremstå velstelt selv om man lever enkelt.

Begge har vært mentorer og delt kunnskap og erfaring den siste tiden. Nå har de akkurat sendt to nye vandrere ut på sitt livs reise.

Men for Philippe og Karl er det slutt. En siste haik.

Fire år er mer enn lenge nok for Karl. Han gleder seg til å få en fast bopel, telefon og å leve et mer normalt liv igjen.

Lykke til videre på livets reise.

Foto: Jorunn Hatling / NRK