Henrik Elvestad (51) åpner opp: –⁠ Mitt livs store tragedie

4 days ago 20

Som 18-åring mistet han faren. Nå forteller Elvestad om sorgen, sinnet – og den ene personen som betyr alt.

Søndag 27. april kl. 19:33

I begynnelsen virket det lovende, kreften var oppdaget, spredningen lokalisert, faren operert, og 17 år gamle Henrik Elvestad trodde alt var i orden. Men etter et halvt år fikk faren plutselig veldig vondt i ryggen, og havnet snart i rullestol.

– Han hadde fått beskjed den gangen, at det sannsynligvis var mer dritt der, men ikke sagt noe til oss. Nå hadde det spredd seg til ryggsøylen.

En dag sa faren: Dette er ikke noe vits. Det er ikke sånn jeg skal leve. Det er ikke sånn dere skal huske meg.

Henrik Elvestad var liten av vekst, hadde dårlig spenst, og var elendig i sport. Likevel, i leiligheten i Selvaag-blokka på Ullern, hvor Sportrevyen var høytidsstund, gjennomførte brødrene Elvestad legendariske idrettsprestasjoner. Med et tau ble bandykøllene forvandlet til skiskytter-gevær, og mens den ene broren først løp rundt i leiligheten, deretter stoppet på standplass, roet pusten og til slutt rettet våpenet konsentrert mot en hjemmelaget blink, agerte den andre ivrig sportskommentator. Ballonger funket som fotball, for da kunne de spille innendørs uten å forstyrre naboene, og et lite bord fikk duge til bordtennis. Tomme sixpack-kartonger etter bordtennisballer var nett, bordets høyde fordret kamper på knærne, og racketene var bygget av lego.

– Som gikk i fullt knas hvis jeg tapte og ble forbanna. Da var det bare å bygge den på ny, og så var vi i gang igjen.

Lillebror Henrik kom ofte på en hårfin andreplass, etterfulgt av høytidelig premieseremoni med farens bordtennis-pokaler; en upusset samling som skramlet nedi en velbrukt Cash and carry-pose mellom utdelingene.

– Jeg har vært veldig mye toppidrettsutøver der hjemme, og drev med idrett ute også, jeg var innom alt, så at jeg ikke ble bedre er jo helt patetisk. Men de fysiske forutsetningene og konkurransehodet var nok ikke på plass, det måtte ha kommet en helsikes pubertet, og så var jeg ikke villig til å gi alt.

Først mange år senere skulle Henrik finne gleden i å legge ned en skikkelig innsats, slite tungt og ta seg helt ut.

Et sted inne i Henrik Elvestad ligger et lettantennlig sinne, muligens er han arvelig belastet, faren var likedan.

– Han var en dritkul, jævla morsom fyr, vi digget ham, men det var veldig tydelig når det var nok. Da sa han ifra, men det var vi vant til.

Kanskje tenkte folk som observerte Elvestad senior i et hissig øyeblikk, at der var det harde tak. Og kanskje, tror Henrik, at de som ser ham i aksjon, tenker det samme. Han har vært bråsinna og kverulerende siden barndommen.

– I konkurransesituasjoner følte jeg at jeg var så liten og tynn at det ble mager kraft i de utbruddene, så jeg ble mer argumenterende. Jeg tror jeg var et helvete i diskusjoner, for jeg husket absolutt alt som var sagt til enhver tid.

Henrik synes fortsatt han fyrer altfor mye i forhold til problemene han står overfor. Ta for eksempel en plundrete hjørneåpning på en pakke skinke.

– Da merker jeg at noen har gjort en veldig dårlig jobb. Det kan gjøre meg fly forbannet.

Bråsinnet har blant annet gitt ham en deformert tå på venstre fot. For der sto han en nyttårsaften, med 30 kilos sekk på ryggen og skulle gå fra en hytte til en annen. Familien lå litt foran i løypa, han skulle bare feste støvlene i racingbindingene på skøyteskiene og komme etter, men så klebet hvert eneste snøfnugg seg under sålen, som lim, og umuliggjorde operasjon på-med-ski. Av med sekken, skrape snøen, på med sekken, nytt, mislykket forsøk.

– Da ble jeg så sur at jeg tuppet foten inn i gjerdestolpen og brakk tåa. Det gjorde dritvondt.

Han tok aldri røngten, men visste at tåen var brukket. På en fotballkamp noen år tidligere hadde han gjort omtrent tilsvarende med samme tå.

– Jeg ble forbannet fordi jeg spilte så dårlig, og sparket inn i et jernrør.

For noen helger siden dro han alene på hytta for å rive en platting. Mens han holdt på dundret han rett inn i mønet.

– Det var jo helt dust, alle vet at mønet er der.

Smellet gjorde kjempevondt, ga ham sår i hodet, han ble skuffa, pælma hammeren, og ropte det han ofte gjør når det koker over: «Jævla fitteopplegg!!»

– Jeg vet ikke hva jævla fitteopplegg er engang.

På TV 2s «Kompani Lauritzen», som har finale i dag, har han forsøkt å stagge sitt stadige sinne.

– Det er nok mer fremme på privaten enn på TV. Vi er vant til at det smeller og dundrer og at støvet legger seg, og det er ikke farlig, det er jo mye kjærlighet hos oss. Likevel, det er en form som er belastende for omgivelsene, for familien min.

Han prøver roe mer og fyre mindre, det går stadig skeis.

– Men jeg har ikke brukket tåa på lenge.

Det var Henriks mor som syntes poden skulle lære seg piano. Han tenkte «ok», og selv om han hatet både timene og øvinga dro han til pianolæreren, en kvinne bosatt på Ullern-toppen, en dag hver uke. Problemet oppsto da øvingsstedet ble flyttet til Hovseter, som den gang var en slags østkantøy i Oslo vest. Henrik var fortsatt liten av vekst, og fraktet pianoheftene i en plastpose.

– Og gutta i ghettoen på Hovseter spurte «hva er det du har for noe der?»

Fremtoningen var en provokasjon, Henrik fikk seg en på trynet, noteheftene flagret, og snart kavet pianoeleven rundt for å samle kaoset.

– Jeg fikk juling et par ganger, og syntes det var helt fair. Her kom en fyr fra vestkanten med puddelsveis, bandana og pianohefter, det er ikke så rart at de tenkte «han der tar vi».

Henrik mener han på en måte hadde godt av det, for der, i møtet med gutta på Hovseter, var første gang han virkelig følte at oi, shit, nå var han kastet ut på dypt vann.

– Det er en følelse som er grei å kjenne litt på.

For ellers har det gått, mer eller mindre, på skinner: Populær på skolen, gode venner, nær familie, en skrinlagt drøm om idrettskarriere, noen år på hippe Westerdals reklameskole, erkjennelsen om at den bransjen ikke var noe for ham, deretter TV-bransjen, med kompisene Espen Eckbo, Johan Golden, Thomas Giertsen & co, det ble Timothy Dale, «Rikets røst», «Nissene på låven», «Golden Goal», «Idrettsforeldre», «Amatørenes mester», «Samurai Sikkerhet», og «Elvestads OL» - blant annet.

– Jeg hadde ingen drøm om å bli komiker, det var så fjernt at det var noe man kunne bli, jeg tror jeg har en sånn realisme i meg, og er avhengig av at noen har gått opp løypa.

Først da Henrik så hva kompisene fikk til, tenkte han at, «ja, faen, hvis de kan, så kan jo jeg!» Alle var de besatt av andre komikere, av tidligere og nåværende stjerner, og via broren, som spilte fotball med sønnen til selveste Trond Kirkvaag, møtte Henrik legenden flere ganger.

– Og ble totalt starstruck. Jeg klarte ikke å si eller by på noen ting.

Det samme har skjedd ham i voksen alder, særlig gjennom det humoristiske sportsprogrammet «Golden Goal».

– Der møtte jeg mange av mine store sportsidoler, som Liverpool-legendene. Jeg var så opptatt av å være en veldig kul type som skulle by på noe de aldri hadde hørt før. Men det gikk jo ikke.

Lenge før møter med sportsidoler, traff han kvinnen i sitt liv. Året var 1991, han var revysjef på Persbråten videregående, hun var den fineste dama på skolen, han sjekket henne, og en dag ble de et par.

– Det viste seg at hun ikke bare hadde en fin rumpe, men var en jævlig kul og bra dame. Jeg er både litt stolt og sjokkert over at vi har vært sammen siden. Vi ble sammen på våren, og hun kom rett inn i noe veldig alvorlig.

For det var på denne tiden Henriks far ble alvorlig syk.

– Og med det ble vi kastet ut på dypt vann. Vi måtte ta tak i veldig seriøse ting. Jeg tror nok at det satte en tone. Det som liksom kunne vært en ungdomsforelskelse, ble fort veldig seriøst. Og så har det jo bare… når ting fungerer, så er det ingen grunn til å gjøre det slutt fordi man har vært sammen lenge. Vi prøvde på det noen ganger, det gikk jo ikke. Da vi giftet oss i 2003 føltes det som om vi hadde vært gift og skilt noen ganger.

Hva Merethe betyr?

– Alt. Jeg blir helt rørt når jeg sier det, men hun og jentene betyr liksom alt. De er hele mitt liv.

Henriks far var 48 år da han døde av kreft.

– Det er jo mitt livs store tragedie, samtidig har det gått fint, eller, det har gått så bra som det kunne gå.

Før faren døde, var Henriks storebror, Christopher, på backpacking med kompis Thomas Giertsen. Han vendte hjem med dreads og batikk, var nydøpt og spirituell.

– Den østlige, spirituelle holdningen var veldig bra for oss, vi snakket åpent om absolutt alt, om døden og begravelsen, og da fadern døde var det ingenting vi ikke hadde vært igjennom, ingen følelse av at man skulle sagt ditt eller datt. Det var en brutal sommer, men heller det enn å miste i en ulykke.

Tilbake satt Henrik, moren, broren og Merethe.

– Vi er en supernær familie, og broren min er også min beste venn. Siden faren min døde såpass ung, er det sikkert lett å opphøye ham, men han satte veldig spor, alle sier det, at faen, han var en skikkelig fin type. Jeg blir først og fremst veldig glad av å tenke på ham.

Henrik kjenner at det var tidlig å bli farløs, at han så gjerne skulle hatt ham der lenger, og at han kanskje ble mer preget av tapet enn han først forsto.

– Når det kommer til å søke ut, for eksempel. Jeg var aldri noe hypp på å studere i utlandet, jeg ville være i Oslo.

Han lurer også på om tryggheten i 33 år med samme kjæreste kan være en konsekvens.

– I så fall en veldig god en, for det fungerer utmerket, jeg kunne aldri funnet en bedre.

Savnet etter faren har gått i bølger.

– Jeg tror det var mange år der jeg bearbeidet sorgen, og så ble han nærmest litt borte.

Men så rykket Henrik selv stadig nærmere alderen da faren brått ble syk og døde.

– Det var spesielt. Broren min og jeg snakket om det, at vi begge var hyppe på å få de bursdagene overstått. Det var helt irrasjonelt å tenke sånn, for det var jo ikke satt noen holdbarhetsdato på oss, men det var greit å bikke 49.

På den turen til hytta hvor han smalt hodet i mønet og ropte “jævla fitteopplegg!!”, under plattingen han rev, dukket det opp en trapp som faren hadde bygget. Og da slo det Henrik, at nå gjorde han selv nøyaktig det samme som faren pleide: Dra alene på hytta for å snekre og holde på.

– Jeg tenker veldig mye på faren min.

Det som er sårt, er alt det faren ikke fikk oppleve. Som det å bli farfar til Henrik og Merethes døtre, som nå er 19 og 21 år.

– Jeg føler at det å ha barn, være en familie, er det som er hele greia. Det var veldig vemodig da den eldste flyttet ut.

Aldri har han det bedre enn når de fire er sammen, på vei til et eller annet sted; til fjells, til Thailand eller, som denne påsken, Sri Lanka.

– Da er det god stemning.

Henrik tror kanskje han er blitt litt yrkesskadet, en smule sosialt ødelagt. Altså, han har sine kompiser, men er ingen oversosial fyr, og å henge ute, være all over the place, det koster mer enn det gir. Kan han velge, trekker han seg heller tilbake.

– Jeg er nok litt mer sjenert enn det folk tror.

Det har han alltid vært. Så da han som liten skulle til sentrum for å møte modern på jobben på Stortinget, ferden fordret bytte av T-bane underveis, og han tok den i feil retning, våget han ikke spørre om hjelp.

– For jeg følte jeg var en dust som ikke fikk det til, og ville ikke plage andre med det.

Henrik sprintet heller de 3,5 kilometerne og ankom dråpesvett i tide.

Sjenansen har mange uttrykk. Han vet han kan oppfattes som litt streng, arrogant, cool.

– Folk har fortalt at de har vært litt nervøse for å møte meg, og jeg bare: «Hæ?!» Det er litt trist, for jeg er jo ikke skummel.

Samtidig kan han fint være tydelig og høylytt.

– Som i «Kompani Lauritzen», når folk var helt lost. Noen må ta styring i slike situasjoner, og det har jeg ikke noen problemer med. Jeg tenkte at det fikk da for faen være grenser, og ble den som sa i fra, litt sånn «hey, faen, kom igjen folkens, nå må vi skjerpe oss».

Han kan irritere seg over sin egen selvbevissthet, at han tar på seg rustningen - capsen og nedslått blikk - når han skal på kjøpesenter i lørdagsrushet, skjønner at de færreste bryr seg, selv om oppmerksomheten rundt hans person har tatt seg betraktelig opp med «Kompani Lauritzen».

– Men det er jo bare hyggelig, og det er virkelig ingen grunn til å klage. De kjendis-greiene er bare en konsekvens av jobben min, et resultat av at jeg har fått til noe, og selv om jeg ikke er så glad i den delen av det, er man også avhengig av oppmerksomhet. Det ville være trist å gjøre noe ingen så på. Det som forundrer meg er de som har fame and glory som sin hovedmotivasjon. Det er kortvarig kapital.

Noen ganger, gjerne nattestid, og særlig hvis han har stanget hodet i veggen en stund, dukker fremtidstanken opp: Er det virkelig dette han skal holde på med resten av yrkeskarrieren? Han har levd et godt i TV-bransjens gullalder, den gang det bare var å stunte avgårde på reportasjetur til Las Vegas, han har laget ressurskrevende programmer, hatt enorm frihet, det har vært så fett, helt insane, men han har aldri tenkt langsiktig, planlagt at om ti år skal han gjøre ditt eller datt, og han må da ikke være på TV for enhver pris.

– Og nå er det andre tider.

I noen måneder har han og Steinar Sagen reist rundt og for å teste ut og utvikle sitt stand-up show.

– Det har vært jævlig kult, digg, gøy å ta et skritt tilbake igjen.

For det var på scenen moroa i sin tid begynte. Rett før han går på, kan han kjenne at åh, fy f… han er så nervøs, og lurer på hvorfor han utsetter seg for dette, hvorfor sitter han ikke i kassa på Rema? Men så fort han står der ute på scenen, kommer det deilige rushet. Den samme følelsen får han når har har klatret en vanskelig taulengde.

Nede i kjelleren hjemme hos Henrik er to rom proppet med soveposer, liggeunderlag, telt, ski, staver, støvler, sko, seler, tau og hjelmer, kamkiler, kilesett, taubrems, slynger, kalkposer, nøttepirker og buldrematte. For han går, står og ruller på ski, går og klatrer i fjellet, og har kjørt verdens farligste utforløype, «Die Streif» i Kitzbühel i Østerrike. Utforstuntet, som var en del av Elvestads TV-serie «Amatørenes mester», krevde måneder med trening og planlegging. Årtier etter at Henrik, broren, moren og faren satt klebet til Sportrevyen hjemme i Selvaag-blokka, var det han selv som skulle sette utfor den stupbratte, isete løypa.

I startbua, eller likhuset, som den kalles, var det helt stille. Henrik var full av nerver og respekt, visste at et feilskjær kunne bli fatalt, men denne dagen var han ikke redd. Han var klar. Og etterpå kjente han det, at fy fader, det er så mye som faren hadde digget å få med seg.

– Som løpet i Kitzbühel, som var «the shit» da vi var små. Hadde han kunnet sitte ringside i 2016 og se meg kjøre der, tror jeg han kunne gått fornøyd i graven. Men ikke i 1991.

Henrik Elvestad

Født 3. juli 1973

Komiker, skuespiller og programleder

Kjent for Timothy Dale, Nissene på låven, Nissene over skog og hei, Nissene i bingen og Get Ready to Be Boyzvoiced. Programleder for Golden Goal sammen med Johan Golden. Programmet fikk Gullruten for beste humorprogram i 2007. Laget serien “Idrettsforeldre”. Vant 71 grader nord - Norges tøffeste kjendis i 2021. Nå aktuell i “Kompani Lauritzen”.

Bor i Oslo

Gift med Merethe, to døtre

Publisert: 27.04.25 kl. 19:33Oppdatert: 27.04.25 kl. 19:33