«Høstens store konsertopplevelse»

En ting er i hvert fall sikkert: Víkingur Ólafsson er ikke som andre pianister.

Gjennom­bruddet kom i 2017 med en innspilling av piano­verk av den amerikanske minimalisten Philip Glass.

Ólafsson var da 33 år gammel og knapt noe vidunder­barn.

Året etter kom albumet «Johann Sebastian Bach», og islendingen gikk rett til himmels.

Kritikere og publikum hørte en originalitet og teknisk perfeksjon hos Ólafsson som ga assosiasjoner til den eksentriske piano­legenden Glenn Gould.

Søndag fikk et full­stappet opera­hus oppleve et super­ambisiøst program spilt på islendingens uforlignelige vis.

Alt går jo i E!

Programmet kan ved et flyktig blikk se ut som det vanlige opplegget.

Verk av Johann Sebastian Bach, Ludwig van Beethoven og Franz Schubert er ikke akkurat oppsikts­vekkende for en pianist.

Men, som man sier: Djevelen er i detaljene.

For det første går samtlige verk denne kvelden enten i E-dur eller e-moll.

Det er dristig, for ikke å si dum­dristig, for en klassisk utøver å sette sammen et program uten tonearts­messige kontraster.

For konsekvensen er nødvendigvis en viss monotoni.

Som om ikke dette var nok: Ólafsson spiller hele programmet i ett gigantisk sveip, uten opphold – og applaus – mellom verkene.

En fysisk og mental maraton, ja definitivt. Men Ólafsson spiller alt i ett fordi han vil vise hvordan alt henger sammen.

Vikingur Ólafsson vil vise hvordan kjempen Beethoven (1770–1827) og utfordreren Schubert (1797–1828) skulder-mot-skulder stormet frem mot noe bane­brytende i årene etter 1814.

Og at dette samtidig hvilte på den for lengst av­døde giganten Johann Sebastian Bach (1685–1750). Med Beethovens ord: Nicht Bach! Meer sollte er heissen!

Kvelden for det hudløse

Det Ólafsson bringer til torgs i Bjørvika denne kvelden, er alt annet enn den stil­rene perfeksjonismen som kjennetegner hans plate­innspillinger.

Bachs lille preludium i E-dur, fra første bind av «Das wohl­temperierte Clavier», har en sjelden varhet og ømhet i uttrykket, som om pianisten holder et ny­født barn mellom fingrene.

Når Ólafsson så umiddelbart, med stor kraft og uten forvarsel, hiver seg rett ut i Beethovens dramatiske e-moll­sonate Op. 90, er beskjeden ikke til å misforstå.

Dette blir en kveld for det ekstreme og uforutsigbare.

Det kan trygt sies at samtlige verk på programmet fremføres på måter som bryter radikalt med etablerte fortolknings­tradisjoner.

Først og fremst karakteriseres spillet av en hudløs og tilsynelatende spontan emosjonalitet, med store fluktuasjoner i tempo og ekstreme kontraster i dynamikk.

Etter min mening lykkes Ólafsson imidlertid bedre i Bach enn i Beethoven og Schubert. Ólafssons genialitet ligger mest av alt i møtet mellom barokk rytmikk og en form for hyper­raffinert artikulasjon som kun er mulig på et moderne konsert­flygel.

Når Ólafsson spiller Bachs e-mollpartita, er dermed opplevelsen at intuisjon, virtuositet og strukturell klarhet går opp i en høyere enhet. Resultatet er en slags Bach 2.0 som oppleves både som hyperbarokk og radikalt (post) moderne.

Den tidlige romantikken til Beethoven og Schubert får derimot et utflytende preg når Ólafsson kaster seg ut på sjelens stormende hav.

Karakterer og stilfigurer glir for mye over i hverandre, og verkenes dramaturgi tynges av det stadige behovet for å spille lyriske partier uendelig langsomt og pianissimo.

Samtidig er det uendelig fascinerende å høre en pianist tøye strikken så langt som Víkingur Ólafsson gjør denne kvelden. Jeg sitter halv­annen time ytterst på stolen og tror innimellom knapt mine egne ører.

Den enorme fortellingen lever!

Det er først mot slutten av konserten at den grunnleggende idéen trer fram med full klarhet.

Hensikten er å skape en enorm musikalsk oppbygning som leder frem mot siste sats i Beethovens Sonate nr. 30 i E-dur, Op. 109 (1820).

Bach-preludiet i E-dur blir dermed kimen som alle de etter­følgende verkene vokser ut av, samtidig som preludiet skaper en stor bue frem til denne satsen.

I det enkle temaet som innleder satsen oppstår Bachs milde E-dur-stemning på ny, transfigurert til umiskjennelig Beethoven, i en variasjons­sats som har klare paralleller til Bachs «Goldbergvariasjoner».

Når denne stort anlagte satsen til slutt folder seg majestetisk ut, er det med en følelse av å endelig være fremme, og samtidig komme hjem.

Konseptet er dristig og originalt, men kunne ha fått enda større dramatisk kraft hvis Ólafsson hadde tøylet inn noen av de for­tolknings­messige eksessene i Beethoven og Schubert.

Sjelden begivenhet

Konserten i Bjørvika finner sted bare noen uker etter at Víkingur Ólafsson har spilt inn det samme repertoaret i Norðurljós-hallen i Harpa konserthus, Reykjavík.

Med mindre verden går under i mellomtiden, slippes albumet i slutten av november.

Det er naturligvis all grunn til å glede seg. Men samtidig er det noe med det til­grunn­liggende konseptet som gjør seg best «live».

Víkingur Ólafssons største bragd denne kvelden i Oslo er jo nettopp måten han gjør velkjent repertoar til en sjelden og unik begivenhet.

At en aften i E-dur skulle bli høstens store konsert­opplevelse, hadde jeg sannelig ikke trodd.