Grensen er nådd

Vi er Leger Uten Grenser, men vi har faktisk en grense, og den er nådd for lengst: Det skal være trygt å gi livreddende helsehjelp i krig. Nå er det blitt livsfarlig altfor mange steder hvor vi jobber.

Sykehus bombes. Pasienter drepes. Helsearbeidere angripes.

Vi er daglig vitne til en krigføring helt uten respekt for sivile liv og for dem som jobber for å lindre nød.

2024 var det dødeligste året for hjelpearbeidere som noen gang er registrert. 2025 er på vei til å bli like dødelig – om ikke verre.

Selv om sykehus, ambulanser og helsepersonell har en særskilt beskyttelse under krigens folkerett, ble mer enn 900 helsearbeidere drept i fjor i 27 ulike land og områder. Det er fullstendig uakseptabelt.

Stortingsvalget nærmer seg med stormskritt. Vi vil uavhengig av hvem som skal styre landet etter valget, kreve at de bruker sin politiske handlekraft til å styrke beskyttelsen av krigens folkerett og fordømme alle alvorlige angrep på helsehjelp.

Norges neste regjering må også jobbe for at de som står bak blir etterforsket og holdt ansvarlige.

Brudd etter brudd undergraver krigens regler. Slik kveles tilgangen til livreddende hjelp for menneskene som er hardest rammet av krig og konflikt.

Målet med krigens folkerett er å hindre unødvendige lidelser og beskytte dem som ikke deltar aktivt i krigen, som sivile og krigsfanger. Derfor må beskyttelse av folkeretten stå øverst på agendaen for verdens ledere.

I Gaza er Leger Uten Grenser vitne til at alle tenkelige regler brytes. Så langt har 12 av våre ansatte blitt drept. En nylig dødelighetsundersøkelse blant våre ansatte og familien deres viser at over to prosent av dem har mistet livet siden krigen brøt ut. Hele tre firedeler av dødsfallene skyldes krigsskader.

Blant de mest groteske angrepene på helsehjelp i Gaza, er drapene på åtte ambulansearbeidere fra Palestinsk Røde Halvmåne og syv hjelpearbeidere fra sivilforsvaret og FN. Videoer viser at ambulansene, som ble forsøkt begravet sammen med likene i en massegrav, var tydelig merket.

I Sudan er vi vitne til en nådeløs vold mot sivile. I februar ble det så farlig å jobbe i Zamzam-leiren at vi måtte innstille arbeidet vårt, noe som gjorde at tusenvis av alvorlig underernærte barn mistet tilgangen til livreddende helsehjelp.

I et omfattende angrep i den samme leiren i april, drepte Rapid Support Forces (RSF) 11 hjelpearbeidere fra Relief International. De var den siste organisasjonen igjen i leiren for å yte medisinsk og humanitær hjelp.

I Ukraina har omtrent 2000 helseinstitusjoner blitt skadet eller ødelagt siden krigen eskalerte i 2022.

De siste månedene har sykehus over hele landet vært utsatt for flere masseskadehendelser, og har til og med blitt angrepsmål. Særlig i områder nær frontlinjen, hvor helsevesenet allerede er under enormt press.

Det er ikke noe nytt at helsehjelp angripes. Det som er nytt er at angrep mot sykehus og helsepersonell skjer oftere og oftere, og at det normaliseres uten at noen stilles til ansvar. Dette gjør arbeidet vårt vanskeligere, farligere og mye mindre effektivt.

Leger kan ikke stanse bomber, men det kan verdens ledere.

Det krever vi for våre kollegaer som skal kunne yte helsehjelp trygt, uten å frykte for eget og pasientenes liv.

Det er det minste vi kan be om for alle som er uskyldig fanget i kryssilden i konfliktområder verden over.

«Whoever stays until the end will tell the story. We did what we could. Remember us».

Dette er de fortvilte ordene vår kollega Dr. Mahmoud Abu Nujaila skrev på en tavle ment for pasienters operasjonsoversikt på Al Awda-sykehuset i Nord-Gaza.

Han ble drept på jobb 21. november 2023.

Dr. Mahmoud gjorde alt han kunne. Vil våre neste folkevalgte gjøre det samme?