Gleder seg til fødselen: – Jeg skal inn og prestere

Karoline Bjerkeli Grøvdal var inne i den tøffeste treningsperioden hun hadde i hele fjor. Hun løp mellom 180 og 190 kilometer i uken.

Berlin maraton i september var det store målet. Det skulle bli hennes første fullførte maraton, etter at hun måtte bryte i debuten fem måneder tidligere.

– Og da skjedde det.

Hun tok tre tester for å være sikker. Deretter gikk hun ut til ektemannen Magnus Krogsæter Aarre og viste ham resultatet.

– Jeg hadde egentlig tenkt å pakke den inn eller gjøre det litt kult, men da var jeg bare sånn: «Eh ... jeg skal jo løpe Berlin om to uker!»

Grøvdal og Magnus Krogsæter Aarre ble sammen i 2017 og giftet seg i 2023. – Jeg håper jo at barnet vårt blir veldig lik Magnus, det må jeg si, sier hun. Foto: Privat.

– Jeg tenkte jo først at «det her går».

Olympiatoppen ga henne klarsignal til å løpe i Berlin, og den første uken merket hun ingenting.

Så kom kvalmen.

Seks–syv uker inn i svangerskapet innså hun at det ikke ville gå. Ikke på det nivået hun hadde trent for – å angripe Ingrid Kristiansens 40 år gamle norske rekord på 2.21,06.

Offisielt oppga hun sykdom som årsak.

– Det var jo løgn, ler hun. Det var så tidlig, så det var ikke aktuelt å gå ut med den virkelige grunnen.

Nå, snart syv måneder senere, er hun i en helt annen fase. Hun har på en måte blitt sin egen forsker.

Som toppidrettsutøver har Grøvdal gått systematisk til verks i svangerskapet. Pulsverdier og laktatmålingerlaktatmålingerEn test som måler nivået av laktat (melkesyre) i blodet under eller etter trening. Verdien sier noe om hvor hardt kroppen jobber, og brukes for å styre og kontrollere intensiteten i treningen. loggføres fra hver eneste økt.

– Jeg blir litt forsøkskanin på meg selv. Jeg synes trening er veldig spennende, og det å være gravid og trene som langdistanseløper er jo helt nytt. Det finnes veldig lite forskning på det.

Foto: Helene Mariussen / VG.

– Kanskje kan det hjelpe meg hvis jeg blir gravid igjen. Eller så kan jeg i hvert fall bidra med noen erfaringer til andre.

Ektemannen Magnus har fått en sentral rolle i prosjektet. Han har rykket opp som «assisterende coach» og sitter på siden under øktene for å måle puls og laktat på rulleskimøllen.

– Han nerder litt på det området. Jeg tror han synes det er gøy – og det gjør jeg også.

Men hun skulle gjerne sett at kunnskapen var større.

– Det hadde vært praktisk hvis det fantes en slags oppskrift: «Nå er jeg gravid, jeg driver med langdistanse – hva bør jeg trene på?»

– Men det finnes ikke.

Hun peker på at flere håndballspillere har kommet tilbake etter graviditet – men mener at det ikke er direkte overførbart.

– Det er en helt annen type idrett. I utholdenhet er det veldig få, sier hun – og trekker frem Therese Johaug som et eksempel. Også Marit Bjørgen har hatt stor suksess etter å ha født.

Grøvdal tror at få egentlig tør å sette to streker under et svar.

– Det er fortsatt et litt sånn urørt territorium når noen blir gravide, og da må du kanskje ta initiativ selv.

Denne fredagen i slutten av februar er det vått, grått og kaldt ute. Nå foregår all trening innendørs. Savnet etter å løpe utendørs er stort, men hun tar ingen sjanser på glattisen.

Tallene på displayet på møllen på Olympiatoppen viser litt over 12 km/t og et par prosent motbakke. Det ser nesten for enkelt ut. Hun prater og ler mens kilometerne tikker inn.

Denne dagen står det «bare» en rolig mil på programmet, men etter tre kilometer stopper hun brått.

– Åh, det er så irriterende, ler hun og jogger ut til en tissepause.

Foto: Helene Mariussen / VG

Det er når intensiteten skrus opp at hun har gjort de mest interessante oppdagelsene.

– Når jeg har kjørt intervaller, så har det føltes så tungt, jeg puster hardt og føler at «oi, nå har jeg laktatlaktatLaktat er et stoff som dannes i musklene når kroppen jobber hardt. Høye verdier tyder på høy belastning. som er kjempehøy og puls som er kjempehøy». Og så når jeg har målt det, så har det vært veldig lavt.

På de hardere øktene klarer hun knapt å få pulsen over 160 – selv når hun føler at hun er helt på maks.

– Det er akkurat som kroppen hjelper deg litt. Du klarer ikke å pushe deg helt ut, så det har ikke vært et problem at jeg klarer å ta meg ut for mye, for det stopper før det.

Dette har ført til at hun har endret måten hun måler trening på.

– Som løper er du jo opptatt av hvor mange kilometer du skal løpe. Men det er jeg ikke lenger.

Før lå en vanlig treningsuke på 160–180 kilometer.

I stedet for å telle kilometer, fokuserer hun på timer og intensitet. Hun trener fortsatt hver dag – men «bare» én økt.

– Jeg må legge litt bort det vanlige. Men jeg kan holde hjertet og kondisjonen godt ved like, og heller prøve å utvikle meg på styrke.

Treningen har blitt mer enn bare fysisk vedlikehold. Den er blitt et slags mentalt friminutt.

– Akkurat når jeg trener, får jeg fri fra graviditeten. Resten av døgnet er det veldig mye graviditet i hodet mitt.

Babyen sparker aldri når hun trener – da er det helt stille i magen.

Men når mor finner sengen, våkner datteren.

– I starten var det veldig rart. Det skjer jo noe i kroppen din med én du ikke har møtt ennå, så det føltes litt merkelig. Men nå er det blitt koselig. Når hun sparker nå, tenker jeg bare: «Ja, hun har det bra. Hun er livlig.»

Foto: Helene Mariussen / VG.

Hun er vant til ni timer sammenhengende søvn, men nå må hun stadig snu seg – å ligge på magen går ikke, og ryggen skal hun unngå.

Ektemannen har tatt affære og kjøpt en lang «hug-me»«hug-me»En lang kroppspute som gravide ofte bruker for å støtte magen og avlaste hofter og rygg når de sover.-pute.

– Den puten er bra! Den funker faktisk ganske bra.

Hun var forberedt på reaksjoner fra en gruppe man nødig vil havne i klinsj med: det såkalte «mammapolitietmammapolitietEt uformelt uttrykk for personer som kritiserer eller mener mye om hvordan andre er som mødre eller oppdrar barna sine.».

Men det har vært stille.

– Er du redd for mammapolitiet etter denne artikkelen?

– Nei, det er jeg ikke. Jeg tenker at jeg står godt i det. Som idrettsutøver må man sette seg litt inn i hva utgangspunktet er – mitt er å trene mye, og da tåler jeg mye trening.

– Føler du at dette er en tematikk som burde vært bedre belyst?

– Ja, men jeg tenker at det er viktig bare å snakke om det. Det å være idrettsutøver er et helt annet utgangspunkt enn det er for folk flest. Vi lever av kroppen vår. Da er det kanskje ikke så rart at mange ikke synes det er så gøy å gå gravide – vi blir jo satt litt ut av spill og får ikke gjort jobben vår.

Samtidig er hun klar på én ting:

– Det betyr ikke at vi ikke er klare for å bli mødre, eller at vi blir dårligere mødre. Men det må være lov å si det og ha forskjellige meninger.

For å navigere i det nye landskapet, har hun rådført seg med langrennsdronning Therese Johaug og hekkeløper Amalie Iuel, som begge har vært gjennom det samme.

– Begge har trent bra og ikke vært redde for å trene, så det har gitt en trygghet. Og begge kom veldig raskt tilbake etterpå, noe som gir meg motivasjon for å komme tilbake og løpe fort.

Og hvordan ser hun frem til selve fødselen?

– Egentlig så gleder jeg meg bare til den dagen.

I begynnelsen av mai skal hun og ektemannen bli foreldre for første gang – til en liten jente.

– Jeg gruer meg ikke til det. Det er sikkert provoserende for folk, men jeg gleder meg på en måte til fødselen. Det er akkurat som ... ikke en konkurransedag, men jeg skal inn og prestere!

Hun ler når hun hører seg selv.

– Det er litt sånn: «Yes, nå kommer dagen!». Og så skjønner jeg at det sikkert høres helt crazy ut å si, for det er jo sikkert heftig og vondt. Men jeg tenker at det er vondt når det står på – og så er det så mange som har taklet det, sier hun smilende.

Når den lille jenta har kommet til verden, begynner en ny fase.

Hun har allerede pekt seg ut to ambisiøse mål – og planlegger å ta med hele familien på veien tilbake.

Det første er 10.000-meteren under EM i Birmingham i midten av august – rundt tre og en halv måned etter termin.

– Det er et hårete mål, det er jeg fullt klar over. Jeg stiller ikke hvis jeg ikke føler at jeg har noe der å gjøre.

En måned senere venter hovedmålet, VM i halvmaraton i København.

Foto: Helene Mariussen / VG.

– Der har jeg lyst til å ... jeg har ikke et resultatmål, men jeg har en pers på 1.06,551.06,55Satt i København i 2024.. Der har jeg lyst til å være i form til å ta den rekorden – min egen rekord. Det er et hårete mål det også.

Hun tror ikke bare hun kan komme tilbake – men at hun kan komme tilbake bedre enn før.

– Det er ingenting som fysisk tilsier at jeg ikke skal kunne det.

Det store, langsiktige målet ruver i horisonten: OL i Los Angeles i 2028.

Men før den startstreken venter en annen.