Hogst i naturskogen

– Det er her skogsmaskinene skal kjøre inn, forteller Carl Gustaf Rye-Florentz, skogsjefen i Løvenskiold Skog.

– Vi går på den gamle driftsveien fra sist det ble hugget her.

Det er ikke så lett å se det, men den smale stien har altså engang vært en vei brukt til hogstarbeid.

Vi er på vei mot en gammel granskog ved Steinvollen, rett sør for Spålen-Katnosa natur­reservat, nord i Oslomarka, i Ringerike kommune.

Dette området med gammel skog ble i fjor registrert i et nytt norsk kart over det som kalles naturskog.

Skoene våre knaser mot en sti som er litt tørrere enn både skogbrukere og naturvernere skulle ønske: Det er august, og sommeren har vært varm og tørr.

Foran oss, med strikkegenser og et kart i hånda, går en som har prøvd å stanse hogsten.

Gjermund Andersen er leder for skogutvalget i Norges naturvern­forbund, og vil at vi skal få se skogen de mener burde vært vernet.

Bak ham går Hans Asbjørn Sørlie fra Norges Skogeierforbund og Even Bergseng fra Norskog. Begge er med for å snakke for skogeier Løvenskiold på denne turen.

Løvenskiold-Vækerø eier og driver skogbruk i store deler av Oslo­marka.

De har søkt og fått tillatelse til å hugge i fem bestander i området.

Det er hogsten i tre av disse bestandene Naturvernforbundet har prøvd å stanse.

Og nede i Oslo planlegger noen andre å stanse skogsmaskinene selv.

– En skandale

– Vi ser ingen andre alternativer, sier Nikolai Tangnes fra den ganske nye organisasjonen Levende Skog.

De vil reise inn i skogen og hindre skogsarbeiderne i å gjøre jobben sin, hvis de begynner å hugge i den eldste delen av skogen.

– Vi kan ikke akseptere at gammelskog med nasjonal verneverdi hugges, selv om forvaltningen gir tommel opp, sier han.

Frivillig å verne

Det finnes gamle skoger i Norge som kan ha stor økologisk verdi, uten at de er vernet.

De siste årene har skogvernet i Norge først og fremst skjedd gjennom frivillig vern.

Det betyr at skogeier selv søker om områder de vil verne.

Hvis skogen blir vernet og de ikke kan hugge der mer, får de kompensasjon for det økonomiske tapet.

Men det er altså helt opp til skogeier om de vil søke om vern.

– Løvenskiold bryter ingen regler, men likevel forsvinner de gamle skogene som ikke er vernet, sier Tangnes,

– Aksjoner som dette er ikke noe vi i Levende Skog har lyst til, men nå må vi, sier han.

– Naturvern­forbundet har forsøkt å stanse dette på alle de andre måtene, ved å klage basert på de miljødata og regler som fins.

Kartlegging av naturskog

I 2024 bestilte regjeringen en kartlegging av det de kaller «naturskog» i Norge.

Målet er at de skal bidra til et mest mulig treffsikkert skogvern, skriver Regjeringen.

Arbeidet ledes av Nibio, og kartene lages basert på informasjon fra fly og satellitter.

De viser skog som ikke har vært flatehogd siden før 1940, og hvor sannsynlig det er at skogen kan ha høy økologisk verdi.

– For å avgjøre den faktiske natur­verdien til et bestemt område, må man dra dit og observere skogen fra bakken, forteller Marius Hauglin, som er forsker ved Nibio.

Tre av de fem bestandene Løvenskiold skal hugge i overlapper med naturskog som er registrert på dette kartet.

To år med protester

Naturvern­forbundet mener det fins mange grunner til å stoppe hogsten, slik de har prøvd.

Deler av området har vært foreslått vernet som en utvidelse av natur­reservatet det ligger inntil.

I tillegg til flekken med naturskog som er på kartet til Nibio, har myndighetene registrert flere natur­verdier i området.

Blant annet lever den truede arten lappkjuke der.

Derfor klagde Naturvernforbundet da Løvenskiold først fikk lov til å hugge her.

Prosessen, som Ringerikes blad tidligere har skrevet om, har tatt lang tid.

Nå skal Løvenskiold gjøre en selektiv hogst i de mest verdifulle områdene, slik de søkte om fordi det var registrert naturverdier der.

Det betyr at de ikke skal felle alle trærne, men bruke skogs­maskiner til å ta ut opp til halvparten.

Naturvern­forbundet mener det vil ødelegge den økologiske verdien på den gamle skogen.

Ved ruinene av Steinvollsætra stopper gruppen opp og diskuterer.

Mennene er uenige om hvor store naturverdiene i området er.

Hvor skal den registrerte natur­skogen plasseres på en skala som sier hvor nær den er urskog?

Andersen fra Naturvernforbundet viser til det grønne området på kartet hans.

Det er beskrevet som en A-verdi hos Miljødirektoratet. Det vil si at de vurderer det som svært viktig.

– Det har vært inne biologer i tre runder. Konklusjonen er at området har nasjonal verneverdi, sier han.

Uenige biologer

Biologene har endret grensene til det mest verdifulle området siden første gang det ble registrert.

De har også gitt området både A- og B- verdi på forskjellige tidspunkter.

A- vurderingen er fra 2017.

Da Statsforvalteren ga Løvenskiold den endelige hogst­tillatelsen, valgte de heller å basere seg på en miljøkartlegging som ble gjort i 2011.

Det var biologer fra Sweco som gjorde 2011-kartleggingen, på oppdrag fra fylkesmannen i Oslo og Akershus.

De satte av et mindre område, og kalte det en B-verdi.

– Godt ivaretatt

Før skogeiere kan hugge, må de lage en skogbruks­plan for hogstområdet, hvor de registrerer miljø­verdier.

Områder med gammel skog blir holdt av i nøkkel­biotoper, som skal behandles med spesielle hensyn.

Hans Asbjørn Sørlie minner om at vi er rett ved et stort område som er vernet allerede, i naturreservatet Spålen- Katnosa.

– Man har i tillegg etablert en nøkkelbiotop innenfor dette hogst­området. Så jeg tenker at hensynet til disse artene er godt ivaretatt.

Det handler om avveining av interesser, sier han. Hvis vi skal ha et bære­kraftig skogbruk, er vi nødt til å bruke arealer.

– Og vi må også bruke en del av naturskogarealene.

Tømmeret skal bli til planker, papir, papp, emballasje, og så videre, forteller han.

Krevende prosesser

– Vi kan jo også se på det sånn her: sier Even Bergseng fra Norskog med et skjevt smil.

– Her har det tatt to år før skogeieren har fått lov til å hugge i sin egen skog.

– Og dette området ligger rett inntil et natur­reservat, sier han.

– Det vil alltid dukke opp arter i slike områder, som sprer seg fra den vernede skogen.

Mens vi står og snakker sammen, hører vi plutselig den klappende lyden av store vinger mellom tretoppene.

En tiur har blitt urolig av oss og hunden som er med på turen, og flytter seg fra et høyt tre til et annet.

Liv i død ved

Så er vi fremme. Andersen forklarer hva som ser annerledes ut i en naturskog.

Naturskogen i de nye kartene har ikke vært flatehogd siden før krigen.

– Det er mye større variasjon i trealderen og strukturen.

– Avstanden mellom trærne er veldig varierende. Hvor mye bar de har, hvordan de ser ut.

– Og så er det poenget med død ved.

– Det er mye død ved i forskjellige nedbrytingsstadier.

«Død ved» høres jo litt trist ut, men i dette tilfellet yrer den av liv.

Døde trær er levested for utallige arter, og viktig for den økologiske tilstanden i en skog.

Stille

Mens NRK gjør radiointervjuer med én og én, setter resten av gruppa seg i lyngen og spiser. Alle deler på kaffe og medbrakte boller.

Sola varmer.

– Tvinges til å stå i veien

– Det er nydelig der oppe, sier Nikolai Tangnes mens trikker og bygningsarbeid skrangler i bakgrunnen i Oslo sentrum.

– Det skal ikke være opp til privatpersoner å verne miljøverdier som dette, sier han.

Unngå farlige situasjoner

Vi spør Hans Asbjørn Sørlie fra Skogeierforbundet hva Løvenskiold tenker om at det er varslet aksjoner mot hogsten.

– Det er ytringsfrihet i Norge, man har anledning til å vise sin misnøye med det som blir gjort.

Han sier de har opplevd at aksjonister beveger seg inn i soner som det kan være fare i.

– Det blir grønt igjen

– Det er jo lett å synes at en hogstflate er stygg, sier Sørlie.

– Men vi jobber i et veldig langt tidsperspektiv. Og det blir grønt. Det blir bringebær. Det endrer seg. Jeg tror nok mange ser på skogen som litt statisk. Mens vi forvalter skogen i et generasjonsperspektiv.

Mer kart, takk

Etter at de første kartene ble lansert i januar, har regjeringen bestilt en oppgradering.

De vil at det skal være lettere å se hvor skogen har en struktur som ligner naturtilstanden.

– For å ta vare på dei meir enn tusen trua artane som lever i den eldste skogen, og snu bit-for-bit-nedbygginga, må vi vite kor denne skogen finst, sa klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen i februar.

Funn av truet art

Det har vært tørt hele sommeren, og vi finner ikke noen rødlistet lappkjuke på turen vår i august.

Men i september kommer regnet, og en dag sender Gjermund Andersen oss dette bildet:

Han har vært tilbake i området, og har funnet et nytt eksemplar av lappkjuke, 150 meter fra der vi spiste matpakkene våre.

Funnet er nå registrert i artsdatabanken av en av Naturvernforbundets biologer.