Han okkuperte Grønland: – Det ble en forbannet affære

2 hours ago 2

Hallvard Devold heiste det norske flagget og okkuperte Øst-Grønland for 95 år siden.
Da hadde Norge stått i en ti år lang «krig» med Danmark om suvereniteten over Grønland
Devolds barnebarn, Leiv Igor Devold, reflekterer over sin bestefars handlinger gjennom en dokumentarfilm han lagde om han.
Han besøkte Grønland for å forstå bestefarens drømmer og handlinger.

Klokken fem om ettermiddagen, en kjølig sommerdag for 95 år siden, heiste Hallvard Devold og fire andre fangstmenn det norske flagget til topps på en odde i den brutalt vakre og ugjestmilde naturen på Øst-Grønland – i kong Haakons navn.

Han kalte området han annekterte sammen med fangstkameratene for Eirik Raudes Land.

Like etterpå sendte polarentusiasten et telegram til tre norske avisredaktører om erobringen, før regjeringen ble underrettet først to dager senere.

Konflikten og «krigen» med Danmark om eierskapet til Øst-Grønland hadde pågått i ti tautrekkende år fra 1921 til 1931.

I de årene vokste sterke antidanske og nasjonalistiske stemningsbølger frem i Norge.

Norske myndigheter nektet å anerkjenne Danmarks suverenitet over hele Grønland i mellomkrigstiden.

– Det bestefar drev med var en slags ishavsimperialisme, sier Leiv Igor Devold.

– Tiden var en helt annen, legger barnebarnet til.

Nordmenn hadde følt på urett og nasjonal ydmykelse etter 1814, da Danmark fikk beholde Island, Færøyene og Grønland, selv om områdene historisk hadde vært knyttet til Norge.

At kampen om å erobre verdens største øy skulle blusse opp igjen innenfor de vestlige landenes egen forsvarsallianse over to hundre år senere, var det få som ofret en tanke før Trump-æraen.

– For meg representerer Donald Trump en amerikansk nasjonalisme. Det er America First. At alle prinsippene som vi bygget opp etter krigen om samarbeid og internasjonale lover ser ut til å ville settes til side, er sterkt betenkelig. Grønland tilhører grønlenderne, sier Devold.

Bestefarens livsverk var å erobre Grønland.

Det har sønnesønnen, filmskaperen og førsteamanuensen ved NTNU – Igor Devold – et delt forhold til.

For erobringstrangen skulle få sine mørke sider.

Hallvard Devold var prestesønnen som vokste opp mange steder i Norge, men lengst i Tromsø, med drømmer skapt av de store nasjonalheltene, polfarerne og oppdagerne Fridtjof Nansen og Roald Amundsens bragder.

Faren var en karismatisk sogneprest, prost og indremisjonsmann.

Farfaren var industribyggeren Ole Andreas Devold, som etablerte trikotasjefabrikken som i dag er kjent som Devold of Norway.

– Bestefar ble bitt av polarbasillen og friluftsliv fra veldig tidlig alder, forteller Igor Devold.

Etter å ha utdannet seg til økonom ved Universitetet i Oslo i 1920, fikk Hallvard jobb i en bank i hovedstaden.

– Der ble han satt til å bokføre sjekker mellom bokstavene U og W, og det ble han helt gal av. Han ville ut og reise.

Etter to år som meteorologassistent i Alta, reiste Hallvard i 1922 til Isfjorden på Svalbard som kullarbeider og senere som radiotelegrafist. Han bodde tidvis alene, men også sammen med broren Finn, på odden som nederlenderne døpte Quade Hoek – «Den forbannede odde», frem til 1924.

Med arktisk erfaring la Hallvard Devold i 1925 ut på nye eventyr. Nå til den statsløse polarøya mellom Island og Svalbard, Jan Mayen. Der ble han bestyrer for den norske meteorologi- og radiostasjonen.

Øya med de dramatiske vulkanformasjonene, ble det første stykke land Hallvard Devold ledet en anneksjon av. Året var 1926.

Senere la det grunnlaget for at lederen av Norges Svalbard og Ishavsundersøkelser (NSIU), geologen Adolf Hoel, sikret Norge retten til Jan Mayen i 1928, slik at øya ble en del av kongeriket Norge i 1930.

Veiene til Hoel og Devold skulle komme til å krysses mange ganger siden.

Men det var til en langt større øy enn Jan Mayen den nå 28 år gamle Hallvard skulle tape hjertet sitt fullstendig til.

– I seks år overvintret han på Øst-Grønland i en arktisk tundra, en polarørken, der det er ekstremsport for mennesker å bo, forteller Igor Devold.

Basen fra 1926–1933 ble Myggbukta som var hovedbasen for norske fangstfolk, og en viktig meteorologisk utpost og værvarslingsstasjon for Nord-Atlanteren.

Med inspirasjon fra Svalbard fortsatte Devold og de mange norske fangstmennene som reiste til Øst-Grønland, bygging av litt over 80 norske hytter til overnattings- og jaktformål, med en dagsreiseavstand mellom dem, slik det hadde pågått siden 1908.

De fleste hyttene var i Arktisk Næringsdrift AS sitt eie, som var et viktig statlig støttet redskap for norsk arktisk næringsdrift og politikk. Hallvard Devold var daglig leder.

Et stykke Norge på Grønland vokste frem.

Sommeren 2006 lander et lite propellfly på Østkysten av Grønland.

Det har kavet seg mot verdens nest største innlandsis fra Island.

Nå er det nøyaktig 75 år siden Hallvard Devold okkuperte et stort stykke land for Norge på Grønland, og ut av den vesle flykroppen kommer barnebarnet hans, Igor Devold.

Han er omtrent like gammel som bestefaren var da han første gang overvintret i klima- og naturforhold som er helt i yttergrensen av hva mennesker kan tåle. Selv arktiske dyr har overlevelsesproblemer her.

Igor mister nesten pusten av den spektakulære naturen.

Møtet med Øst-Grønland får han til å føle seg absolutt fri, men samtidig pågår det en kamp inne i ham. Han begynner å kjenne på en sterk fristelse. Kan det være den samme fristelsen som bestefaren hans følte på?

Han får kjenne på den samme følelsen av å ville gjøre det folketomme og den helt ekstraordinære nordøstre delen av Grønland norsk.

– Det er en veldig sterk følelse, forteller han i filmen som han laget om bestefaren, da han var filmstudent i sitt andre hjemland Polen.

Reisen tilbake i tid går videre med båt til den legendariske Myggbukta. Isfjell store som katedraler seiler forbi tett inntil land.

Her finner han bestefars hytte. Den gamle telegrafstasjonen. Han kjenner på farfarens nærvær, selv om han aldri møtte ham. Når han åpner en dør, vil han vise seg bak den?

Hallvard Devold døde bare 58 år gammel, flere tiår før Igor ble født.

På veggen i hytta henger de gamle øsene, en forlatt sko står igjen på gulvet – i den vesle bokhyllen legger Igor boken som bestefaren skrev , «Polarliv», som ble utgitt i 1940. Han setter seg ned, blar i den og tar inn ordene.

I boken forteller bestefar om det kodede telegrammet som kom til den folketomme Mackenziebukta på 73,5 grader nord, en junidag i 1931.

Der blir han bedt om å heise det norske flagget i kong Haakons navn og erklære Nordøst-Grønland som en del av Norge.

I boken forteller han også om det store nederlaget han følte på da Norge to år senere tapte saken i Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie i Haag, som domstolen het den gangen.

«Den norske okkupasjonen var brudd på den bestående rettstilstand», het det.

Etter en måned på Grønland ser Igor bestefarens drømmer på en annen måte. Han forstår hans fascinasjon for det fantastiske landet, og han kan til og med på en måte skjønne hans lengsel etter at landet skulle tilhøre Norge.

– Det ble veldig sterkt for meg personlig å være der, sier Igor Devold i dag.

– Men sett med dagens briller, når man vet hva imperialismen og kolonialismen førte til, at man skal underlegge seg et land langt borte på bakgrunn av nasjonalistiske krefter og ideer – så må jeg si at det er en farlig og for mange blendende ideologi som jeg ikke er spesielt stor fan av. Den har vist seg å ha store følgefeil, noe som også min polske familie skulle få føle på kroppen under krigen, sier han.

Norges historiske forhold til Grønland strekker seg tilbake til vikingtiden.

Da etablerte norske bosettere seg sørøst og sørvest på øya i to bygder grunnlagt av den fredløse Eirik Raude i år 980. Det var han som ga øya navnet Grønland, trolig for å friste islendere til utvandring.

Eirik Raude (ca. 950-ca. 2003)

Norrøn oppdager og grunnlegger av den første bosettingen på Grønland

Grønland ble en del av det norske riket, Norgesveldet, i middelalderen fra 1260 og frem til 1380, da Norge mistet sin politiske selvstendighet og ble en del av unionen med Danmark.

Dermed ble Grønland dansk-norsk.

I 1931 spisset situasjonen seg mellom Norge og Danmark i den såkalte Grønlandssaken.

Et telegram fra Norge i junidagene det året, fikk Hallvard Devold til å ta ledelsen i en handling som ble et krevende utenrikspolitisk sidesprang for Norge.

Den ti år lange krangelen med Danmark om suverenitetsspørsmålet, forverret seg på begynnelsen av 30-tallet.

I årene før hadde det vokst frem nasjonale pressgrupper i Norge, Grønlandslag og en politisk aktivitet i Grønlandssaken som pågikk bak fasaden av partier, organisasjoner og institusjoner. De hadde forbindelser til hovedstadspressen og Bondepartiregjeringen.

Noen av Grønlandsaktivistene ble regnet som høyreautoritære, og sto for en aggressiv og autoritær nasjonalisme, blant dem advokaten Gustav Smedal, som ble en drivende kraft bak den private okkupasjonen av Grønland i 1931.

Mange gikk inn for å utvide norsk suverenitet over landområder i Arktis og Antarktis av økonomiske grunner for å sikre hvalfangst, selfangst og fangst av bjørn, rev, moskusokse og fiske.

Men for de aller fleste hadde Grønlandssaken en følelsesmessig tilknytning til den gamle norske storhetstiden og tapet av store landområder i 1814.

Norge betraktet Øst-Grønland som Terra Nullius – ingenmannsland.

Da Danmark 10. mai 1921 utstedte et dekret om dansk suverenitet over hele Grønland, satte Norge seg på bakbena av frykt for at det ville skade norske fangst- og fiskeinteresser.

I 1919 godtok Danmark norsk suverenitet over Svalbard, og i samme slengen ga den norske utenriksministeren Nils Claus Ihlen sin muntlige støtte til Danmark for å utvide sine politiske og økonomiske interesser til hele Grønland.

Norge hadde heller ikke protestert da Danmark utvidet sin suverenitet på Grønland i 1894 og 1905.

Territoriell ekspansjon var et utenrikspolitisk mål for Norge. Kolonialisme og imperialisme sto sterkt i flere europeiske stater i perioden.

Land etter land anerkjente Danmarks rett til Grønland. Også USA, i 1916, etter at Danmark solgte sine vestindiske øyer til USA.

Beviset på at USA godkjente Danmarks suverenitet over Grønland, i en erklæring underskrevet USAs utenriksminister Robert Lansing i 1916.

I en erklæring (se over) skrev USAs utenriksminister Robert Lansing; USAs regjering har æren av å erklære at USAs regjering ikke vil motsette seg at den danske regjeringen utvider sine politiske og økonomiske interesser til hele Grønland.

Etter forhandlinger kom Norge og Danmark frem til den såkalte Østgrønlandsoverenskomsten i 1924, som innebar at Norges godkjennelse av Danmarks suverenitet skulle stå åpen og uavgjort i 20 år, frem til 1944.

Som et mottrekk mot norsk tilstedeværelse etablerte Danmark en inuitt-koloni på Scoresbysund på Øst-Grønland. Og det kom flere trekk som tilspisset situasjonen mellom de to arktiske ekspansjonslandene Norge og Danmark:

Danmark gir en orlogskaptein politimyndighet på Øst-Grønland for å rydde opp i de akutte konfliktene som oppstår mellom norske og danske fangstmenn om fangsthytter.
De planlegger en treårsekspedisjon til de områdene norske fangstfolk holder til i, og planlegger å bygge det som blir beskrevet som «en landevei av danske hus».
De foreslår fredning av moskusfe og anmoder om å sende marineskip til Øst-Grønland.

Norge opplever danskenes handlinger som støtende.

Utenriksdepartementet (UD) protesterer og truer også med å protestere «til fremmede makter».

Norge svarte med å gi Hallvard Devold politimyndighet over nordmenn på Øst-Grønland i 1930, noe som brøt med hovedlinjen i den norske Øst-Grønlandspolitikken.

Utenriksminister Birger Olsen Braadland (Bondepartiet) var ikke enig i innføringen av den norske politimyndigheten, fordi han mente det ville spisse suverenitets-konflikten mellom Norge og Danmark.

Regjeringen oppnevnte Norsk Ishavsråd og finansierte en vitenskapelig ekspedisjon til Øst-Grønland. Ishavsrådet foreslo overfor Venstre-statsminister Johan Ludwig Mowinckel (V) å okkupere land på Grønland.

Året etter strammet Norge til ytterligere og satte inn oppdageren, juristen og villmarksmannen Helge Ingstad som sysselmann i den norskokkuperte delen av Grønland.

Etter at det norske flagget ble heist på Grønland i slutten av juni 1931, bestemte regjeringen seg etter en avstemning for å stille seg bak okkupasjonen og gå inn for en statsrettslig okkupasjon.

Avgjørelsen ble sanksjonert i statsråd på slottet hos kong Haakon samme kveld. Kongen skal ha vært alvorlig betenkt, men lyttet til regjeringsmedlemmenes begrunnelser, én etter én.

Stortinget var splittet i Grønlandsspørsmålet.

Arbeiderpartiet mente at borgerlige sjåvinister brakte landet i vanskeligheter, og arbeiderpartipressen tok kraftig avstand fra okkupasjonen.

Bondepartiet, forløperen til Senterpartiet, mente at Norge var undergravet og forrådt innenifra av fedrelandsløse sosialister og andre med manglende fedrelandskjærlighet og støttet annekteringen. Venstre og borgerskapet i byene som ble med i Grønlandslagene, de så tapet av Grønland i 1814 som urett og et nasjonalt traume og en ydmykelse.

Bondepartiet vant på saken, og hadde stor fremgang spesielt på Vestlandet ved stortingsvalget i 1927.

Venstre-statsminister Johan Ludwig Mowinckel var motstander av den aktive Grønlandspolitikken. Høyres parlamentariske leder C.J. Hambro var først for, men snudde mot slutten av 20-tallet.

Den drivende kraften bak den private okkupasjonen var juristen Gustav Smedal, beskrevet som en aggressiv og autoritær nasjonalist.

Før Smedal sendte telegrammet til Grønland, skal han ha informert en byråsjef og en konsulent i Utenriksdepartementet om de folkerettslige spørsmålene rundt okkupasjonen. Han skal også ha informert justisminister Asbjørn Lindboe i Bondepartiregjeringen og bedt han forholde seg taus, noe Lindboe senere aldri bekreftet.

Målet var å bane vei for en folkerettslig norsk okkupasjon av Grønland.

Den private okkupasjonen ble også foretatt i samarbeid med redaktørene i tre hovedstadsaviser; Tidens Tegn (forløperen til VG), Dagbladet og Handels- og sjøfartstidende (nå Dagens Næringsliv).

I 1932 okkuperte Norge ytterligere et stykke land lenger sør på Øst-Grønland, ledet av Hallvard Devolds bror Finn.

Det hersket en nasjonalistisk stemningsbølge i landet, men etter at Haag-domstolen 5. april 1933 i sin dom gjorde det klart at den norske okkupasjonen var et brudd på den bestående rettstilstand – opphevet den norske regjeringen resolusjonene fra 1931 og 1932 som hadde lagt deler av Øst-Grønland under norsk statsoverhøyhet.

Etterpå tok Stortinget et kraftig oppgjør med ishavs-imperialismen, og mente det hadde vært handlet bak parlamentets rygg.

Et bredt flertall i utenrikskomiteen tok avstand fra de ukonstitusjonelle kreftene som hadde drevet frem Grønlands-okkupasjonen; høyreautoritære aktivister, en embetsmann og folkerettsekspert i UD, sentrale krefter i Bondepartiet og noen Oslo-redaktører.

I oppgjøret i Stortinget ble det likevel fremhevet at Grønlandssaken ble aktivisert av en traumatisk gjenopplevelse av historien og det ble skrevet:

«På intet punkt er norsk bevissthet mer sår, på intet område lever der i vårt folk en mere intens følelse av fortids urett som det skulle være fremtids sak å bøte i».

Restene av Grønlands-aktivismen ble overtatt av Nasjonal samling (NS), partiet som Vidkun Quisling grunnla i 1933 og som ideologisk knyttet seg til fascismen og nazismen.

Hallvard Devold hadde ikke gitt opp drømmen om å gjøre Grønland norsk.

Etter å ha blitt overtalt av Adolf Hoel, lederen i Norsk Svalbard og Ishavsundersøkelser, forløperen til Polarinstituttet, gjorde han noe som skulle få konsekvenser for ham senere:

Hallvard Devold meldte seg inn i NS.

På Grønland ser sønnesønnen Igor Devold ut over alt det store og vakre og reflekterer:

– Etter en måned på Grønland ser jeg bestefars drømmer på en annen måte. Han forstår lengselen hans etter å gjøre Grønland norsk.

Barnebarnet ser de mot de mektige fjellene og den brede strømmen av drivis som kommer seilende inn fra Polhavet.

– I ettertid kan jeg ikke forstå at han ville gjøre dette uansett hva det ville koste, til og med samarbeide med fascistene. Jeg mener at fascinasjonen for Grønland blendet ham og at han mistet seg selv, sier Igor Devold i filmen «Min norske bestefar» som han lagde om farfaren.

– Jo mer jeg forsøker å nærme meg bestefar, jo mer forsvinner han for meg, tenker han fra sitt ståsted på Grønland 75 år etter bestefarens okkupasjon.

Igor Devold har norsk far og polsk mor.

– Min polske bestefar kjempet i polske styrker da Tyskland angrep Polen i 1939. Så jeg har sett krigen fra begge sider gjennom mine bestefedre, og norske og polske familier.

Etter nederlaget i 1933 seilte Hallvard Devold sørover til Antarktis med flygeren Hjalmar Riiser-Larsen og den kjente skiløperen Olav Kjelbotn.

I Sørishavet losset de utstyr fra hvalbåten for overvintring på det som skulle være syv år gammel is på Enderby Land, øst for Dronning Maud Land.

Allerede den første natten drev de tre ekspedisjonsmennene til havs på et isflak. De 52 hundene drev ut på et annet isflak med et berg av hvalkjøtt som var losset.

Hundene ble aldri sett igjen.

Isflaket brakk seg mindre og mindre ettersom timene gikk. Men de tre nordmennene hadde losset en ergometersykkel med dynamo som leverte strøm til en liten radiosender på isen. I det dramatikken i isødet steg ble det syklet og morset for harde livet. Til slutt fikk de tre i nød kontakt med en norsk hvalbåt og ble reddet.

Fjelltoppene Devoldnuten (3280 moh.) og Devoldkalven i Dronning Maud Land fikk senere sine navn etter Hallvard Devold.

Da Adolf Hitler og Tyskland invaderte Norge våren 1940, meldte Hallvard Devold seg frivillig til militærtjeneste.

Han ville kjempe mot Nazi-Tyskland på norsk side ved krigsutbruddet.

– De ville ikke ha han i de norske styrkene, fordi bestefar hadde meldt seg inn i NS på 1930-tallet. Det eneste partiet som fortsatt støttet Grønlandssaken, forteller Igor Devold.

– Han hadde hverken sympati for Hitler eller den tyske okkupasjonen av Norge, sier han.

Hallvard Devold ble derfor en del av den franske Fremmedlegionen og kjempet på de alliertes side mot tyskerne i Narvik, og ble et bindeledd mellom norske og franske styrker.

Han kjempet også med nordmennene i fransk uniform.

I 1966 fikk Hallvard Devold den franske minnemedaljen for sin deltagelse i andre verdenskrig, posthumt.

Drømmen om Grønland bleknet aldri helt i Hallvard etter tapet i Haag-domstolen.

Andre verdenskrig fikk USA til å sette Grønland i et nytt strategisk fokus.

En avtale mellom USA og den isolerte danske guvernøren på Grønland, sikret US Coast Guard vestkysten av Grønland, samtidig som de patruljerte den sørlige Østkysten.

USA endret sin tolkning av Grønlands sikkerhetsmessige rolle på en måte som gjorde at øya falt inn under USAs interessesfære i krigsårene, gjennom å påkalle Monroe-doktrinen Monroe-doktrinenMonroe-doktrinen er en fundamental amerikansk utenrikspolitisk prinsipp lansert av president James Monroe i 1823, som erklærer den vestlige halvkule forbudt for europeisk kolonisering, og at amerikanske land skal være frie fra europeisk innblanding, noe som markerte en klar grense mellom den nye og gamle verden og la grunnlaget for USAs dominans i regionen. Doktrinen innebar at USA ville forbli nøytralt i europeiske kriger, men ville se enhver europeisk intervensjon i Amerika som en trussel mot sin egen sikkerhet. .

Alle tyske eller tyskinspirerte aktiviteter på øya ble sett på som aggresjon mot USAs interesser.

De allierte ødela i 1940 den norske værstasjonen på Grønland, for å hindre at tyskerne i det okkuperte Norge kunne bruke værmeldingene. De var strategisk viktige for å styrke den tyske flåtens kontroll over skipstrafikken i Atlanteren.

Nå så de to som hadde orkestrert den norske Grønland-okkupasjonen på trettitallet, geologen Adolf Hoel og den nasjonalistiske advokaten Gustav Smedal, nye muligheter til å få kontroll over Grønland.

Men tyskerne viste liten interesse for norsk-arktisk imperialisme.

I 1941 får Hallvard Devold muligheten til å lede en ekspedisjon med mat og forsyninger til strandede norske fangstmenn på Grønland.

– Han bestemte seg for å dra, selv om han var blitt 43 år og hadde to barn, forteller Igor Devold.

– Dra til Grønland under krigen? Var Grønland så viktig for bestefar?, undrer barnebarnet i filmen han lagde om han i 2006.

M/S Buskø i drivis utenfor kysten av Nordøst-Grønland. Foto: Ottesen’s Ishavskuter III

Da selfangstskuta M/S «Buskø» seilte ut fra Laukvik på Senja med kurs for Øst-Grønland, hadde tyskerne plassert en radiosender og en norsk «telegrafist» med bakgrunn fra hirden i Bergen om bord.

I et hemmelig memorandum sommeren 1941 skrev USAS president Franklin D. Roosevelt om sin bekymring for nazistenes etablering av værstasjoner på østkysten av Grønland, og sendte derfor isgående militære fartøyer til området.

Lederen for det amerikanske kystvaktskipet «Northland» på nordøstgrønland uttrykte bekymring for det samme i sin kommunikasjon med presidenten.

Det var «Northland» som anholdt Hallvard Devold og mannskapet om bord på «Buskø», etter at fangstskuta hadde satt i land tre menn med en radiostasjon i Peters-bukten på Grønland tre dager tidligere.

De kom seg aldri inn til Myggbykta.

Båt og mannskap ble buksert til Boston av dem amerikanske marinen og ble USAs aller første «krigsfangst» i andre verdenskrig. Det skapte store overskrifter i amerikanske medier.

Hallvard Devold var igjen blitt en brikke i et stort spill, skriver førsteamanuensis Frode Skarstein ved UiS i sin avhandling om «Buskø-affæren».

– Hvorfor kastet ikke bare bestefar og besetningen hele den tyske radiosenderen over bord? Bestefar sa at han støttet hverken tyskerne eller danskene på nordøstgrønland. Det eneste som betydde noe for ham var et norsk Nordøst-Grønland, sier sønnesønnen Igor Devold.

Leiv Igor Devold

Barnebarn av Hallvard Devold

– Det er vanskelig for meg å forstå i dag at han ikke tok et tydeligere valg på den ekspedisjonen. Nå, i en tid som dessverre igjen preges av sterke polariserte motsetninger, opplever jeg det som særlig viktig å løfte frem betydningen av å være bevisst de politiske valgene man tar, legger Devold til.

Mannskapet på «Buskø» ble sluppet fri i USA, men Hallvard Devold ble ikke trodd i sine hensikter og ble internert i England til slutten av krigen. Han reiste aldri igjen til polare strøk og døde i 1957.

Rett før han seilte til Grønland for siste gang, da han trolig var blitt informert om «den tyske lasten om bord», sendte han et telegram til Adolf Hoel om sin Grønlandekspedisjon:

– Det ble en forbannet affære.

KILDER: Ida Blom: Kampen om Eirik Raudes land (1973), Odd-Bjørn Fure: Norsk utenrikspolitisk historie (1996), Frode Skarstein: Buskø-affæren. Hvordan ei norsk fangstskute ble USAs første fangst i andre verdenskrig, Igor Devold/Grzegorz Korczak: Min norske bestefar (dokumentar, 2010), Wikipedia.

Read Entire Article