Høyre vil kåre Norges viktigste kunst og kultur

1 day ago 2

Hva er størst: «Dovregubbens hall» eller Knausgårds forfatterskap? Bobbysocks eller Borgund stavkirke?

Yngve Kvistad

Stortinget Oppdatert torsdag 4. desember kl. 08:08

Høyre ønsker å etablere en norsk kulturkanon med de 100 viktigste verkene innen musikk, litteratur, teater, kunst og arkitektur.
Haagen Poppe fra Høyre mener kanonen vil hjelpe nordmenn forstå sin kulturarv og gi innvandrere nyttige referanser.
Kulturminister Jaffery er kritisk og kaller initiativet «feilslått».

Det må du snart ta stilling til dersom Høyre får flertall for sitt ønske om en norsk kulturkanon – en liste over Norges viktigste verk innen kunst og kultur, fra A-ha til Aa. O. Vinje.

Den skal bli det nye, nasjonale leirbålet i splittelsens tid.

– Jeg tror vi har de stemmene som skal til, sier stortingsrepresentant Haagen Poppe (H) til VG. Ifølge ham har forslaget nå støtte fra et tilstrekkelig antall kulturkonservative i KrF og Sp til at et flertall er oppnåelig.

Frp fremmet en lignende proposisjon i 2006. Den fikk bare partiets egen tilslutning.

I 2017 la daværende kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) frem et likelydende forslag, som nokså overraskende ble skutt ned av Høyres landsmøte.

– Vi trenger en veileder inn i kulturarven for å forstå hvem vi er, hvor vi kommer fra. En kanon kan også gi en pekepinn til dem som kommer hit. Et oppslagsverk som forklarer nye landsmenn: «Disse referansene er det nyttig å kjenne til», påpeker Poppe.

Kulturminister Lubna Jaffery (Ap) er uenig.

I et skriftlig svar til Stortingets Familie og kulturkomite kaller hun Høyres initiativ «særlig feilslått».

Lubna Jaffery, kulturminister (Ap)

Statsråden begrunner sitt avslag med at regjeringen «skal føre en kulturpolitikk som bygger opp under grunnleggende verdier som demokrati, ytringsfrihet, inkluderende fellesskap, bred deltagelse og tillit. En overordnet kulturkanon, mener jeg ikke er veien å gå for å nå disse målene.

Det er hovedsakelig tre grunner til at jeg mener dette ikke er et godt forslag:

1. Forslagets forståelse av kultur

2. Tiden vi lever i

3. Økonomi og byråkratisering»

(Les hele hennes svar lenger ned i artikkelen.)

Dette er Haagen Poppe (H):

Haagen Severin Nilson Poppe (født 12. september 1995) er valgt inn på Stortinget fra Aust-Agder valgdistrikt for perioden 2025–2029.

Han vokste opp i Revesand i Arendal, og har studert jus ved Universitetet i Oslo. Poppe har arbeidet som museumsguide ved Aust-Agder museum og arkiv og senere som juridisk rådgiver og eiendomsutvikler i Arendal kommune.

Politisk har han hatt en rask karriere fra Unge Høyre-verv i Arendal og Aust-Agder til fylkestingsrepresentant i Aust-Agder, varamedlem i fylkestinget i Agder og gruppeleder og senere formannskapsmedlem i Arendal kommune.

Han var vararepresentant til Stortinget i periodene 2017–2021 og 2021–2025 før han ble fast representant.

På Stortinget er Poppe medlem av familie- og kulturkomiteen og varamedlem i valgkomiteen, samt varamedlem i Stortingets delegasjon til Nordisk råd.

Ved siden av politikken er han aktiv musiker; han spiller saksofon, synger opera og beskriver seg som estetiker med sterk interesse for klassisk musikk, arkitektur, kunst, historie, mat og drikke. I et portrettintervju har han omtalt seg selv som engasjerende, lyttende – og lett eksentrisk.

Hvis ordet kulturkanon er gresk for deg, er du på riktig spor.

Det var de gamle grekere som ga begrepet kanōn betydningen «rettesnor».

Når Høyre og Frp ønsker seg en kanon (uttales ka:’ nån) er det altså ikke for å skyte ned den norske kulturarven, men tvert imot å sikte mot en høyere himmel, skal vi tro den eldre herren på 30 i gyllen tweed-dress vi påtreffer i Stortingets vandrehall.

«Jeg vet jeg kommer til å bli sur når jeg ser den endelige listen. Men sånn må det være.»

– Jeg er muligens mer opptatt av klassisk kunst og Griegs A-mollkonsert enn brorparten av mine jevnaldringer, vedgår Poppe idet vi slår oss ned på hans kontor.

Selv elsker han Bachs kirkemusikk, spiller saksofon og er oppvokst i korpsbevegelsen.

– Men la meg understreke det så sterkt som jeg bare kan, sier den unge gamle og tapper en bestemt finger i sitt skrivebord:

– En kulturkanon er IKKE, og skal IKKE være et kulturkonservativt prosjekt! bedyrer han.

– At en norsk kanon kanskje kommer til å domineres av døde, hvite menn er helt naturlig. Fra Snorre Sturlason til Munch, Grieg og Ibsen er det slike som har definert sine epoker og gullaldere, sier Poppe.

– Den svenske kulturkanonen ble beskyldt for å være elitistisk, militaristisk og kjemisk fri for arbeiderkultur. Ser du for deg en norsk kanon uten Alf Prøysen og Kristofer Uppdal, eller Vømmøl og Dag Solstad, for den del?

– Sverige var en krigernasjon med en adel som i sin tid også preget landets kultur. Vår historie er en annen. Svenskenes kulturkanon er ingen inspirasjon for den vi skal lage. Bortsett fra én ting: Deres arbeid med å utforme en kanon utløste et heftig folkelig engasjement, med mer enn ti tusen høringsinnspill fra folk flest. Det nuller ut kritikken av elitisme, sier Poppe.

VØMMØL SPELMANNSLAG Foto: Reidar Fure / VG

– Det er opplagt at en norsk kulturkanon vil ha viktige bidrag fra arbeiderkulturen og kunstnere med et helt annet politisk ståsted enn meg. Men det er heldigvis opp til andre å avgjøre.

– Hvem da? Høyres stortingsgruppe?

– Tanken er å få utarbeidet en formell liste med de, la oss si, 100 viktigste verk innen norsk musikk, litteratur, teater, billedkunst, film og arkitektur. Noen sier seg selv. Men det må være en bred, ikke-politikerstyrt prosess. Den skal være åpen for alle. Så blir det en jobb med utvelgelse og endelig vekting, som skal utføres av folk med egnet kompetanse.

– Og deretter vedtas Norges kanon av et kulturkonservativt flertall på Stortinget?

– Nei. Den skal hverken dikteres eller vedtas av politikere. Jeg ser for meg at en endelig kulturkanon er utarbeidet av en uavhengig komité, kanskje oppnevnt av Kulturrådet.

Høyres forslag om kulturkanon:

«En kulturkanon er en oversikt over de mest betydningsfulle verkene i en nasjons kulturhistorie – en samling av de viktigste nasjonale kunst- og kulturskattene. Forslagsstillerne ønsker å utvikle en norsk kulturkanon for å slå fast hvilke verk som er essensielle i Norges kunst- og kulturarv. Flere land, som for eksempel Sverige, Danmark og Nederland, har allerede laget egne kulturkanoner.

Mange europeiske land er i dag preget av splittelse og av at tillit, trygghet, sosial samhørighet og fellesskap er under press. Man ser klart at etniske, religiøse og sosioøkonomiske skiller sammenfaller, og at man får en innvandret befolkning som har lite til felles med resten av befolkningen. Lignende tendenser ser man i Norge. I denne situasjonen er det behov for å tydeliggjøre og tilgjengeliggjøre den kulturelle arven som har formet ens egen sivilisasjon, som en felles referanseramme for både nye og etablerte borgere. Kunnskap om egen kultur er viktigere enn på lenge. Bare Norge og nordmenn kan ta vare på norsk kultur. Forslagsstillerne ønsker å styrke dette arbeidet.

I en digital og globalisert tidsalder er det behov for en nasjonal diskusjon om hvilke kulturelle verdier, hvilken immateriell kulturarv og hvilke verk som er sentrale og dermed aller viktigst.

I Norge trenger man en diskusjon om hva som er felles for hele det norske samfunnet. Forslagsstillerne mener det norske samfunnet ikke bør være redd for å diskutere hvem man er, hvor man kommer fra, og hvilke verdier man skal stå opp for. En norsk kulturkanon vil bidra til dette.

Den vil også være nyttig for dannelse, fellesskap og inkludering, samt være et viktig verktøy i skolen, for lærere og i arbeidet med å videreutvikle læreplanene. I tillegg vil den synliggjøre den norske kulturhistorien for fremtidige generasjoner og for innvandrere. Dessuten kan en liste over de viktigste verkene i norsk kunst- og kulturhistorie bidra til en mer levende kulturdebatt, noe som vil være positivt for Norge og norsk kulturpolitikk.

Forslagsstillerne presiserer viktigheten av at kulturkanonen ikke skal utvikles av politikere. Utvalget som utarbeider en norsk kulturkanon, bør nedsette uavhengige ekspertgrupper med kompetanse innenfor hvert område: arkitektur, billedkunst, design, kunsthåndverk, film, litteratur, immateriell kulturarv, musikk og scenekunst.

Selv om ekspertgruppene skal være selvstendige og bidra til å utarbeide kulturkanonen, bør folket også få si sin mening, gjerne etter modell fra Sverige.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

Stortinget ber regjeringen sette ned et utvalg som skal utarbeide et forslag til en norsk kulturkanon, det vil si en liste over de viktigste verkene i Norges kunst- og kulturarv.»

– Kultur er avledet av «cultura», god latin for å «dyrke» og «foredle». Det er det motsatte av en statisk liste over gamle verk. Hvordan tror du en norsk kulturkanon vil stå seg om 50 år?

– Kulturuttrykk endres over tid, selvfølgelig. Hva som oppleves som relevant, vil også være omskiftelig. Derfor må en kanon revideres med ujevne mellomrom. Samtidig er det et poeng å beholde enkelte ting som kan fremstå utdatert, nettopp av den grunn. En kulturkanon skal jo være ankeret når alt annet raser fort forbi, det ene flyktigere enn det andre.

– Som sikringskost mot sosiale medier?

– TikTok, Instagram og sosiale medier for øvrig stjeler ikke bare vår tid og oppmerksomhet, men har bidratt til å frarøve oss mange felles referansepunkter. Legg til skolens utvanning av kjennskap til de grunnleggende verkene i norsk litteratur, og vi har snart en hel generasjon som mangler begrepsapparatet til å delta i samfunnsdebatten.

– Det går vel an å diskutere behovet for studentboliger uten å kunne «Byggmester Solness»?

– Jo da. Å misforstå metaforer og ordtak, eller mangle innsikt i kulturelle referanser, kan dessuten være ufrivillig komisk. Men det går fra morsomt til skummelt når misforståelsen sementerer en feilaktig holdning, fordi debattanter, eller publikum for den del, ikke lenger vet hva et uttrykk betyr.

På veggen bak Haagen Poppe i Eidsvollgalleriet i Stortinget henger Edvard Munchs portrett av statsminister Otto Blehr (V) fra 1927/30 og til høyre, Christian Krohgs portrett av Johan Sverdrup fra 1882. Foto: YNGVE KVISTAD / VG

– Danmark fikk sin kulturkanon i 2006, Sverige i år. I begge land ble den initiert av konservative regjeringer, og i begge land fikk forslaget kritikk – også fra deler av høyresiden – for å sause sammen politisk kultur- og verdikamp med en kunstdebatt om kulturens kvalitet og uttrykksmangfold. Kulturminister Lubna Jaffery sier egentlig det samme i sin avvisning?

– Det er lov å mene det. I dette ordskiftet må det være takhøyde, sier Poppe.

Høyre-representanten er imidlertid lite imponert over statsrådens svar, som han mener er et forsøk på å legge lokk på hele diskusjonen.

– En kanon er ikke en fasit med to streker under. Verkslisten er en prosess. Det er en diskusjon om innhold, om uttrykk, om mening, om betydning, der debatten i seg selv har en egenverdi. Den endelige listen er å anse om en introduksjon til kulturarven, og et utgangspunkt for videre debatt.

Trenger vi en norsk kulturkanon?

aJa, nå mer enn noen gang.bNei, det er umulig å rangere kunst og kulturcVet ikke helt, jeg

– Denne rangeringen som du nå foreslår ender alltid opp i ett av to spor: Enten som en diskurs om kvalitet og representasjon blant de allerede innviede, eller som en nasjonalistisk besvergelse. Hvordan skal dere unngå det?

– Ved å invitere til en allsidig debatt. Dessuten er det ikke nasjonalisme å fremholde noe som udiskutabelt norsk.

– Men hva er «udiskutabelt norsk», da? Griegs nasjonalromantiske tonespråk var sterkt påvirket av tysk samtidsmusikk, Tidemand og Gude var barn av Düsseldorfskolen, Ibsen var skapitaliener og rosemaling er en avart av europeisk kirkekunst fra barokken?

– De fleste kulturuttrykk har oppstått som en syntese eller reaksjon mot noe annet. Vår kulturarv bygger på europeiske impulser som vi har importert og foredlet. Selv slåttemusikken øverst i Setesdal har slektninger på kontinentet. Likevel mener jeg det er noen verker som er viktigere å fremheve enn andre.

Henrik Ibsen, verdens mest spilte dramatiker etter Shakespeare

Les hele svaret fra kulturministeren her:

Svar på representantforslag 26S (2025–2026) om å nedsette et utvalg som skal utarbeide en norsk kulturkanon

Det vises til brev av 11. november 2025 fra Stortingets familie- og kulturkomité. Kultur- og likestillingsdepartementet er bedt om å vurdere følgende forslag i Dokument nr. 8:26 S (2025–2026) fra stortingsrepresentantene Haagen Poppe, Tone Wilhelmsen Trøen, Anna Molberg og Tage Pettersen:

«Stortinget ber regjeringen sette ned et utvalg som skal utarbeide et forslag til en norsk kulturkanon, det vil si en liste over de viktigste verkene i Norges kunst- og kulturarv.»

Departementets vurdering:

Forslaget begrunnes med at «Mange europeiske land er preget av splittelse og av at tillit, trygghet, sosial samhørighet og fellesskap er under press.» Forslagsstillerne mener at man ser lignende tendenser i Norge og at det i denne situasjonen er behov for å «tydeliggjøre og tilgjengeliggjøre den kulturelle arven som har formet ens egen sivilisasjon, som en felles referanseramme for både nye og etablerte borgere». Videre heter det at «Kunnskap om egen kultur er viktigere enn på lenge. Bare Norge og nordmenn kan ta vare på norsk kultur. Forslagsstillerne ønsker å styrke dette arbeidet.»

Jeg deler forslagsstillernes ønske om å «tydeliggjøre og tilgjengeliggjøre den kulturelle arven som har formet ens egen sivilisasjon, som en felles referanseramme for både nye og etablerte borgere». At en kulturkanon, som, slik forslagsstillerne ønsker seg, «slår fast hvilke verk som er essensielle i Norges kunst- og kulturarv», er en del av løsningen på disse problemene, tror jeg derimot ikke. Regjeringen skal føre en kulturpolitikk som bygger opp under grunnleggende verdier som demokrati, ytringsfrihet, inkluderende fellesskap, bred deltagelse og tillit. En overordnet kulturkanon, mener jeg ikke er veien å gå for å nå disse målene.

Det er hovedsakelig tre grunner til at jeg mener dette ikke er et godt forslag:

1. Forslagets forståelse av kultur

2. Tiden vi lever i

3. Økonomi og byråkratisering

Forståelsen av kultur

Den viktigste kulturelle fellesnevneren vi har i Norge er det norske språket. Å mestre fellesspråket legger til rette for samfunnsdeltagelse og kulturell forståelse. Regjeringen fører en aktiv språkpolitikk, og store deler av kultur- og mediepolitikken er språkpolitisk begrunnet. Utover det mener jeg at det må ligge en dynamisk tilnærming til kulturbegrepet til grunn for kulturpolitikken. Kulturelt fellesskap og kulturell verdi skapes og utvikles mange steder og på mange måter hele tiden. Ulike verks kvalitet og betydning er kontekstavhengig. Hvem som vekter verkene har mye å si. Hadde vi laget en slik kanon som forslagsstillerne ønsker seg for hundre eller femti år siden, hadde den sett annerledes ut enn den vil gjøre i dag, eller om femti år. En hundre år gammel kulturkanon ville for eksempel, etter all sannsynlighet, vært dominert av menn. I dag vil det være problematisk, fordi kulturen har endret seg og gjør det hele tiden. En kulturkanon ala 2025 vil kun fortelle hva utvalgte mennesker mener er de viktigste verkene på det tidspunktet de setter opp sin liste.

Det finnes utvilsomt et norsk fellesskap, rammet inn av våre nasjonale grenser, Grunnloven, og mange fellesarenaer, ritualer og strukturer, som fellesskolen, grunnlovsfeiringen og politiske valg for å nevne noen. Dette er et fellesskap forslagsstillerne og jeg er enige om at vi skal ta vare på og videreutvikle. Men norske tradisjoner og kultur kan ikke forstås som noe isolert eller statisk. Kultur utvikles alltid og kontinuerlig i møter mellom mennesker og lar seg ikke «slå fast» slik forslagsstillerne ser det.

Jeg ser at forslagsstillerne peker på at det er behov for en kulturkanon blant annet fordi den kan brukes i skolen. Uten å ta stilling til hvilke tiltak kunnskapssektoren anser som viktige, vil jeg peke på at det innenfor fellesskolens rammer alltid har vært mulig å lage et faglig begrunnet pensum for ulike fag, uten at Norge har hatt en kulturkanon.

Tiden vi lever i

Jeg deler forslagsstillernes engasjement for å ta vare på kulturarven. Det mener jeg kulturpolitikken er godt innrettet til å gjøre, blant annet gjennom museene, arkivene og bibliotekene våre. Disse institusjonene jobber hver dag med å ta vare på kulturarven vår og de aktualiserer og formidler den i dialog med ulike grupper i samfunnet. Et slik arbeid innebærer fortløpende utvelgelser og prioriteringer. Riksantikvaren har dessuten en fredningsliste for kulturminner av nasjonal verdi. Vektinger og verdivurderinger er altså kontinuerlig en del av kulturlivets dynamikk og funksjon. Diskusjonene er gjerne både skjerpende og opplysende. Når jeg likevel mener at en statlig initiert, overnasjonal kulturkanon ikke er hensiktsmessig nettopp i vår tid, er det fordi en slik kanondanning fort kan bli ekskluderende, skape hierarkiske grenser mellom kulturuttrykk og verk og virke mer splittende enn samlende. Nyanser forsvinner ofte i slike prosesser. Å dra skarpe grenser mellom «det norske» og «det andre» er ikke det vi trenger nå.

Jeg mener at det viktigste grepet jeg som kulturminister kan ta for at kulturen skal virke samlende og inkluderende, er å sørge for at det er plass til alle, at det er rom for ulikhet og sameksistens og at det finnes gode fellesarenaer der kulturuttrykk og ulike meninger kan brynes mot hverandre og utvikle seg i sin egen tid. Jeg mener derfor at en kulturpolitikk som bygger strukturer for å hierarkisere kulturell verdi, er særlig feilslått i vår tid.

Økonomi og byråkratisering

Forslagsstillerne er tydelig inspirert av Sveriges utarbeidelse av en svensk kulturkanon, som ble presentert tidligere i høst. Prosessen var drevet fram av partiene på høyresiden i svensk politikk. Jeg har merket meg at både begrunnelsen og retorikken i foreliggende representantforslag sammenfaller med et tidligere forslag fra Fremskrittspartiet i 2006. Det forslaget fikk den gangen kun Frps egne stemmer, men er nå altså tydelig forankret også i Høyre.

Den svenske prosessen har vekket både engasjert debatt og konflikt. Den endelige listen er blant annet kritisert for å være elitistisk og ideologisk farget og å utelukke arbeiderklassekultur. Utvilsomt kom det tidvis interessante diskusjoner ut av arbeidet, ikke minst i de utvalgene som diskuterte seg fram til resultatet. Men det kostet også 8 millioner svenske kroner. Det er penger som for eksempel kunne vært brukt på frivilligheten, regionale kulturarenaer eller restaureringsarbeid. Det svenske forslaget understreker at en slik kanon også må forvaltes, vedlikeholdes og revideres jevnlig. Det skal vi merke oss. Hvilket mottaksapparat skal fange opp en kanon? Svenskene foreslår at staten oppretter en egen stiftelse som skal stå for dette arbeidet. Stiftelsen foreslås tilført en grunnkapital på 150 millioner svenske kroner, hvis avkastning skal finansiere driften, sammen med gaver og donasjoner, anslått til ca. 6 millioner i året. Øvrige utgifter foreslås omdisponert innenfor kulturbudsjettet.

Dersom opprettelsen av en slik stiftelse her til lands skulle vært finansiert over kulturbudsjettet, vil tilsvarende minst 160 millioner kroner måtte gå på bekostning av andre ting. Jeg mener det ikke er god bruk av fellesskapets midler å drive statlig autorisert verksforvaltning, med tilhørende byråkrati, til denne prisen.

Jeg har notert meg at forslagsstillerne ikke mener at politikere skal diktere hva en kanon skal inneholde, og at man ser for seg en form for armlengdes avstand. Jeg mener likevel at dette er et forslag som bryter med vårt armlengdeprinsipp. Selv om en kanon blir utarbeidet av uavhengige eksperter og eventuelt driftet av en selvstendig stiftelse, er det like fullt staten som initierer prosessen og gjør kanonisering til operativ kulturpolitikk og forvaltning. Det er ikke statens oppgave og ikke noe denne regjeringen ønsker å prioritere.

Jeg diskuterer gjerne kulturpolitikkens innretning, justeringer, prioriteringer og mulige styrkinger. Jeg er enig i at det er legitimt og viktig å diskutere kulturpolitikkens virkemidler for å skape fellesskap og ta vare på norsk kultur. Men jeg vet av egen erfaring at det ikke er en overnasjonal kanon eller autoritative lister som bidrar til at man kommer inn i det norske fellesskapet. Det er det inkluderende arenaer, åpenhet mot mangfoldet og sameksistens på tvers av ulikheter som gjør.

Konklusjon

Etter Kultur- og likestillingsdepartementets vurdering er det ikke hensiktsmessig å sette ned et utvalg som skal utarbeide et forslag til en norsk kulturkanon, det vil si en liste over de viktigste verkene i Norges kunst- og kulturarv.

Med hilsen

Lubna Jaffery

– Er det bitte litt komisk at et liberalt parti som Høyre mener at staten bør definere hvilke bøker Norges borgere skal lese og hvilken musikk vi skal tvangshøre på?

– Nei, noen verk er så grunnleggende at det ikke bør være særlig kontroversielt å mene at de hører hjemme i en norsk kulturkanon. «Peer Gynt», for eksempel. Men det skal ikke stikkes under stol at listen vil sprike. Arkitektur blir satt opp mot musikk. En opplagt kandidat for noen, vil irritere andre. Jeg vet jeg kommer til å bli sur når jeg ser den endelige listen. Men sånn må det være.

Sissel Kyrkjebø

– Så hva går høyest: Tryvannstårnet eller Sissel Kyrkjebø? Hva er tyngst: «Kjempeviseslåtten» eller TNT? Hva tar mest plass: Vigelandsparken eller Odd Nerdrums selvbilde? Hva er mektigst: «Kristin Lavransdatter» eller fårikål? Hva representerer det moderne Norge: Operataket eller «Take on me»? Ærlig talt, Poppe, blir ikke dette bare dustete?

– Det vil bli krevende vurderinger for dem som får den oppgaven, helt klart. Og, ja, i noen tilfeller blir det å sammenligne epler og pærer. Viktige verk vil ikke komme med. Men kunstnerisk egenart og kulturell verdi blir ikke noe mindre av den grunn. Den blir hverken større eller mindre av å stå på denne listen. Dét er et viktig poeng, avrunder Haagen Poppe.