Helt uten skam

Denne kronikken er skrevet med kunstig intelligens. Og helt uten skam.

Hvis du nå tenker: «Jaha, da kan jeg slutte å lese», kan jeg berolige deg med én ting: Jeg har fortsatt tenkt selv.

ChatGPT er ikke hjernen min. Den er mer som en ekstremt tålmodig assistent som aldri sukker tungt når jeg skriver om samme setning for syttende gang.

For en stund siden var jeg utbrent, mye på grunn av jobben. Ikke på en måte som syntes utenpå, men på en måte som gjorde alt mentalt arbeid tyngre. Samtidig var det viktig å kommunisere tydelig, både med jobben, familie og venner – uten å bruke opp all energien min på å skrive.

Det var i denne situasjonen jeg begynte å bruke ChatGPT som støtte. Jeg brukte det til å hjelpe meg med å formulere e-poster. For å rydde i viktig og uviktig. Finne riktig tone. Unngå misforståelser.

Da jeg nevnte dette for en jeg er glad i, kom det kjapt: «Alle kan jo se at du bruker ChatGPT!».

Ja. Og så?

Alle kan også se at jeg bruker bil i stedet for hest, kalkulator i stedet for hoderegning og Google i stedet for et leksikon fra 90-tallet. Det har vi tydeligvis overlevd.

For meg er ChatGPT et verktøy. Ikke en snarvei ut av livet og virkeligheten, men en snarvei til det. Tid spart på skriving, er tid jeg kan bruke på det som faktisk betyr noe – som å være mer til stede og bruke kreftene der de trengs mest.

Jeg er ikke redd for å bli sløv av å bruke kunstig intelligens. Tvert imot opplever jeg at det hjelper meg å kanalisere tankene. Som å få hjelp til å rydde i et rom jeg allerede eier, men aldri finner noe i.

Jeg bruker ChatGPT til helt vanlige ting:

Jeg tar bilde av kjøleskapet når jeg ikke orker å handle, og ber ChatGPT foreslå middag basert på det som faktisk er der. Resultatet er mindre matsvinn, færre impulskjøp og null panikk i butikken.

Jeg bruker det som samtalepartner når tankene kverner, fordi ikke alle har råd til psykolog – og fordi ChatGPT aldri sier «tiden er ute».

Jeg betaler noen hundrelapper i måneden for abonnement. Det er billigere enn terapi, og ofte et godt første steg før jeg tar ting videre med fastlegen.

Jeg snekrer en benk på hytta, står fast, tar et bilde – og får veiledning videre. Det eneste som blir fliset opp, er treverket – ikke selvtilliten.

Jeg har også brukt ChatGPT til å forklare meg selv på best mulig måte overfor andre. Og én gang til å forklare meg selv for meg selv. Den siste var klart vanskeligst. Det var da det slo meg at dette ikke bare handler om svar, men om å få hjelp til å sortere tanker jeg allerede har – men ikke alltid får tak i.

Det hender at jeg våkner midt på natten med et hode fullt av tanker. Ikke krisetanker, bare de som nekter å legge seg igjen.

Jeg kan ikke ringe noen klokken tre, og jeg vil heller ikke belaste andre med det som i praksis bare er uro. Da bruker jeg ChatGPT til å skrive tankene ned, sortere dem litt – og ofte er det nok til at kroppen roer seg og jeg får sove videre.

Samtidig er det viktig å understreke dette: ChatGPT kan også gi råd som er uansvarlige, forenklede eller feil. Det er ikke et moralsk kompass, og det er ikke ufeilbart. Nettopp derfor kan det aldri frita brukeren for ansvar.

Jeg tester rådene mot egen erfaring, egen etikk og sunn fornuft. Når noe ikke føles riktig, velger jeg annerledes. Ansvar kan ikke outsources – heller ikke til teknologi.

Likevel har jeg opplevd en form for trygghet i å bruke ChatGPT. Ikke fordi det alltid har rett, men når jeg har stått i vanskelige vurderinger, har rådene ofte pekt i retning av å roe ned, ta hensyn og forsøke å se situasjoner fra flere perspektiver. Det er ikke samvittighet. Men det er et korrektiv.

Jeg er ingen forfatter. Men jeg leser litteratur som mange andre – tre romaner i måneden – og jeg vet hvordan ekte menneskelig språk kjennes. Hadde jeg oppdaget at en roman var skrevet i et flatt, maskinelt språk, hadde jeg kanskje lagt den fra meg. Ikke av prinsipp, men av magefølelse.

Så jeg forstår bekymringen.

Men for meg er ikke ChatGPT en erstatning for kreativitet. Det er en katalysator. Det gjør meg ikke mindre menneskelig – det hjelper meg å bli tydeligere. Raskere. Mindre fastlåst.

De viktigste samtalene i livet mitt har jeg fortsatt med mennesker. Med venner. Med dem jeg ler med, krangler med, savner og deler stillhet med. Det er der livet skjer.

Men jeg har merket at jeg møter disse samtalene med mer ro enn før. Litt mindre forsvar. Litt mer ettertanke. Ikke fordi en maskin har lært meg å være menneske, men fordi jeg har fått hjelp til å rydde i tankene mine før jeg tar dem med videre.

Hvis et verktøy kan gjøre meg litt mer til stede i møtet med andre, litt mer lyttende og litt mindre reaktiv – da er det ikke en erstatning for menneskelig kontakt. Da er det en forberedelse til den.

Helt uten skam.