Warning: session_start(): open(/home/nortodco/public_html/rss4/src/var/sessions/sess_108ada63d337c249dea92e729a06f09b, O_RDWR) failed: No space left on device (28) in /home/nortodco/public_html/rss4/src/bootstrap.php on line 59

Warning: session_start(): Failed to read session data: files (path: /home/nortodco/public_html/rss4/src/var/sessions) in /home/nortodco/public_html/rss4/src/bootstrap.php on line 59
«Han var aldri der» - NorwayToday

«Han var aldri der»

2 days ago 8

Fra tolvte etasje ruver FN-bygningen fra andre siden av gaten. East River skimtes i bakgrunnen. Her, i toppetasjen av en skyskraper på Manhattan, hadde Terje Rød-Larsen sitt kontor.

I fjerde etasje satt resten av staben i International Peace Institute (IPI).

I kjølvannet av Epstein-skandalen forsøker nå både politietterforskere og granskere oppnevnt av Stortinget å forstå hva som egentlig foregikk i IPI gjennom de 15 årene den internasjonale tenketanken ble ledet av Terje Rød-Larsen (72).

VG og E24 har intervjuet flere av de IPI-ansatte og gått gjennom over 200 dokumenter, som viser hvordan Norge fortsatte å finansiere IPI tross gjentatte røde flagg.

I de skandinavisk innredede lokalene jobbet diplomater, forskere og rådgivere fra hele verden.

– Kontorene var fantastiske. Luksuriøse. Jeg husker vi hadde det kontroversielle norske vannet, Voss-vann, i designflasker. Det var frokoster, lunsjer, middager og cocktails hele tiden i øverste etasje, sier José Vericat, som jobbet i IPI mellom 2011 og 2016.

Før han kom til New York i 2010, hadde Vericat tilbrakt flere år i ulike flyktningleirer og krigssoner. Kontrasten til hverdagen i en tenketank i New York var stor.

– Vi ble skjemt bort, forteller Vericat.

For mange var det en drømmejobb. Et springbrett inn i FN-systemet. En sjelden sjanse til å jobbe tett på verdensdiplomatiet fra hjertet av New York.

– Vi gjorde virkelig gode ting, forteller en tidligere ansatt som ønsker å være anonym.

Den tidligere ansatte forteller om idealistiske kolleger som skrev forskningsrapporter for FN, organiserte dialoger med høytstående beslutningstagere og internasjonale konferanser.

Men blant de rundt 30–40 ansatte var det én person som sjelden viste seg i gangene: presidenten selv.

Terje Rød-Larsen ledet tenketanken i 15 år. Flere forteller til VG at de knapt så ham i løpet av årene de jobbet der.

– IPI gjorde det godt, til tross for seg selv. Til tross for at Terje aldri var der, sier Vericat.

Til VG svarer advokat John Christian Elden følgende på vegne av Terje Rød-Larsen:

– Det kan generelt legges til grunn at Rød‑Larsen reiste omfattende som ledd i IPI sitt arbeid og for å sikre inntekter til IPIs arbeid globalt. Hans rolle var ikke primært å lede administrasjonens arbeid på kontoret.

Elden sier spørsmål om IPIs interne drift og arbeidshverdag må besvares av IPI.

Kritikken til tross: Det hersker bred enighet om at at Rød-Larsen satte sitt tydelige preg på IPI.

Instituttet gikk fra å være en tenketank som jobbet med kjedelige, men viktige spørsmål, til å bli en elegant møteplass for de mektige – eller det som senere skulle bli beskrevet som et «eventbyrå for UD».

Store
ambisjoner

Tenketanken på andre siden av veien for FN-bygget holdt på lenge før Terje Rød-Larsen tok over i 2005.

Instituttet ble etablert i 1970, først under navnet International Peace Academy. Det var behov for et miljø som kunne styrke FNs fredsoperasjoner med forskning: Nære nok FN til å være relevante, men med nok avstand til å være uavhengig.

Da Rød-Larsen kom inn, hadde han større ambisjoner.

Pengene kom raskt. Budsjettet steg fra rundt 4 millioner dollar i 2005 til 23 millioner dollar året etter. Senere varierte inntektene til IPI, men lå i gjennomsnitt på rundt 8 millioner dollar årlig.

Tre land sto for 86 prosent av bidragene til instituttet i 2006, da Terje Rød-Larsen akkurat hadde tatt over: Emiratene, Qatar og Norge, viser dokumenter VG og E24 har fått innsyn i.

6,2 millioner dollar ble brukt til oppussing og å tilegne seg byggets toppetasje. To år senere døpte Rød-Larsen om organisasjonen til International Peace Institute, kunne dra ned persiennene i fjerde etasje og flytte sitt eget kontor opp til tolvte.

Her opprettet instituttet også arrangementslokalet Trygve Lie Center for Peace, Security and Development. Det ble åpnet av daværende stortingspresident Thorbjørn Jagland.

– Det er en stor ære å være invitert hit av president Terje Rød-Larsen, som ikke bare er en fremstående internasjonal tjenestemann, men også en mangeårig venn, sa Jagland under den offisielle åpningen.

Senere utvidet IPI seg utover USAs grenser. I 2011 åpnet tenketanken sitt kontor i Wien, og i 2014 i Bahrain.

Mens budsjettene vokste, vokste også Rød-Larsens egen kompensasjon.

Da han startet som president i 2005, tjente han rundt 250.000 dollar. I løpet av få år steg kompensasjonen kraftig. I 2011 var Rød-Larsens godtgjørelse omtrent doblet.

Varsellampene blinket

Bevilgningene fra Norge økte også. Samtidig ble det flere ganger stilt spørsmål ved hva Norge fikk igjen for pengene, og hva slags rolle IPI skulle ha.

– Det at Terje Rød-Larsen hadde bakgrunn fra Midtøsten og Oslo-prosessen, betyr ikke at IPI var en sentral aktør i fredsprosesser. Vi så på dem som en aktør som kunne bidra til å styrke FN gjennom å ha diskusjoner om spørsmål om fremtiden for FN, sier Vidar Helgesen.

Helgesen var statssekretær for Høyre i UD i 2005.

Han møtte Rød-Larsen i New York da han akkurat hadde tatt over tenketanken.

– Fra vår side ønsket vi at IPI skulle fortsette sitt systematiske arbeid for å gjøre FN nyttig. Jeg fikk nok et inntrykk av at Rød-Larsen ønsket å gjøre IPI til mer av en allmenn møteplass for internasjonale ledere.

Det første røde flagget om støtten til IPI internt i Utenriksdepartementet (UD) kom allerede i 2005, da Rød-Larsen akkurat hadde tatt over, viser UD-dokumentene VG har fått innsyn i.

Midtøsten-avdelingen var skeptiske til om IPI og Rød-Larsen hadde de rette kontaktene, og mente det var uklart hva Norge ville få igjen for satsingen. Det endte med ja, men med tydelige rapporteringskrav.

Men rapporteringen ble ikke fullført før to år etter at IPI allerede hadde fått innvilget støtte til sitt neste prosjekt.

Den første store rammeavtalen IPI fikk med UD, var på 11 millioner kroner i året. Pengene kom inn i 2007. Da hadde IPI gått igjennom store endringer.

Tenketankens tolvte etasje ga helt nye muligheter og ble sentral for arbeidet fremover.

Her holdt de over 100 seminarer og dialoger hvert år. Høytstående diplomater, ministre og kongelige fra hele verden var innom kontorene på Manhattan i løpet av året – som kronprinsesse Mette-Marit i 2011.

Samtidig forsterket avstanden mellom presidentens kontor i tolvte etasje og resten av organisasjonen inntrykket av en leder som sto fjernt fra den daglige driften.

Flere tidligere ansatte beskriver en president som i liten grad engasjerte seg i det faglige arbeidet eller i hverdagen til dem som jobbet med forskning, arrangementer og drift.

– Han var ikke veldig til stede. Han var konstant på reise, stadig på tur, på eventer, møter, fundraising, sier en tidligere ansatt.

Samtidig beskrives han som sjarmerende, og som en usedvanlig god nettverksbygger – her tett på FNs generalsekretær Ban Ki-moon i 2015.

Rød-Larsen var mest synlig når makten var i byen under FNs høynivåuke i september. Da fylte diplomater og toppolitikere New York og kontorene til IPI.

– Det var der han viste muskler, sier Vericat.

Dette ble også lagt merke til i UD – og ikke alle var like imponerte:

En tidligere saksbehandler i UD sier han husker at utenriksministeren flere ganger ble invitert på middager i forbindelse med slike begivenheter. Men utover dette sier han at de ikke diskuterte IPI mye på kontoret.

– Det var ingen av oss som hadde noe kontakt med Rød-Larsen og hans kontakter.

Han sier UD samarbeidet med mange organisasjoner som de hadde nytte av i sitt daglige arbeid, blant annet fordi de hadde nettverk UD brukte i saker de var involverte i.

Støtten til IPI fikk de mindre igjen for, sier han.

Advokat Elden sier Rød-Larsen var vertskap for mange møter og middager under FNs høynivåuke, der formålet er å samle sentrale personer for å skape dialog. Han sier han inviterte representanter fra Norge for å fremme norske interesser og norske relasjoner til andre nasjoner der det var naturlig.

«I beste fall uryddig»

Gjennom årene fikk IPI også mange positive tilbakemeldinger fra UD på arbeidet de gjorde.

Men det dannet seg et mønster av at rapporter om pengebruken ble levert for sent, eller hadde mangler. Likevel fikk IPI flere ganger nye penger uten at UD forsikret seg om at de hadde gjort jobben med å rapportere hvordan de hadde brukt de forrige utbetalingene.

Det viser over 200 dokumenter fra UDs oppfølging av IPI, som VG og E24 har fått innsyn i.

Det ble også stilt spørsmål om samarbeidet internt i UD:

Da IPI leverte sin arbeidsplan for 2010, reagerte FN-ambassadør Morten Wetland, viser e-postene VG har fått innsyn i.

Han viste til at FN-delegasjonen tidligere hadde gitt uttrykk for at det ikke syntes å være et rimelig samsvar mellom støttenivået fra norsk side og utbyttet av samarbeidet.

Wetland trakk også frem en brukerundersøkelse som var gjennomført et halvt år tidligere.

Han skrev at den viste store forskjeller i nytteverdien av IPI for delegasjonens medarbeidere.

Ministerråd Gjermund Sæther i FN-delegasjonen fulgte opp:

«Arbeidsprogrammet og budsjett bør ikke godkjennes uten at UD først har fått et totalbudsjett for IPI.»

Sæther pekte på at det var uklart ut fra dokumentasjonen som IPI hadde levert, om Norge hadde bidratt med penger til begivenheter sponset av andre.

«Slike ’overskudd’ på et prosjekt kan da brukes på andre prosjekter. Dette er i beste fall uryddig. Åpenhet er en nøkkel, og et totalbudsjett gir oss mye mer oversikt.»

Noe av det budsjettene i denne perioden viste, var at IPI brukte mer penger på administrasjon enn det UD tillater.

I dag sier UDs kommunikasjonssjef Tuva Bogsnes til VG at det er avgjørende at de som mottar penger fra UD, etterlever kravene til økonomisk rapportering og dokumentasjon, og at det følges opp.

– Det er i utgangspunktet ikke i tråd med gjeldende regler å dele ut nye midler dersom vi ikke har mottatt tilfredsstillende rapportering.

Hun sier også at UDs behov for en totaloversikt over IPIs midler ble gjentatt flere ganger i møter med IPI utover på 2010-tallet.

I dagens tilskuddsavtaler stilles det krav til at alle utbetalinger er avhengige av at mottagerne holder seg til rapporteringsfrister. I forholdet til IPI vurderte UD å videreføre samarbeidet før all rapportering var mottatt, sier Bogsnes.

– Når det gjelder støtten til IPI, ser vi i ettertid at oppfølging av økonomisk rapportering dessverre ikke var systematisk nok dokumentert. Det betyr ikke at rapportering ikke fant sted, sier hun.

– Gjennom FN-delegasjonen var UD også godt informert om IPIs aktiviteter.

I rapporteringen til UD trakk IPI ofte frem de mange møtene der de samlet viktige mennesker for å diskutere verdens store utfordringer.

IPI holdt ikke bare møter i egne lokaler ved FN. Under Terje Rød-Larsens ledelse var tenketanken også en arrangør av eksklusive samlinger i storslåtte omgivelser.

Et eksempel var det årlige seminaret i Salzburg – med IPI som medarrangør.

«Fulgte pengene»

Med toner av Beethoven, Schubert og Stravinskij rundet en fiolinkvartett av seminaret i den storslåtte storsalen på Leopoldskron slott.

Rundt bordet i 2014 satt blant andre Canadas utenriksminister John Baird, Australias tidligere statsminister Kevin Rudd, Saudi-Arabias tidligere etterretningssjef prins Turki bin Faisal Al Saud og tidligere generalsekretær i Den arabiske liga, Amre Moussa.

De diskuterte lærdommene fra WienkongressenWienkongressenEuropeisk fredskongress som ble sammenkalt av seierherrene etter revolusjonskrigene (1792–1802) og napoleonskrigene (1802–1815). Hovedmotstanderne i krigene hadde vært en koalisjon mellom blant annet Storbritannia, Russland og de tyske statene, som vant krigene, og Frankrike under Napoleon Bonaparte, som tapte. Forhandlingene begynte i Wien i oktober 1814, ble fremskyndet av Napoleons hundre dager fra mars og resulterte i Wientraktaten av 9. juni 1815. i 1814 – og hvordan Europas «søvngjengere» hundre år senere snublet inn i første verdenskrig.

Instagram-kontoen til IPI viser Rød-Larsen på plass på Leopoldskron Hotel – i 2015.

Under Rød-Larsen ble slike møteplasser en viktig del av IPIs virksomhet, ofte med deler av programmet under Chatham House-reglerChatham House-reglerEn anonymitetsregel som sier at deltagere ved møter og seminarer fritt kan diskutere informasjon fra slike møter, men de skal ikke si hvem de fikk opplysningene fra, eller hvilken gruppe de tilhørte. Regelen er utviklet for å gjøre det lett å være ærlig og si hva en virkelig mener om en sak eller et spørsmål om kontroversielle eller upopulære tema som blir diskutert. Alle skal få tale fritt uten fare for å bli siterte utenfor møtet..

Instituttet samlet beslutningstagere i Abu Dhabi, Wien, Salzburg og på Greentree-eiendommen utenfor New York, og hadde også en sentral rolle i å ta imot og forberede landene som hvert år gikk inn i FNs sikkerhetsråd.

Tidligere ansatte José Vericat beskriver IPI som en «møteplattform» for mennesker med makt – og understreker at slike arenaer fyller en viktig funksjon.

Likevel mener han det førte til at instituttet med årene mistet noe av sitt faglige tyngdepunkt.

Vericat opplevde også at instituttet ofte «fulgte pengene»: Nye prosjekter oppsto der det fantes finansiering – ikke nødvendigvis der kompetansen var sterkest.

Bekymringen for at fokuset på arrangementer gikk på bekostning av forskningen tankesmien drev med, kom også frem da den uavhengige konsulenten Josie Kaye gjennomførte en evaluering av den norske støtten i 2015.

Hun fikk i oppdrag å gjøre en gjennomgang av samarbeidet mellom Norge og IPI de siste tre årene.

«Event-maskin»

Kaye fikk tolv dager på seg til å gjennomføre intervjuer med IPI- og UD-ansatte. På denne tiden skulle hun også rekke å gå gjennom tall, dokumenter og statistikk og skrive ferdig rapporten.

Det gjorde at hun bare fikk pekt på det overordnede, understreket hun.

Likevel trakk Kaye en rekke konklusjoner:

Blant annet fant hun en «høyt problematisk» mangel på åpenhet om økonomien internt i IPI.
Problemet med mangel på åpenhet strakte seg også til samarbeidet med UD.
De økonomiske rapportene organisasjonen leverte, ga ikke klarhet i hvordan pengene ble administrert, eller hvor det var avvik.
Det var bekymring knyttet til om IPI var blitt en «event-maskin». Noen mente instituttet heller burde ha arrangementer når de hadde noe å vise frem fra forskningen, og at det var en fare for at IPI endte med å invitere mange av de samme menneskene.
Kaye fant også ut at hverken de ansatte i IPI eller i norske UD klarte å sette ord på hvorfor det var en fordel å gi penger til IPI, sammenlignet med andre organisasjoner.

I sin rapport skrev Kaye:

«Kun IPIs president, Terje Rød-Larsen, var i stand til fullt ut å redegjøre for IPIs unike karakter.»

Konsulenten Josie Kaye anbefalte likevel at UD skulle fortsette å støtte IPI – men at punktene som ble påpekt i rapporten hennes, måtte forbedres.

Rapporten ble vedlagt i en e-post til UD 8. desember 2015, der IPI beklaget forsinkelsen.

Da IPI delte rapporten med UD, oppga de kontaktinformasjon til Kaye, slik at UD kunne følge opp og stille flere spørsmål direkte om de ønsket.

Til VG i dag opplyser UDs kommunikasjonsavdeling:

«I vår tilgjengelige dokumentasjon har vi ikke funnet noe som tyder på at UD hadde kontakt med Kaye med oppfølgingsspørsmål om konsulentrapporten i 2015.»

UD trekker frem at rapporten pekte på flere positive resultater av IPIs innsats, og opplyser rapportens anbefalinger ble fulgt opp internt i IPI og av Norge i forvaltningen.

Rød-Larsens advokat Elden sier at spørsmål om evalueringer, rapportering og intern styring i IPI, i tillegg til strategi, profil og arbeidsform, må besvares av IPI. Han sier Rød-larsen utviklet IPI i tråd med strategier og beslutninger fattet av styret.

– UD var en mange bidragsytere til IPI, og det var ikke Rød Larsen personlig som administrerte rapporteringen til bidragsyterne.

Børge Brendes pennestrøk

Da evalueringen til Josie Kaye ble gjennomført for elleve år siden, hadde støtte til IPI fra norske myndigheter nådd nye høyder. Det skyldtes et nytt prosjekt IPI lanserte i 2014: kommisjonen ICM.

Den besto av viktige personer, diplomater og eksperter som kunne gi råd for å styrke det multilaterale systemet og FN.

IPI ba om ekstra penger til prosjektet, i tillegg til de åtte millionene de allerede fikk i årlig støtte fra UD.

Men fagavdelingen i UD var skeptisk. De påpekte at IPI allerede hadde store og fleksible avtaler med Norge.

I en anbefaling 3. mars 2014 skrev de:

«FN-avdelingen mener primært at støtte til IPI må håndteres innenfor det systemet som er etablert for dette formål gjennom en rammeavtale med en stor andel ikke-øremerkede midler og halvårlige møter.»

Skulle UD likevel gi støtte, viste de til at det kunne settes av inntil tre millioner som en tilleggsbevilgning fra «reserven» – som var satt av til behov som dukker opp i forbindelse med fredsprosesser Norge er engasjert i.

Fagavdelingens anbefaling ble overkjørt av utenriksminister Børge Brende.

Med en penn noterte han på arket med anbefalingen fra fagavdelingen:

«Det er jo viktig å støtte initiativ som skaper økt grunnlag og momentum rundt nødvendige reformer av det multilaterale systemets evne til å respondere århundrets utfordringer.»

Det var ikke bare fagavdelingen i UD som var kritiske til å øke støtten: I 2013 gjennomførte også rådgivingsbyrået Scanteam en analyse av UD-samarbeidet med IPI.

– Vi var ikke enige i at man skulle jekke opp støtten, sier historiker Ingrid Vik, som jobbet med analysen, til VG.

Hun mener IPI fungerte som et «eventbyrå for UD».

– Det var der nytteverdien lå, mer enn på det faglige innholdet, fikk jeg inntrykk av. Det er ikke bare negativt: UD hadde nytte av en «hub» de kunne bruke når det kom besøk fra Norge, og det var et sted å møte folk. Men det var ikke noe behov for å øke støtten, IPI fikk allerede mer enn nok.

Men med de ekstra tre millionene til ICM-prosjektet etter Børge Brendes pennestrøk, gikk IPIs støtte likevel opp til elleve millioner i 2014 – selv om rammeavtalen ble liggende på åtte.

Året etter sto Brende på scenen under et av IPIs årlige arrangementer i lokalene i New York: Trygve Lie symposium. Der snakket han om hvor viktig det er å beskytte sivilsamfunnet og deres rettigheter:

«Dessverre er rommet for sivilsamfunnet i mange land, som Terje også sa, i ferd med å innskrenkes.»

Få dager senere gikk den uavhengige konsulenten Josie Kaye i gang med arbeidet som ble til rapporten som rettet kritisk søkelys mot flere sider ved samarbeidet mellom IPI og norske myndigheter.

Samme måned som rapporten ble laget – men før den var blitt levert til UD – fikk IPI innvilget tre nye millioner i støtte til ICM-prosjektet, og endte igjen opp med elleve millioner kroner i støtte for 2015.

IPI har ikke meldt tilbake på VGs forespørsel om å kommentere eller svare på spørsmål til denne saken.

Det har heller ikke Børge Brende.

Kommunikasjonssjef Tuva Bogsnes i UD viser til at forholdene som beskrives, ligger mange år tilbake i tid.

Men bekymringer om samarbeidet med IPI ble diskutert internt og fulgt opp gjennom dialog, krav om forbedringer i rapportering og økonomistyring, og løpende vurderinger av risiko, sier hun.

– Ut fra det som er arkivert, kan det se ut som at oppfølgingen i perioder har vært mangelfull og ikke førte til nødvendige endringer raskt nok. I ettertid ser vi at all arkivverdig materiale burde vært registrert, og at enkelte tiltak burde vært iverksatt tidligere.

Samtidig understreker Bogsnes at arkiverte rapporter og evalueringer viser at IPI, etter en helhetlig vurdering, har vært ansett som nyttig for Norge og FN.

– UD og Norad har i de senere årene styrket og profesjonalisert sine rutiner, blant annet basert på anbefalinger etter samarbeidet med IPI.

Bogsnes sier UD har fått nye saksbehandlings- og arkivsystem, og viser til at Norad nå har overtatt det meste av ansvaret for å følge opp pengeutdelingen.

I 2018 påpekte Norad-ansatte en annen svakhet ved IPI: De hadde kun hadde én intern varslingskanal, og ingen uavhengig kanal for rapportering om misligheter.

Utad fremsto IPI som en travel møteplass for diplomater, forskere og beslutningstagere. Men det foregikk noe i kulissene som nesten ingen kjente omfanget av.

Svært få ved IPI visste om kontakten mellom Terje Rød-Larsen og Jeffrey Epstein. Enda færre ante hvor omfattende den var.

Først i 2017 ble forbindelsen kjent internt i organisasjonen. Offentlig ble den ikke kjent før i 2019.

Men én tidligere IPI-ansatt VG har snakket med, reagerte tidligere enn dette.

Martha C. S. Díaz

Journalist

Martha C. S. Díaz

Kontakt Martha C. S. Díaz

Vedkommende visste at Rød-Larsen hadde noe kontakt med Epstein. Hen husker ikke akkurat hva, men husker at hen hadde lest omtale av milliardæren i amerikanske medier.

På dette tidspunktet var Epstein allerede knyttet til alvorlige anklager. Blant ofrene var Virginia Giuffre, som fortalte at hun ble seksuelt misbrukt av en rekke kjente personer – blant dem Storbritannias prins Andrew – etter å ha blitt rekruttert av Epstein som mindreårig.