Gullungene

23 hours ago 4

Meninger
Debattinnlegg

I kjølvannet av Norges beste OL har internasjonal presse hyllet den norske idrettsmodellen.
Hvorfor er det da et så voldsomt press for å endre den?

Lørdag 7. mars kl. 10:51

For å sitere en kollega: «når vi vet det vi vet, hvorfor gjør vi som vi gjør?»

Sannsynligheten for å være blant de beste i verden som voksen idrettsutøver øker om du drev med flere idretter som ung, spesialiserte deg på én idrett litt senere og heller utsatte toppresultatene noen år.

Motsatsen – altså å spesialisere seg i én idrett tidlig – gir bedre resultater som ung, men fører samtidig til et økt frafall fra idretten, et økt skadepanorama og en kortere idrettskarriere.

Det som fremstår bra på kort sikt, er altså direkte dårlig på lang sikt.

I barne- og ungdomsårene vil noen alltid være best, noen vil være bedre enn andre, og de er alle under utvikling.

Hvem som er hvor når, er imidlertid veldig varierende. Så når fotballforbundet uttaler at «det vi vet er at de beste var gode tidlig», gir det en uheldig signaleffekt, og er dessuten et resultat av en selvoppfyllende profeti: Når du selekterer tidlig, er det mange som selekteres bort og aldri får muligheten.

Resultatet er, naturlig nok, at de man står igjen med, er de som ble selektert tidlig fordi de var gode nok akkurat da.

De færreste når helt opp til toppen, og de fleste er skjønt enige om at det ikke er målet.

Målene er heller å skape gode opplevelser, at barna får være med i organisert idrett, får lært seg å tape og vinne, at de er aktive og engasjerte, og at de utvikler gode vennskap i lokalmiljøet. Hvorfor går vi da i retning av tidligere og tydeligere skiller mellom «gode» og «dårlige»?

Tidligere topping, tidligere spesialisering og tidligere profesjonalisering skaper et økt frafall fra idretten og en økt polarisering mellom de «hyperaktive» og de inaktive. Det er ikke bare et idrettsproblem, men et massivt samfunnsproblem.

Barne- og ungdomsidrett er ikke toppidrett og skal heller ikke tuftes på det verdisettet. Den er en sosial arena. En mestringsarena.

En utviklingsarena der man utvikler både idrettsfaglige ferdigheter, men også sosiale ferdigheter og et verdisett som vi håper skal hjelpe dem videre i livet. Som at det er greit å tape en kamp.

At innsats betyr mer enn resultat. At å stå sammen i med- og motgang betyr noe. At man kan utvikle seg sammen, selv om det er nivåforskjeller i en gruppe.

Fra et toppidrettsperspektiv er det utøvere med dette verdisettet vi ønsker oss. Det er de som presterer best, presterer lengst og blir kulturbærere i laget og i idretten. Og i et samfunnsperspektiv er det vel også dette vi ønsker oss?

Flest mulig – lengst mulig. Best mulig.

Har barneidretten blitt for toppidrettspreget?

aJa, definitivtbLittcNei

Ved å tre toppidrettens prinsipper ned over barne- og ungdomsidretten ser vi nå flere skader, mer alvorlige skader, og vi ser at skader som tidligere var forbeholdt voksne utøvere, nå rammer barn og ungdom.

Økt treningsmengde, mindre variasjon, mer spesifikke arbeidskrav og økt treningsintensitet – alt dette i en alder der barn og unges kropper skal vokse og modnes.

Sesongidretter blir helårsidretter, variasjonen blir borte og motorikken blir snever.

I våre desperate forsøk på å optimalisere ender vi bare opp med å maksimere. Vi vet at det er feil, men gjør likevel som vi gjør.

«Det er mange veier til Rom», hører jeg ofte når man diskuterer hvor man vil med barne- og ungdomsidretten. Men hvilken vei vi vil gå, kommer helt an på hvor vi vil ende opp.