Høyres fall

PRESSET. Høyre-leder Erna Solberg driver valgkamp under Arendalsuka. Foto: Skjalg Bøhmer Vold

Europas liberalkonservative lot vekst utvandre og splid innvandre. Nå blir de straffet.

E24s faste spaltister skriver jevnlig og gir uttrykk for sine egne holdninger.

Høyre på 13 prosent i meningsmålingene? Dette krever en forklaring. Tallet er for lavt til å kunne forklares med opinionens naturlige flo og fjære. Det er fornuftsstridig at det konservative partiet skrumper i møte med et mer konservativt elektorat.

Under Arendalsuka spurte de alle hverandre – Hva har skjedd med Høyre? Og det skortet ikke på gode forslag. Kan det være eksportkablene for strøm? Eller er det Sindre, antiamerikanismen, klimaoverbudspolitikken, prideriet eller EU-fetisjen? Har Høyre «blitt politikkens svar på lettøl»?

Et ord gikk igjen: Erna. Eller mer spesifikt, at Solbergs beste år nok ligger bak henne. Det tafatte «ingen slagord»-slagordet retter fokus mot hva partileder sier. «Hun virker mest opptatt av å gjøre noe med en skatt de færreste bryr seg om», sa en tidligere Høyre-statsråd.

Høyres nesestup er så visst ikke uten sidestykke i valgkampenes historie. Men når vi løfter blikket, ser vi en kontinentomfattende «høyrifisering». Støtten til liberalkonservative folkepartier faller. I mange land er de ikke lengre størst på høyresiden.

Utviklingen for ulike partigrupperinger på høyresiden. Lenke til illustrasjonen nederst i artikkel. Foto: Illustrasjon hentet fra The Conversation.

Da New-labourbølgen avtok, gikk velgere til sentrum-høyre. Inntil relativt nylig kunne du kjøre fra Nordkapp til Athen uten å krysse et land styrt av de røde. De liberalkonservative styrer EU-kommisjonen og kjemper om forrang i Europaparlamentet.

Men i senere år har deres andel av stemmene i valg falt. I 2024 opplevde Europa at velgere på vandring fortsatte videre mot høyre, der både europaparlamentsvalgene og nasjonale valg i Frankrike, Belgia, Portugal og Østerrike viste en bevegelse i retning partiene til høyre for Høyre.

Andre steder er det sant at sentrum-høyre har makten; i upopulære og ideologisk vage storkoalisjoner i Tyskland og Østerrike, og som bærer av svake mindretallsregjeringer i Nederland og Sverige.

Sentrum-høyres siste inkarnasjon var som sverddragere for globalisering, fri bevegelse av kapital, varer og mennesker. Her var partiet for transatlantisk allianse og partiet for europeisk integrasjon. Deres konservatisme var å være liberal.

Dette er kan sies å være en følge av hva statsviteren Ronald Inglehart, i sin tid, kalte den stille revolusjonen. Siden 1970-tallet har stadig flere Europeere konverter til hva han kalte «kosmopolitiske, progressive-individualistiske verdier».

Tim Bale og Cristóbal Kaltwasser, påpeker i den nye boken Europe's Mainstream Right in Crisis (2023) at en motreaksjon mot kulturrevolusjonen skjøt fart på 2000-tallet og bidro til fremveksten av nye høyrepartier. Siden da har nykommerne tappet sødmen ut av folkepartiene i sentrum.

De to skriver: «Forskere har i senere år viet så mye oppmerksomhet til sosialdemokratenes tilbakegang og den populistiske radikale høyresidens fremvekst at de har viet den vanlige høyresiden mindre oppmerksomhet enn hva de burde ha gjort.»

De liberalkonservatives bevegelse bort fra de mer tradisjonelle, tidvis nasjonale og realistiske, pliktverdiene som, med rette eller urette, assosieres med høyresiden i det politiske spekteret, ryddet plass for en ny avling av høyrepartier.

Dette er en utvikling som Tarjei Skirbekk beskrev godt i boka De moderate folkepartienes fall i Europa (2022). De statsbærende partiene er brede, i den forstand at de ikke er ‘best’ på noe, de er gode på mangt. Uheldigvis var å lytte til opinionen blant tingene de ikke er gode på.

Nå som sosiale medier har redusert folks oppmerksomhetstålmodighet, har tydelige problembeskrivelser og klare løsninger et fortrinn. Det har også ‘boutique-partier’ som satser på enkeltsaker. Se bare på den grøderike floraen under sperregrensen i årets stortingsvalg.

Velgere på vandring har typisk gått til anti-markedsvenstresiden i Sør-Europa og den innvandringsskeptiske høyresiden i nord. Men konservative partier som har gjenoppdaget sin konservatisme, som KrF, har også styrket seg.

Europas liberalkonservative har vært på ørkenvandring før; oppslutningen falt på begynnelsen av 2000 -tallet. Da reformerte ledere som Tony Blair og Gerhard Schröder, sentrum-venstre bort fra høyere skatter til en venstreliberal «tredjevei». I 2005 fikk Høyre 14,1 prosent i stortingsvalget.

De liberalkonservative partier (spesielt i Tyskland, Storbritannia og Skandinavia) adopterte da kjernen av den tredje vei – minstelønn, velferdsordninger og minoritetsfokus. De kjempet om eierskap til venstresidens merkesaker som klima, pride, tusenårsmål, migrasjon. Listen er lang.

Kanskje vi kan si at arbeiderpartiene stjal de liberalkonservatives klær mens de var og badet. Eller var det omvendt? Sentrum høyre og sentrum venstre fant, uansett, sammen i syntese. Problemet var at denne syntesen ikke leverte tilstrekkelig økonomisk vekst.

Liberalkonservativ dominans sammenfalt med den lange økonomiske krisen i tjuetenårene. Lav velgeroppslutning kan jo også være dommen over liberalkonservativt styre? Europa forenes nå i lav vekst, budsjettunderskudd og høy gjeldsgrad. 22 av 27 EU-land er nå i denne kategorien.

Norge skiller seg ut, i at Frp ble tatt inn i varmen.

I andre land endre sentrum-høyre opp i et motsetningsforhold til den nye høyresiden, som de forsøkte å utdefinere. Da dette ble begrunnet moralsk, ble det ugreit å komme velgerne i møte ved å fronte ‘de høyreekstremes’ agenda.

I stedet henfalt de liberalkonservative, ifølge Wolfgang Munchau, til konspirasjoner. De bortforklarte 2016-seierne for Trump og Brexit: «Terminalt selvtilfredse liberalere misforsto dette som valgulykker, følge av desinformasjon, eller verre, av russisk påvirkning.»

Han konkluderer med: «Sentrum-høyre var en gang det naturlige regjeringspartiet. I dag er det unnskyldningenes parti.» Kan hende. Høyre er i alle fall langt unna å erkjenne den bitre innsikten at deres selvbilde ikke samsvarer med hvordan velgerne ser dem.

Dette handler naturligvis om mer enn en sak, men det var innvandring som skapte den nye høyresiden.

Liberalkonservatives gjentatte løfter om å redusere innvandringen, uten å redusere innvandringen fikk enkelte velgere til å tro at de ikke vil redusere innvandringen.

Høyre er i så måte representativt. I partiets program, på tema innvandring, vil de ‘utrede’, de vil ‘jobbe for’ og de vil ‘vurdere’ innstramminger. Utfordringen er troverdighet. Ikke glem at Ine Marie Søreide investerte tungt i FNs Migrasjonspakt. Med Frp i regjering. Det var uklokt. Og talende.

I en meme som ungdommen i huset viste meg, stod det noe i retning av: «Høyre: Du stemmer på skatter, innvandring og forsvar. Du får klima, pride og EU». En del velgere er genuint usikre på hvilket Høyre de vil få; vil de være rosa -eller vil de være blå?

Det liberalkonservative lederskapet er, gjerne, mer liberale enn sine velgere. Tory-leder Theresa May satt det på spissen: «De synes din patriotisme er usmakelig, din uro rundt innvandring sneversynt, ditt syn på kriminalitet illiberalt, og at din tilknytning til jobbsikkerhet er upraktisk.»

I enkelte land har de konservative partiene fulgt etter velgerne mot høyre. Vi ser dette i USA, Australia, Canada, Ungarn, Sverige, Danmark, Østerrike og Storbritannia – hvor det kommer til uttrykk i å deportere ulovlige migranter og tøffere virkemidler mot lovbrytere.

Men ny kurs er enklere sagt enn gjort. Den tradisjonelle løsningen for sentrum-høyre har vært å kombinere moderat sosial konservatisme med den næringslivsvennlige økonomiske konservatismen som ble foretrukket av de med høye inntekter.

Men i dag kolliderer disse: Rikfolk er oftest sosialt liberale (Agendaen på Børge Brendes Davos-konferanse minner om en tiltaksliste fra Venstres ungdomsparti), mens sosial konservatisme står sterkere i fattigere grupper (som høyreliberalere instinktivt mistror).

Utfordringen for partier som Høyre, er at høyredreining lett kan føre til avskalling, slik vi så i Danmark der Venstre-leder Lars Løkke Rasmussen brøt ut og dannet et nytt sentrumsparti. Slikt kan legge til rette for at partiet tas over av sin egen høyrefløy, med krymping som resultat.

De franske gaullistene, som nå kaller seg ‘Republikanerne’, er et eksempel til skrekk og advarsel. Éric Zemmours nye høyreparti, til høyre for Nasjonal Samling, gjorde sistnevnte mer spiselig. Sentrum-høyre endte opp i skrustikka mellom Macron og Le Pen -og ble smadret i valget i 2022.

Det tyske alternativet, altså å forsøke å ta mer av sentrum gjennom å føre venstresidens innvandrings og miljøpolitikk, leder til upopulære storkoalisjoner – fordi store fløypartier da må demoniseres. Fungerer det? Vel, i Tyskland er AfD nå størst i meningsmålingene.

Problemet med å forskanse seg i sentrum, er sentrums svekkede definisjonsmakt.

Forandring er demokratiets natur. Det er mange grunner til ikke å sørge over tapet av den politiske merkevaren til Cameron, Reinfeld, Fogh Rasmussen, Sarkozy og Merkel.

Høyres problem synes å være at oppslutningen synker raskere enn erkjennelsen stiger. Hvordan ellers kan man forklare at et parti med så lav oppslutning bruker så mye verdifull taletid på å insistere på at de skal ha statsministerposten velgerne ikke vil gi dem?

Naturligvis vil ikke Høyre få 13 prosent i valget, de vil karre seg over 15. Og på samme tid: At den nye høyresiden tar innersvingen på Europas fordums konservative partier, er en av vår tids store fortellinger. Høyre trenger en 25-prosentstrategi. Og denne gangen vil de ikke finne den i Davos.

Illustrasjonen er hentet fra The Conversation.

Dette er E24s faste spaltister

Alle spaltene kan leses her.

• 

  Sophia Adampour

  Sophia Adampour er grunnlegger av teknologihuben Verse. Skriver først og fremst om teknologi.

• 

  Ine Marie Eriksen Søreide

  Leder i Stortingets utenriks- og forsvarskomité (Høyre). Tidligere forsvarsminister og utenriksminister.

• 

  Carine Smith Ihenacho

  Direktør for eierskap og etterlevelse, Norges Bank Investment Management, populært kalt Oljefondet.

• 

  Espen Barth Eide

  Utenriksminister (Ap). Tidligere klima- og miljøminister.

• 

  Ishita Barua

  Lege med PhD i AI i medisin, forfatter og gründer i Livv Health

• 

  Asle Toje

  Utenrikspolitisk kommentator og forsker.

• 

  Mathias Fischer

  Daglig leder i Initiativ Vest. Tidligere journalist og politiker.

• 

  Lina Strandvåg Nagell

  Leder for Prosjekter og EU-Politikk ved Bellonas Brussel-kontor. Skriver spalten Fra Brussel om hva som skjer i unionen.

• 

  George Riekeles

  Assisterende direktør ved den Brussel-baserte tenketanken European Policy Center (EPC). Før dette var han blant annet diplomatisk rådgiver for EUs sjefforhandler under Brexit. Skriver spalten Fra Brussel om hva som skjer i unionen.

• 

  Johan Andresen

  Styreleder og investor i Ferd-konsernet, med et ekstra engasjement for sosialt entreprenørskap.

• 

  Bettina Banoun

  Advokat, dr.juris. og partner i Wiersholm. Også medlem av Skatteutvalget.