Har vi feil fokus i debatten om voldtekt?

I en kronikk på NRK Ytring den 6. mars skriver Seher Aydar at «Vi skal være svært forsiktige med å skape et inntrykk av at det finnes A- og B-voldtekter».

Og jeg er enig i at konsekvensene av alle voldtekter er alvorlige for overlevende, meg selv inkludert, og på ingen måte bør bagatelliseres.

Samtidig lurer jeg på om vi har feil fokus i den offentlige debatten om voldtekt. Formålet med debatten må, etter min mening, være å redusere forekomsten av slike overgrep.

Med dette målet i siktet, lurer jeg derfor på hvorvidt vårt fokus på de overlevende (og effekten av overgrepene på dem) er feilslått.

La meg forklare. Det er et velkjent faktum at de fleste voldtektsmenn kjenner sine ofre. De er kjærester, venner og bekjente. Vi vet også at de fleste overlevende er relativt unge når de opplever den traumatiske hendelsen.

Jeg selv var 15 år. Han var en jeg kjente. Når overgriperne kjenner disse unge kvinnene, så er det nærliggende å tro at mange av overgriperne også er relativt unge på gjerningstidspunktet.

Når vi hører ordet «voldtektsmann», så ser vi for oss et monster av en mann: en sosiopat uten empati. Og ja, disse monstrene finnes, men er det virkelig denne gruppen som er representativ? Er dette en gruppe «voldtektsmenn flest» identifiserer seg med?

Jeg tror at de færreste anser seg selv for å være et monster. Når vi ser på statistikken om omfanget av voldtekt i Norge, så er det også høyst usannsynlig at de er det. Sosiopater er heldigvis relativt sjeldne.

Jeg tror at ungdomsgutter og unge menn står overfor et enormt stort press om å ha sex. Det er veldokumentert hvordan denne gruppen bombarderes med budskap fra det såkalte «red pill» miljøet gjennom sosiale medier, og polarisering mellom kjønn øker.

Gruppepress og «locker room talk» har lenge vært en del av realiteten deres. De er selv i en fase der de eksperimenterer med alkohol. Så hva skjer når disse gutta settes i en situasjon på en fest der de endelig skal få hatt sex?

Får de en mulighet til å bevise at de er mann nok? Begge er overstadig beruset. I starten er begge våkne og med på det som skjer, men hun sovner nesten med én gang. Så hva gjør at en overstadig beruset ungdom med en kropp full av hormoner og under et enormt sosialt press forstår at han da skal slutte og la henne sove?

Gjør det ham til et monster av et menneske når han ikke stopper? Om han ikke får med seg at hun sover fordi han er så beruset selv? Eller om han underbevisst undertrykker tegnene fordi han er så nære «målet»?

Jeg er enig med Seher Aydar i at det ikke finnes A- og B-voldtekter. Og at konsekvensene for de overlevende er store.

Samtidig skulle jeg ønske at den offentlige debatten handlet mer om hvordan vi kan skape endring. Hva er lavthengende frukt? Er det å påvirke «monstrene», eller denne gruppen unge menn som i det kritiske øyeblikket er på vippen?

Jeg tror det er det siste.

Jeg skulle ønske politikere satte i gang tiltak mot sosiale medier som skaper polarisering og gir eksponering til «red pill» influensere og andre. At vi som samfunn bruker ressurser i skolen, på holdninger og bevissthet rundt presset unge menn står overfor, og på synliggjøring av konsekvensene for dem selv av å ta feil valg i dette øyeblikket.

Jeg tror ikke at «voldtektsmenn flest» ønsker å være de monstrene de blir i de overlevendes øyne. Det er voldtektsmennene som er på vippen til å ta et annet valg som vi enklest kan påvirke. Jeg mistenker at det ikke er snakk om få.

Det er slik jeg tror at vi kan redde flest fra å måtte overleve en voldtekt.