- Hedda Wegger (36) mistet 3,4 liter blod etter fødselen og trodde hun skulle dø.
- Blødningen skyldtes morkakerester og at livmoren ikke trakk seg sammen.
- Hedda opplevde å bli ivaretatt av helsepersonell, som ga henne kontroll under kaotiske forhold.
- Hun roser det norske helsevesenet for deres profesjonelle håndtering og støtte.
– På et tidspunkt tenkte jeg: Nå dør jeg.
Hedda Wegger (36) sier det rolig i dag, hjemme i stuen, mens to og et halvt år gamle Iben leker rundt henne og Helmer (1) kryper tett inntil.
Det som startet med rier hjemme, utviklet seg til et langt og dramatisk forløp på Ullevål.
Hun fikk feber og ble behandlet for infeksjon. Hedda trengte smertelindring og fikk drypp for å få i gang riene igjen.
Da datteren endelig ble født, var hun utslitt – og trodde det verste var over.
Men så endrer alt seg.
Kort tid etter at lille Iben er lagt på brystet hennes, begynner Hedda å blø. Først forsiktig. Så mer og mer.
– Jeg husker jeg ropte ut: «Nå fosser det ut av meg».
Jordmødrene forsøker å stanse blødningen. En stund virker det som om de får kontroll, forteller Hedda.
Men så starter det igjen.
– Da skjønte jeg at dette virkelig ikke var bra.
Hedda kjenner at kroppen reagerer raskt. Hun blir svimmel. Kvalm. Begynner å kaste opp.
Legene blir tilkalt. Blødningen lar seg ikke stanse. Så går blødningsalarmen.
– Da gikk alt veldig, veldig fort.
Ektemannen Martin Holm (41) står ved siden av og er vitne til at rommet fylles av helsepersonell.
– Hele rommet var fullt av mennesker, sier han.
Den nyfødte datteren blir lagt over til ham.
– Plutselig satt jeg der alene med henne, mens alt skjedde rundt Hedda. Jeg var livredd for å miste henne.
Han blir sittende alene med babyen. Etter hvert kommer en ansatt bort og forklarer hva som skjer.
Mens han sitter med lille Iben, blir Hedda gjort klar for operasjon.
For Hedda går det hele over i en blanding av sterke smerter og panikk.
Da legene forsøker å stanse blødningen med harde kompresjoner mot magen, gjør det så vondt at hun mister kontrollen.
«Dere må holde fast hendene mine. Nå klarer jeg ikke å samarbeide lenger», roper hun.
– Det var vondere enn å føde. Jeg prøvde å dytte dem vekk.
Samtidig kjenner hun at hodet blir tåkete.
– Jeg mistet kontakten med meg selv. Jeg trodde jeg skulle dø.
Likevel prøver hun å holde fast i det rasjonelle.
– Jeg prøvde å tenke at jeg er på sykehuset. At dette kan de.
Selv om situasjonen oppleves alvorlig, er det ikke først og fremst frykten hun sitter igjen med.
– Jeg var redd. Men samtidig følte jeg meg ivaretatt, både fysisk og psykisk.
Hun beskriver hvordan jordmødre og leger hele tiden snakket til henne. De var rolige, fortalte hva som skjedde og hva de gjorde underveis.
– Midt i alt det hektiske tok de seg tid til å se meg i øynene. Selv om jeg ikke hadde kontroll, ga de meg så mye kontroll jeg kunne ha.
Hun stopper opp et øyeblikk.
– Det kan være fint å føle seg ivaretatt og redd i en og samme situasjon.
Overlege ved Oslo universitetssykehus.
Ifølge epikrisen som VG har fått tilgang til, fikk Hedda en kraftig vaginalblødning etter fødselen. Blødningen var knyttet til rester av morkaken og at livmoren ikke trakk seg godt nok sammen.
Hun ble operert. Legene fjernet morkakerester og fikk stanset blødningen. Det totale blodtapet ble estimert til 3400 milliliter under fødsel, før og etter inngrep, og hun fikk blodoverføring.
Til sammenligning regnes blodtap over 500 milliliter som større enn normalt etter fødsel, opplyser overlege Nina Kittelsen Harsem ved Oslo universitetssykehus.
– Et blodtap på 3,4 liter er alvorlig. I mange deler av verden er det livstruende, men i Norge blir man behandlet fortløpende. Pasienten mister ikke alt blodet på én gang uten at det blir erstattet med væske og blodprodukter underveis.
Alvorlige blødninger etter fødsel defineres som et blodtap på over 1500 ml, og forekommer hos rundt fem prosent av fødekvinnene.
aJabNeicVet ikke
Harsem forklarer at den vanligste årsaken er at livmoren ikke trekker seg godt nok sammen etter at barnet er forløst, slik at sårflaten der morkaken har sittet festet fortsetter å blø.
– Vi har tydelige prosedyrer for håndtering av slike akuttsituasjoner, og vi har jevnlig opplæring og drilling av involvert personell slik at vi vet hvordan vi skal handle i kritiske situasjoner.
Når blødningsalarmen utløses, settes et stort apparat i gang.
– Det er svært ressurskrevende for fødeavdelingen. Alle er på plass på operasjonsstuen i løpet av få minutter. Alle har klare roller, og det er alltid én som tar styringen på behandlingen og har oversikt over situasjonen.
Hedda er selv fagutviklingssykepleier og jobber ved avdeling for global helse ved Oslo universitetssykehus.
I ettertid har hun tenkt mye på det som skjedde.
– Jeg føler jeg ble reddet av systemet.
Det som i dag har betydd mest, er det som skjedde etter at dramatikken hadde lagt seg.
Jordmødrene som var med under fødselen, besøkte henne på barsel.
– De gikk gjennom alt som hadde skjedd. Hva de hadde gjort, hva de hadde tenkt og hvilke vurderinger de hadde tatt underveis.
Hun beskriver det som avgjørende.
– Det var som å få gå gjennom fødselen på nytt, men på en rolig måte.
En av jordmødrene fortalte også noe som gjorde inntrykk.
– Hun sa at hun hadde tenkt mye på om det var noe hun skulle gjort annerledes. Men at hun ville tatt de samme valgene igjen.
– Det betydde veldig mye for meg å høre. De klarte å snu noe som opplevdes veldig dramatisk til å ikke bli et traume.
Hedda vet at mange sitter igjen med helt andre opplevelser fra fødselsomsorgen.
Hun har fulgt med på historier fra fødende som ikke har fått den oppfølgingen og tryggheten hun selv opplevde.
Likevel ønsker hun at også hennes historie skal få plass.
– Jeg ønsker ikke å ta bort fokuset fra dem som har hatt negative opplevelser, de historiene er viktige.
Hun ser bort på Iben, som trenger hjelp med puslespillet sitt.
– Men jeg håper det også kan være plass til nyanser, og til erfaringer som viser at det finnes svært gode møter i helsevesenet, også når det virkelig gjelder.
I ettertid forsto hun også hvor alvorlig situasjonen faktisk hadde vært.
Hun hadde ikke vært i noe risikosvangerskap, og ingenting på forhånd tydet på at fødselen skulle bli dramatisk.
– Jeg fikk beskjed om at hvis dette hadde skjedd under en hjemmefødsel, kunne utfallet blitt et helt annet. Når det først går galt, så er det et ganske godt system som fanger det opp.
Hun mener opplevelsen også sier noe større:
– Jeg tenker at vi som kvinner i Norge er ekstremt privilegerte som har det helsevesenet vi har. Vi kan føde trygt.
Den første fødselen satt fortsatt i kroppen da hun på ny ble gravid med Helmer – som i dag er ett år.
– Jeg var redd for at det skulle skje igjen.
Hun tok derfor selv kontakt med sykehuset, som ga henne en grundig gjennomgang. Sammen la de en plan for fødselen, forteller hun.
– De hadde blødningsberedskap og medisiner klare, og fulgte ekstra godt med. Det gjorde meg rolig.
Denne gangen ble fødselen en helt annen opplevelse. Der den første var preget av smerter, utmattelse og kaos, fikk hun nå være til stede hele veien.
Da sønnen ble født, fikk hun i tillegg oppleve noe hun lenge hadde ønsket seg: å være med å ta imot ham.
– Da hodet var ute, fikk jeg dra ham ut selv. Det var helt utrolig.
Vil du lese mer om helse og trening? VGs magasin Helse består av 100 sider om kroppen, formen og hodet – og kan kjøpes i vår nettbutikk (fri frakt!)

2 weeks ago
6










English (US)