Giannis geniale grep

Jeg ristet på hodet, som så veldig mange andre, av den patetiske seansen som utspilte seg på scenen under avslutningen av Fifa-kongressen i Vancouver. Og jeg gjør det egentlig fortsatt.

Det var provoserende, og det var veldig flaut, både for president Infantino selv og hele fotballen. Men samtidig er det mest av alt dypt, dypt fascinerende.

Flyvende mot solen

Grekerne fant tidlig et ord for dette: Hybris.

Dette er et begrep som helt siden antikken har beskrevet hvordan det går med dem som får for store tanker om egen fortreffelighet. Det mest kjente eksempelet fra gresk mytologi er Ikaros, som ignorerte alle advarsler og fløy for nær sola med vinger laget av voks og fjær. Vingene smeltet, og Ikaros falt ned i havet og druknet.

Den glattbarberte sveitseren Gianni Infantino har et selvbilde så totalt forvokst at han flyr nær sola gang etter gang. Men fortsatt uten å være i nærheten av å falle.

Det minner mest av alt om et slags merkelig teater. Og jeg merker altså at jeg utrolig nok liker noe av det.

Fifas mislykkede fredsprins

Hvem ville ellers på ren impuls finne ut at det var en god idé å kalle Israels og Palestinas delegater tilbake på podiet for en slags forsoningsseanse ingen andre har fått til noe sted i verden?

Ingen, selvfølgelig.

Det gikk akkurat som det var nødt til å gå.

Det skjedde til overmål etter at forsøkene på å få til en avtale om dette i forkant hadde mislyktes. Det man prøvde å få til, var at Israels visepresident Basim Sheikh Suliman skulle gå på scenen og anerkjenne at alle medlemsland har rett til å spille fotball på eget territorium. Dersom dette skjedde, skulle han og Palestinas Jibril Rajoub, ta hverandre i hendene etterpå. Det hadde vært et øyeblikk som hadde gjort inntrykk.

Men Infantino hadde ikke klart å få med Israel på å si det. Likevel prøvde han altså å sette seg selv midt i rampelyset og få dem til å bli med på en forsoningsseanse.

Verden ristet igjen oppgitt på hodet. Infantino kunne tilsynelatende ikke brydd seg mindre.

Det problematiske demokratiet

Det er vanskelig for mange av oss å skjønne hvordan det kan fortsette slik år etter år, kongress etter kongress, for det som på papiret er et fungerende idrettsdemokrati. Der ett land har én stemme, slik det i teorien bør være.

Men i det grunnleggende demokratiske ligger også det grunnleggende ukontrollerte. Hvis man ikke er Gianni Infantino. Mannen som etter 10 år som fotballens øvre leder ligner mer og mer på en enehersker blir mektigere og mektigere og tilsynelatende stadig mindre interessert i å høre på noen andre enn sin aller beste venn, Donald Trump, når han tar beslutninger.

Infantino deler ut VM-sluttspill, Infantino oppretter fredspriser, Infantino tar plass i fredsrådet for Gaza, og Infantino tjener 57 millioner kroner i året for å gjøre det. Alt i en organisasjon som av natur egentlig bare skal ivareta medlemslandenes interesser.

To ganger har Infantino blitt gjenvalgt som Fifa-president.

Begge gangene uten motkandidater.

Fremover med Fifa

Hvis man lurer på hvordan han kan holde på som dette, uten å bli utfordret av reelle kritikere, kan man ta en kikk på bildene fra Praia i Kapp Verde fra 13. oktober i fjor. På nasjonalstadion i hovedstaden vant hjemmelaget 3–0 over Eswatini og kvalifiserte seg sensasjonelt til sitt første VM-sluttspill.

I bakkant takket et jublende Kapp Verde Fifa spesielt. De hadde nemlig finansiert en oppussing av nasjonalarenaen som gjorde det mulig å spille hjemmekampene i kvalifiseringen på eget gress.

I tillegg hadde Fifa gjennom mange år bidratt med midler til en generell oppgradering av banene rundt på øynasjonen og vært med på å finansiere og organisere programmer for talentutvikling. Her så man resultatene av pengene man hadde fått fra det som heter «Fifa Forward».

Fifa Forward er et utviklingsprogram som han opprettet selv da han kom til makten i 2016 og som er helt essensielt for Gianni Infantinos makt i fotballen.

I korte trekk dreier det seg om å gi bort penger, masse penger, fra Fifas stadig større inntekter, til utvikling av fotballen i små nasjoner rundt om i hele veien.

Det man får i retur er lojalitet. Formelt er alt helt åpent og konstruktivt. Indirekte er det direkte stemmekjøp.

Ingen små nasjoner, som alle er avhengige av disse millionene, tar sjansen på annet enn å støtte den presidenten man vet vil gi dem det de er vant til å få.

Fra 2026 er det heller ikke bare penger som er den attraktive belønningen.

VM er også utvidet fra 32 til 48 nasjoner. Økningen kom først og fremst de mange landene fra Asia og Afrika til gode. Asia økte sitt antall plasser med 78 prosent, Afrika med 80 prosent. Europa på sin side, der de fleste store fotballnasjonene befinner seg, men hvor også kritikken mot Infantino er sterkest, fikk en økning på 23 prosent.

Slik sikrer man seg gjenvalg.

Skamløs selvfølgelighet

Det vi så av Infantino på scenen i Vancouver var den samme skamløse selvfølgelighet som han viste da han før jul overrakte en fredspris han selv hadde funnet på til klodens p.t. ledende krigsherre, rett og slett for å smiske. Jeg kommer ikke på et mer dekkende ord.

Det heter «fedte» på dansk. Det ville passe enda bedre her. Det føltes som det rant slimete, seigt fett av hele seansen. Selv prisvinner Trump virket for en sjelden gangs skyld nesten litt brydd. Det gjorde definitivt ikke Infantino.

Det gjorde han heller ikke etter talen som innledet det kontroversielle VM i Qatar i 2022. Fifa-presidenten var åpenbart lei av kritikken, særlig fra vestlige medier, og satte seg selv i en offerrolle ingen hadde hørt maken til. Ikke bare uttrykte han sin innlevelse i situasjonen til qatarer, arabere, afrikanere, homofile funksjonsnedsatte og migrantarbeidere, han fortalte også med stort emosjonelt patos om sine egne opplevelser som undertrykket, i egne øyne, som et rødhåret barn av italienske innvandrere til Sveits.

Verden gispet i forbløffelse over den totale mangelen på situasjonsforståelse. Infantino lot seg overhodet ikke affisere. Heller ikke da.

Symbolsk straff og lidelse

«Vi lider», ropte den palestinske fotballpresident oppgitt før han forlot scenen i Vancouver etter årets mest bisarre Infantino-seanse.

Det gjør på et vis fotballverdenen også, om enn på et helt annet nivå. Et slags fellestrekk er likevel at begge virker like maktesløse.

Fifa har lenge trenert behandlingen av Palestinas klage på Israels åpenlyse brudd på organisasjonens lover. Det endte til slutt i en hel symbolsk straff, ikke overraskende.

Det neste som ikke kommer til å bli reelt behandlet er klagen fra organisasjonen på opprettelsen av Fifas nevnte fredspris. Norge skal slutte seg til kravet og skal ha all mulig ros for det. Men begge vet like godt at dette aldri vil gi noen reelle konsekvenser. Til det er teflonen Infantino virker omsluttet av alt for tjukk og ugjennomtrengelig.

En siste hilsen

Infantino var så rystet som Infantino kan bli av en slik makaber seanse og gikk nonchalant tilbake til talerstolen for å avslutte. For selvsagt hadde sveitseren et siste trumfkort i ermet. Det alle visste gjensto. Gianni Infantino kunngjorde smilende at han stiller til gjenvalg som Fifa-president under kongressen i 2027.

Alle i salen klappet, som de også kommer til å gjøre i Rabat neste år. For det eneste som er sikkert i en ellers veldig usikker verden, er at Gianni Infantino vil bli valgt for fire nye år, fullstendig uten irriterende motkandidater.