Har Grønland meldt seg ut av Norden?

Det første tegnet så vi egentlig i Oslo. Det var oktober 2023. Nordisk råd var samlet i den norske hovedstaden.

Vi som var der, var mest opptatt av Natos generalsekretær som var årets gjest. Det ble stilt spørsmål om Ukraina og Russland. Tyrkia og Sverige.

Grønland var ikke det som preget nyhetsbildet disse dagene.

At Grønlands regjeringssjef gikk på Stortingets talerstol var vi nok ikke mange som hang oss veldig opp i. Men spørsmålet er om den talen ikke burde fått større oppmerksomhet.

I hvert fall fra danske politikere.

For uttalelsen fra Múte Bourup Egede denne høstdagen burde egentlig sendt sjokkbølger inn i det nordiske samarbeidet.

A-lag og B-lag

La oss spole to år frem i tid. Det er på ny tid for Nordisk råd. Denne gangen i Stockholm. Inne i Utenriksdepartementets store konferansesal er det trangt om plassen på podiet. Men det burde faktisk vært trangere.

De er her alle de syv andre. Og Ursula von der Leyen. Det er pressekonferanse etter møtet mellom EU-presidenten og de nordiske lederne.

Men ingen Jens Frederik Nielsen. Grønlands nye regjeringssjef. Mannen som gikk til valg på et tettere samarbeid med Danmark – og vant. Men han er verken forsinket eller forhindret.

Han vil ikke.

Grønland boikotter Nordisk råd.

Og det startet i Oslo. Mens pressen sikkert sto og ventet på å få et ord med Stoltenberg eller den svenske statsministeren gikk Múte B. Egede opp og så utover stortingssalen.

Så sa han det:

«Det nordiske samarbeidet er ikke optimalt og langsiktig og kan på avansert dansk betegnes som dysfunksjonelt. I den virkelige verden er Grønland utenfor fellesskapet. I den virkelige verden er Grønland bare delvis en del av vennegjengen. Og det kan vi ikke finne oss i»

Det var spesielt det at Grønland hadde blitt holdt utenfor samtaler om forsvar og sikkerhet som hadde irritert den grønlandske regjeringen.

I tillegg har Grønland og Færøyene ikke egne representanter når parlamentarikerne møtes, men får «låne» to plasser hver av Danmark.

I forkant av fjorårets møte kom brevet fra Grønland som understreket det som ble sagt i Oslo året før. Grønland ville ikke delta på regjeringsnivå i Nordisk samarbeid mer.

De to grønlandske parlamentarikerne som sitter i Nordisk råd har imidlertid blitt sittende.

Grønland har blitt viktigere

Men at den grønlandske regjeringen ikke deltar på nordiske møter kan slå tilbake på Mette Frederiksen, Danmarks statsminister.

Hun har omtrent hatt månedskort på ruten København-Nuuk det siste året – etter at Donald Trump sa at han godt kunne tenke seg å overta verdens største øy.

Det har vært veldig viktig for henne å vise at Danmark står på Grønlands side og at riksfellesskapet er robust og stabilt.

Vi skal ikke gå inn på den konflikten mellom Danmark og USA, men den har to elementer ved seg som er verdt å merke seg.

• Norden stilte opp for Danmark – og Grønland – da de trengte det som mest. Den diplomatiske støtten var enorm.
• At Grønland melder seg ut av det nordiske samarbeidet på regjeringsnivå kan bli sett på som en svakhet også i forholdet mellom Danmark og Grønland, spesielt fra USA.

Også på Færøyene murres det litt i rekkene. Landet er langt mer økonomisk robust enn Grønland og mye nærmere å kunne løsrive seg fra Danmark enn Grønland kommer til å bli på 20–30 år.

Men, som kjent, går færinger flest stille med dørene.

Likevel er det liten tvil om at også Færøyene gjerne hadde sett at de ble behandlet som et selvstendig land – også i Nordisk råd.

Det kunne fort blitt sett på som det første skrittet mot en total uavhengighet.

Et valg til besvær

Og nå har Mette Frederiksen ett år på seg til å få endret «Nordens grunnlov». Helsingforsavtalen fra 1962. Det kreves dersom det skal være håp om å få tilbake Grønland på podiet til neste rådssamling.

Danmark sitter med formannskapet i Nordisk ministerråd i 2026, og kan dermed få satt i gang en prosess for å endre avtalen.

Det er ikke verre enn at de, skal vi kalle dem «de fem store» (Sverige, Finland, Island, Danmark og Norge), må bli enige med seg selv om hvorvidt det er lurt å inkludere flere land som selvstendige i rådet.

Men spørsmålet er hvordan det politiske året 2026 blir for Mette Frederiksen.

Allerede hviskes det om et Folketingsvalg til våren (som kjent utlyser danskene valg – så datoen vet vi først tre uker før).

I alle fall skal valget avholdes før 1. November neste år.

Selv om Mette Frederiksen regnes som en sterk og tydelig leder, ligger partiet (Socialdemokraterne) og hele sentrumsregjeringen hennes an til en solid nedtur skal vi tro målingene nå. Det vil garantert bli en krevende valgkamp – for ikke å snakke om forhandlingene etterpå.

Hvis valget kommer før sommeren spørs det om Mette Frederiksen klarer å balansere det å både redde sin politiske karriere på hjemmebane og samtidig tilfredsstille de andre landene i riksfellesskapet.

For det å endre Helsingfors-avtalen blir også sett på som en tidkrevende prosess som krever tett oppfølging av medlemslandene og argumenter for at det vil være en fordel å utvide Nordisk råd.

Et politisk liv

Det kan hende Mette Frederiksen må redde sitt innenrikspolitiske liv omtrent samtidig i 2026. Og da kan det bli lett å velge bort det som fort, spesielt i partiets bakland, kan anses som teknikaliteter i Nordisk råd.

Og om det norske politiske landskapet betegnes som «tuttifrutti» i Norge, så er det enda flere frukter i den danske politiske skålen.

Mette Frederiksen har stått i mange kriser som statsminister tidligere. Mink-skandalen og FE-saken som de kanskje største.

Krisene har hun håndtert uten at tilliten til henne er så veldig forringet. Noe som har gjort mange overrasket over hennes evner til å ri stormer av.

Spørsmålet er om hun er like god til å sjonglere innenriks- og utenrikspolitikk som hun er til å ri av stormer.