– Har vært fanget i mitt eget hode

2 months ago 10

Kortversjonen

Charlotte Fredstad Huuse (29) fikk diagnosen ADHD først i voksen alder.
Hun mener barn med nevrobiologiske tilstander ofte sviktes av systemet.
Charlotte og sønnen tar nå medisiner, noe som har gitt dem stabilitet og bedre livskvalitet.
Skolen og venner vet om diagnosene deres, og de jobber for mer åpenhet.

– Jeg har alltid følt meg avvist og misforstått. At jeg er for mye, eller aldri nok, sier Charlotte Fredstad Huuse.

På skolen, hjemme hos foreldrene, sammenlignet med søsken, blant venner, i jobb, på fest, med kjærester, som mamma.

– Jeg har vært fanget i mitt eget hode, i et maskineri av tanker som aldri stilnet.

Nå er hun lærer, har en master i pedagogikk og brenner for å gi barn og unge en stemme, hjelpe dem til å forstå seg selv og bryte destruktive mønstre.

Hun mener at altfor mange barn med nevrobiologiske tilstander sviktes.

– Jeg synes det er provoserende, sier Huuse.

Nylig gikk barnepsykiater Henriette Kirkaune Sandven ut i VG og sa at hun mener ADHD overdiagnostiseres blant barn.

Å stille diagnoser på et barn som er i utvikling, kan slå uheldig ut idet de skal utvikle sin identitet og personlighet, mener Sandsven.

Charlotte ble aldri utredet. Ikke før i fjor. 29 år gammel. Noen måneder etter at sønnen fikk diagnosen.

Da hadde hun blitt avvist av Distriktpsykiatrisk senter (DPS) tre ganger.

Fastlegen hadde lenge hatt en mistanke om at hun hadde ADHD og mente hun måtte utredes og medisineres.

Men henvisningene ble avslått.

– De mente jeg var for «samfunnsfungerende».

Charlotte er ikke alene.

Nesten én av tre voksne ble avvist av psykisk helsevern i fjor, opplyser FHI til TV 2.

Hvert femte barn fikk avslag av spesialhelsetjenesten.

Samtidig klager rekordmange på manglende ADHD-utredning. Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus mottok 226 klager i 2024, mer enn dobbelt så mange som året før.

For Charlotte er det en stor sorg at hun har gått gjennom barndom og ungdomstid uten riktig forståelse og tilrettelegging.

– Alle årene med skyld og selvforakt. Jeg ønsker ikke det samme for min sønn, sier hun.

Niåringen henter Yatzi-blokken. Han vil gjerne spille. Fotball, sjakk, kortspill, gaming, han liker at det skjer noe.

– Jeg vasker rommet mitt selv en gang i uken, og rydder hver dag, sier «Lukas»+.

De trives best med system og orden, sier han. Forutsigbarhet og rutiner.

– Når det er litt kaos på innsiden er det godt med ro og struktur rundt seg, sier mamma.

Lukas vil gjerne at moren forteller om hvordan det er å være litt annerledes. De er opptatt av å skape mer åpenhet rundt ADHD og andre nevroutviklingsforstyrrelser. Både klassen og venner vet.

– Det er fint at ikke alle er helt like, sier Lukas.

VG har i samråd med familien likevel valgt å anonymisere sønnen.

Charlottes foreldre skilte seg tidlig og den lille jenta flyttet mye hit og dit. 11 år gammel hadde hun gått på seks forskjellige skoler.

Sitte pent, ikke lage uro, gjøre det man får beskjed om, rekke tider og avtaler, delta sosialt.

– Jeg klarte ikke å levere på forventningene, sier Charlotte.

Nøkler. Bøker. Klær. Alt forsvant, selv når hun var sikker på hvor hun hadde lagt dem. Hele tiden hadde hun den samme følelsen: Hva er galt med meg? Hvorfor er jeg så udugelig?

Etter konfirmasjonen begynte hun å teste grenser.

– Jeg søkte spenning og tok dårlige beslutninger. Impulser styrte valg og sinnet tok over når jeg møtte motstand. Jeg takket sjelden nei til en fest.

Hun ble mamma bare 20 år gammel, og gikk ut av videregående uten vitnemål.

Nå er hun kontaktlærer for syvendeklasse, eier sin egen leilighet. I sofaen står putene i sirlig orden, brødfjøla er fri for smuler og på rommet til sønnen ligger lekene pent sortert i skuffer under nyoppredd seng.

– Jeg har brukt alle krefter på å fremstå normal, men ingenting har egentlig fungert.

Før nå.

Tror du at for mange får ADHD diagnoser?aJabNeicUsikker

Allerede i barnehagen så de at sønnen hennes strevde.

Det var små ting. At han ikke likte å holde noen i hånden, gikk med hansker selv på de varmeste sommerdager.

– Jeg visste det allerede. Jeg hadde sett det selv hjemme. Klær som måtte sorteres etter farger, ulike ritualer før leggetid. Jeg så altfor mye av meg selv i ham, og det skremte meg. Samtidig visste jeg at jeg måtte gjøre det jeg kunne for å hjelpe sønnen min.

PPT ble koblet på, det var måneder med møter og utredninger. Da han begynte på skolen gikk det ikke mer enn et par uker før kontaktlæreren ringte.

Sønnen hadde det ikke bra. Han slet med et klasserom fullt av lyder og barn.

Det ble nye runder med skjemaer, spørsmål, møter med lærere, spesialpedagoger, PPT, og psykiater på BUP.

– Heldigvis så skolen behovene hans, og de så fremskrittene, og at han trengte bekreftelse på at det han fikk til var bra, sier Charlotte.

Hun fikk egen hest til konfirmasjonen, men solgte den da hun begynte på internatskolen. Nå rir og hjelper hun til med hester på Mc Stables i Tomter. Med hestene finner hun ro. Foto: Privat / Privat

Selv synes hun skolen var et fengsel. Hun kunne se læreren snakke, men fikk ikke med seg hva som ble sagt. På videregående ble det enda verre.

Hun skiftet linje etter et halvt år på allmennfag, dro på kristen internatskole etter andre klasse, droppet ut derfra, dro til Portugal for å ri, tok en pause og begynte å jobbe på Peppes, droppet ut derfra.

– Uansett hva jeg startet på, ble det bare rot.

Da sønnen begynte i barnehagen bestemte hun seg for å ta grep. Hun fullførte skolen så hun fikk studiekompetanse og startet på en bachelor i pedagogikk.

– Jeg så meg selv i mange av barna vi studerte, barn som ingen fanget opp, og ble møtt med krav om å passe inn i et system som ikke var laget for dem. Endelig hadde jeg funnet noe som interesserte meg, endelig var det noe jeg fikk til.

Hun skrev Bachelor-oppgaven på åtte timer og fikk A.

Hun begynte på en master i pedagogikk. Utenfra så alt bra ut.

Tilretteleggingen for sønnen på skolen fungerte, men hjemme i leiligheten følte Charlotte at hun måtte gå på glasskår.

– Både Lukas og jeg ble lett trigget og jeg klarte ikke roe oss ned. Vi kranglet mye og gikk ikke overens – begge overstimulerte etter lange dager på skolen.

De dagene Lukas var hos faren, mistet hun den gode strukturen. Lite søvn, alkohol og kaos.

– Jeg følte jeg hele tiden balanserte på avgrunnen. Uansett hvor mange ganger jeg prøvde å starte på nytt, klarte jeg alltid å ødelegge det for meg selv. Jeg var overveldet av skyld.

Etter en bilulykke ble hun utbrent og sykmeldt.

– Det kunne ikke fortsette, sier hun.

Da moren og stefaren i fjor tilbød å betale for en privat psykolog, takket hun ja.

– En privat utredning koster 30-40.000 kroner. Jeg hadde aldri hatt råd til å betale for det selv.

Da rapporten kom visste hun svaret: Hun har ADHD

– For første gang fikk jeg en bekreftelse på at jeg ikke er feil eller ødelagt – hjernen min fungerer bare annerledes.

Medisinen hjelper hjernen å regulere dopamin, sier hun.

– Jeg har fått en indre ro, en stabilitet jeg aldri før har kjent. Det gjør at jeg kan velge hva jeg vil fokusere på, i stedet for å bli dratt i tusen retninger samtidig.

Mange forbinder ADHD med rastløshet, dårlig impulskontroll og dårlig konsentrasjon.

– Det er en forenklet forståelse, synes hun.

ADHD påvirker også emosjonsregulering, arbeidsminne, motivasjon, søvn og energinivå. Mange med ADHD har høy følsomhet for stress og har utfordringer med å regulere seg i sosiale sammenhenger.

Gjennom hele oppveksten slet hun med alt dette alene. Uten at noen hjalp henne å forstå.

– Vi må slutte å snakke om diagnostisering som et problem og heller se på hvordan vi kan bruke diagnoser til å gi barn og voksne de beste mulighetene til å lykkes, sier hun, og fortsetter:

– Den reelle utfordringen er ikke at ADHD overdiagnostiseres, men at PPT, BUP, helsevesen og skolen ikke har nok ressurser til å hjelpe de som sårt trenger det. At barn og voksne opplever å bli møtt med: Du er ikke syk nok. Du lider ikke nok.

På skolen vet alle elevene at læreren deres har ADHD. At noen dager er dårligere enn andre.

– Jeg opplever at min åpenhet skaper mer trygghet i klasserommet. Vi er rause med hverandre.

Hun håper at åpenhet kan bidra til å skape endring.

– Barn må ha hjelp tidlig, vi kan ikke vente på at de vokser det av seg – for det gjør de ikke.

Hva er ADHD

Hyperkinetisk forstyrrelse/ADHD er en tilstand karakterisert ved et gjennomgripende mønster av motorisk hyperaktivitet, impulsivitet og oppmerksomhetsvansker. Symptomene skal debutere i barnealder, være til stede i flere settinger, f.eks. hjemme og på skolen, og skal gi signifikant reduksjon av funksjon i hverdagen. Tilstanden er mest typisk i barnealder. Om lag 50 prosent har vansker opp i voksen alder.

Diagnostikk baserer seg på kartlegging av adferd over tid, med vekt på symptom-mønstre, varighet, debutalder og innvirkning på funksjon i hverdagen. Diagnostisk intervju gjort av erfaren kliniker er gullstandarden i diagnostisk arbeid.

Kilde: Legemiddelhåndboken

Read Entire Article