Her kommer sommeren

Den store idrettsgalladagen startet med et Trondheim i poetisk vinterramme, med florlett snø i luften over hvite veier, brøytekanter og toppluer. Og hvor ikke ett grønt gresstrå var å se gjennom snøen inne på Lerkendal stadion.

Det var så vinterlig vakkert at det mest av alt er et bilde man ønsker på fryse som ramme frem til åpningen av ski-VM i byen 53 dager senere.

Men den galante idrettsfesten i byens storstue Spektrum på årets første lørdagskveld er likevel mest av alt enda et signal om vinteridretter i fall.

Ingen vinteridretter vil få priser på Idrettsgallaen 2025.

Sommeren har én gang for alle overtatt Idretts-Norge.

De sju siste vinnerne i kategorien «Årets kvinnelige utøver» har kommet fra vintersporter, senest med skøyteløper Ragne Wiklund i fjor.

Nå er det brått slutt på seiersrekken.

Spenstens og estetikkens tidsalder

Under den første Idrettsgallaen for nøyaktig 23 år siden delte langrennsløper Bente Skari og skiskytter Ole Einar Bjørndalen prisen for «årets navn». Vestre Toten ble kåret til «årets idrettskommune», kulekjører Kari Traa fikk prisen i kategorien «spenst og estetikk» og «IOCs frivillighetspris» gikk til Asker Skiklubb.

Musikken på det mest sette programmet i Norge en lørdagskveld i januar var ved svenske Carola.

Mye har forandret seg siden.

Med mulig unntak for akkurat den biten med Carola.

Men fra 2002 og frem til nå har én ting vært selvsagt: Vintersporten har tatt sin grådige andel av prisene. Selvsagt har de det - hvert eneste år.

I Norge, vintersportsnasjonen over alle.

Under fjorårets galla i Trondheim gikk symbolsk nok den aller gjeveste av prisene, Årets navn, til skihopper Maren Lundby.

Nå er vi altså ved et tidsskille. Et formelt paradigmeskifte i norsk idrett.

Vi har sett det komme gjennom flere år.

Denne lørdagen i Trondheim manifesteres det for godt.

For alt tyder på at årets galla blir den første hvor ingen priser overhodet går til en vintersportsutøver. Eller -trener. Eller et lag som konkurrerer på snø eller is.

Urettferdighet av olympiske dimensjoner

Det som er viktig å ha med er at vinteridrettenes utfordringer også i gallasammenheng mest av alt skyldes at Norge har sommerutøvere på et nivå vi aldri tidligere har vært i nærheten av.

2024 var også et OL- og Paralympics-år, og prestasjoner der vil alltid ha en fordel når det skal kåres vinnere i konkurranser mellom idretter som egentlig ikke kan sammenlignes.

Da hjelper det ikke at Johannes Thingnes Bø tar sju medaljer av sju mulige i VM i skiskyting, at Ida Marie Hagen og Jarl Magnus Riiber var totalt dominerende i kombinert eller at Peder Kongshaug tok Norges første EM-gull på skøyter på enkeltdistanser.

Eller at Johannes Høsflot Klæbo store deler av vinteren var nettopp Johannes Høsflot Klæbo, som er så bra som man får langrennsløpere.

Tikamp på søkepallen

For når Fredrik Møller skal prøve å vinne «Årets gjennombrudd», konkurrerer han med Markus Rooth.

Når Kristine Stavås Skistad prøver å bli «Årets kvinnelige utøver», konkurrerer hun med Solfrid Koanda og Henny Reistad.

Og det er på et vis kamper man ikke kan vinne.

Selv ikke fjorårsvinner Erling Braut Haaland har realistisk sjanse til å bli «Årets mannlige» når konkurrentene heter Jakob Ingebrigtsen og nevnte Markus Rooth.

På et seminar i Trondheim på lørdagen i forkanten av gallaen kunne Markus Rooth og trenerfaren Espen fortelle salen at spørsmålet «hva er tikamp?» var det tredje mest stilte på Google i Norge i 2024. Det sier mye om interessen.

«Hva er et illebefinnende?» var ellers mest søkt. På fjerdeplassen, bak tikampen, kom ellers «hva er det mest av i ketchup?».

En sommerkveld i kvinnenes tegn

Duellen mellom de to norske OL-vinnerne i friidrett blir da også ett av kveldens store øyeblikk. Ingebrigtsen kommer til Trondheim med et tosifret antall familiemedlemmer som heiagjeng i starten av et år som i beste fall blir utfordrende for familien. Men først skal man bare hylle verdens beste mannlige løper.

Begge er også nominert i klassen «Årets navn». Som eneste mannlige kandidater i finalefeltet på seks.

At fire av de seks største i året som har gått er kvinner, er kanskje det mest gledelige med hele Idrettsgallaen.

Takk til en helt spesiell trener

Folket avgjør prisen for «Årets navn». Kall det gjerne hjertene, som gjør bryter Grace Bullen til en stor outsider. Men også her er håndballkvinnene storfavoritter.

Idrettsgallaen 2025 kommer mest av alt til å stå igjen som en hyllest av et prosjekt som har representert alt det norsk toppidrett har ønsket å være siden starten av hele Olympiatoppen-prosjektet og ikke minst den underliggende filosofien tidlig på 1990-tallet.

Nå takkes en generasjon av sammen med trener Thorir Hergeirsson.

Som også er storfavoritt til å bli «Årets trener», i kamp med nevnte Espen Rooth. Ingen av de meget kompetente vintersportskandidatene når opp. Heller ikke her.

For dette er Sommeridrettsgallaen 2025, enten man vil det eller ikke.

De fineste vinterbildene

Så må vi gjøre noen nyanseringer til slutt.

Først skal det sies det kan komme en pris i kategorien «Årets ildsjel» til en vintersport. Men også her var bare 3 av de 12 nominerte heltene symptomatisk nok fra den kjølige årstida.

Og så var retorikken rundt de manglende TV-sendingene fra Hoppuka i overkant forenklet. Det er ikke bare i skriftlige medier de to siste rennene fra Østerrike kan oppleves. De sendes selvsagt også på radio. NRK Sport heter kanalen, sånn i egenreklamens tidsalder.

Og det er som kjent på radio man får de aller fineste bildene.

De som man skaper selv i sitt hode.

Der vinteren fortsatt er den kalde, fine tida.

Og hvor alt av skisport fortsatt er akkurat så spennende og populær som man selv ønsker at den skal være.