Frikort for følelser

Hei du mann, jeg vet hvorfor du gleder deg sånn til VM.

Fordi da kan du la alle følelsene flyte fritt både i og utafor kroppen, uten å måtte holde tilbake, ta deg sammen eller beherske deg.

Mannosfæren tar en velfortjent pause nå straks.

For når VM offisielt sparkes i gang, betyr det at når dommeren blåser i fløyta på åpningskampen, så utløses et kollektivt frislepp av uforløste emosjoner i millioner på millioner av dirrende mannekropper.

Nå, kjære mann, kan du endelig la tårene trille – uavhengig av om du opplever at laget vinner eller taper, og uten at noen stiller et eneste spørsmål om hva alle disse følelsene har å si for din maskulinitet.

Du kan kaste deg rundt halsen på andre vilt fremmede menn og klemme dem, for så å se dem dypt inn i øynene og rope at dere elsker samme mann.

Og i det ene øyeblikket elsker dere Haaland og i det andre elsker dere Bobb. Og ingen av dere stusser over den enormt sterke kjærlighet dere føler for dem.

Samtidig hører jeg om ektefeller og kjærester som setter opp et nøye planlagt kampprogram for de kommende ukene, gjerne som en strukturert timeplan med innlagte pauser for å sikre inntak av mat og drikke.

Noe som fordrer at de i forkant av mesterskapet initierer og inviterer sine kvinner inn i en sjelden, men overbevisende forventningsavklaring. Dette er kommunikasjonsferdigheter på meget høyt nivå.

Og greia er at ingen synes det er rart.

For der sitter du. Alene i sofaen med stadig høyere puls og en voksende klump i halsen når nasjonalsangen spilles.

Du synger til og med de strofene du kan, og du legger høyrehånda over et hjerte som banker som ville helvete.

Og du har vært nervøs og ufokusert i flere timer, og har på ingen måte fått gjort noe verdifullt på jobb i dag.

«Og følelsen dæm slit i mæ» og du kjenner på en miks av håp, frykt, forventning, skuffelse, glede og sorg – alt sammen i intense 90 minutter.

Og mens minuttene går så roper du, du knytter nevene, du hytter med neven mot skjermen, du slår hardt i bordet så ostepopen danser og du slår deg på brystet og brøler når Haaland scorer mål.

Og det brølet kommer fra nede i dypet, som fra langt ned i bringa på en grizzlybjørn.

Og det er så deilig, for det er ingen rundt deg som ber deg roe deg ned. Eller som synes du overreagerer eller antyder at du burde være forsiktig med å uttrykke følelsene dine så sterkt.

Du kan til og med tillate deg å gråte, ja nesten hulke og hikste foran barna dine og vise dem med full åpenhet hvem hjertet ditt banker så hardt for.

For nå er det mesterskap i fotball og da får dere menn utdelt en hel kortstokk med frikort for å vise følelser. Og dere kjører dype og alvorlige analyser av kampens stemninger og situasjoner i pausen.

På jobben diskuteres både mesterskapets store skuffelser og grandiose eufori over to knekkebrød med brunost.

Og meldingene flyr på snap og SMS mellom kompiser der de glatt deler håp, frykt og forventninger.

Da kan en mann bruke flere timer, ja faktisk flere dager og uker på å snakke om hvordan han egentlig har det – så lenge han kaller det fotball.

Det er derfor så mange menn elsker fotball-VM og gleder seg sånn.

Det føler i hvert fall jeg.