«Glimter til i siste runde»

De to første novellene i denne samlingen får meg til å tenke på nordmenn og vårt forhold til hytter.

De er jo oftest bare i bruk visse deler av året. Ellers står de tomme, men gjerne med et forråd av hermetikk, suppe­poser, litt sjokolade og tørr ved.

Utenfor sesongen, når de fleste av oss andre er tilbake på jobben, er det kanskje litt andre regler som gjelder?

Er det ikke da til og med greit å bryte seg varsomt inn så lenge man etterlater hytten i samme stand som da man kom?

Anarkistisk speider

Den manglende viljen til å innordne seg i samfunns­hierarkier finner du overalt i forfatter­skapet til Ingvar Ambjørnsen.

I Hytte-Norge utenfor sesongen og med dårlig dekning er det kanskje mer rom for langhårete anarkister med speider­bakgrunn.

I alle fall hvis de lever etter kardemomme­lovene, og behandler dem de møter på stien med omsorg og nestekjærlighet.

Økologiske menn

Ingvar Ambjørnsen fortalte i den strålende samtaleboken «Ønsk meg heller god tur» at skogen var det nærmeste han kom et hellig sted.

I det som vel sammen med gjennom­brudds­romanen «Hvite niggere» var en slags selv­biografi, viste han frem mindre kjente sider ved seg selv.

Han var ikke bare den urbane rebellen med en forkjærlighet for å komme på overraskende overnattings­besøk i røyk­fylte leiligheter.

Han hadde også et spesielt forhold til, ja, et eget sted i skogen som han stadig vendte tilbake til – også på dette tids­punktet når han satt lenket til en rulle­stol og knapt kunne bevege seg ut av leiligheten i Hamburg.

«Dette er en forfatter som kan fiske», som juryen skrev i sin begrunnelse da Ambjørnsen fikk Aschehougprisen i 2023.

I novellen «Rød totem», denne bokens beste, møter vi en vandrer som knuser en rute og låser seg inn i en hytte. Der er alt så velholdt og i orden at han passer på å rydde pent opp etter seg før han drar videre.

Han vasker til og med båten han finner nede ved vannet innvendig. Han blir oppdaget av en kvinne som holder til i nabo­hytten.

Hun truer med å ringe politiet, men gjør det ikke. Isteden kommer de hverandre nærmere.

Det er noe grunnleggende ambjørnsensk ved denne scenen her.

Å møte mennesker med omsorg og varme er den viktigste natur­loven på livets lande­vei, for ikke å si når man, som en hamsunsk landstryker, er ute og går på gjen­grodde stier i skogen.

Og visst har vi møtt ham før. Elling-figuren er kjent for de fleste, men denne vandreren som på sitt vis klarer å roe ned en oppskaket hyttenabo, har trolig mer til felles med forfatteren.

Bryter kardemommeloven

I novellen «Hærverk» møter vi to ungdommer som bryter mot det vi kanskje kan si er den norske fjell­heims uskrevne kardemomme­lover.

To ungdommer finner en halv­åpen dør til en hytte som er atskillig hyggeligere enn den de selv bor i.

Der er det til og med en kasse med øl, som de selvsagt drikker opp, før de begynner å ramponere stedet. Det antydes at de egentlige hytte­eierne har valgt å gjøre slutt på livet.

Noen av novellene i denne samlingen fremstår som uferdige og litt kryptiske. Det er selvsagt umulig å lese disse drøyt hundre sidene uten å tenke på at Ambjørnsen var sterkt preget av sykdom mot slutten.

Sørgetur

Men så plukker han, som en siste kraft­anstrengelse, frem en tekst som er helt fra øverste hylle.

Tittel­novellen forflytter leseren inn i det nord­tyske landskapet, der Ambjørnsen tilbrakte førti år av sitt liv.

I «Sorgen i St. Peter Ording» drar en mann tilbake til et hotell i en landsby, der han tidligere har vært flere ganger sammen med sin kone, som nå er død. Til taxi­sjåføren sier han at han har reist dit for å sørge.

Gjennom å dra tilbake til det stedet der de to tidligere har vært på reise sammen, vekkes minnet om den som er blitt borte til liv igjen.

Her dukker andre velkjente motiver opp, som forfatterens forkjærlighet for litt enkle jernbane­kaféer, som det er få, om noen igjen av her til lands, men som det er fortsatt er litt flere av i Tyskland.

Det er en fortelling som vil vekke gjenklang hos alle som har erfaring med å miste noen som står dem nær, og som forsøker å bearbeide fraværet av den som er blitt borte.

Denne siste novellen setter et verdig punktum for Ambjørnsens mangslungne forfatterskap.

Ingvar Ambjørnsen døde 19. juli 2025. Se NRKs nekrolog: