Hva er norsk nok for 17. mai?

På 17. mai for noen år siden gikk jeg ut døra iført en hjemmelaget festdrakt. ​​Jeg følte stolthet og glede – men også en uro. Hva ville folk si? Hvordan ville de reagere?

Drakten var laget av gardiner, stoff jeg tok med hjem fra et utvekslingsopphold i Guatemala, og andre tekstiler mamma hadde liggende.

Jeg sydde den sammen med henne – i håp om å feire dagen på en måte som både speilet hvem jeg er, og samtidig viste respekt for tradisjonen.

Det var min måte å si: Jeg hører også til her.

Også i år har bunadsdebatten blusset opp i forkant av 17. mai. Sandra Lyng fikk kritikk for å bruke skjorter fra sitt eget klesmerke med Nordlandsbunaden.

I tillegg fikk en TikTok-video av Liv-Karin Cihiluka i en kongolesisk-inspirert festdrakt massiv oppmerksomhet – heldigvis mest positiv.

Slike reaksjoner viser at interessen for mer mangfoldige uttrykk er voksende, men at grensene for hva som «godtas» fortsatt er til diskusjon.

Jeg kom til Norge fra Afghanistan som barn og vokste opp på Sørlandet, i et lokalmiljø der majoriteten var etnisk norske – og det var denne kulturen som preget meg mest i oppveksten.

Som mange barn og unge ønsket jeg å passe inn, og tilhørighet handlet ofte om å ha de «riktige» tingene, klærne, merkene, symbolene som gjorde at man gled inn i mengden.

Da venninnene mine fikk bunad til konfirmasjon, stod jeg uten – ikke fordi jeg ikke ønsket det, men fordi familien min verken hadde tradisjon for det eller økonomi til å prioritere det.

Senere, da jeg hadde muligheten til å kjøpe bunad selv, opplevde jeg at én drakt fra ett sted i Norge ikke kunne favne hele min identitet.

For mange som ikke har vokst opp med bunadstradisjoner, kan det føles feil å ta på seg en bunad. Det er som om vi tilegner oss en kultur vi ikke helt har rett til.

Bunaden er en sterk identitetsmarkør – og derfor er det så viktig at flere får mulighet til å kjenne seg igjen i nasjonale symboler. Festdrakten ble mitt alternativ: et plagg som handler om tilhørighet, gjenbruk, personlige røtter og kulturelt mangfold.

Å høre til handler ikke bare om språk og bosted, men også om å se seg selv i tingene rundt en – som festdrakten på nasjonaldagen. Flere uttrykk betyr ikke mindre respekt for tradisjonen, men mer inkludering.

Derfor er jeg i gang med å starte opp Re: Form kollektivet, et pilotprosjekt hvor målet i første omgang er å utvikle festdrakter laget av gjenbrukte tekstiler i samarbeid med kvinner med minoritetsbakgrunn – ikke bare som produsenter, men som medskapere, entreprenører og kreative ledere.

I forbindelse med oppstarten av prosjektet gjennomførte jeg en spørreundersøkelse om interessen for festdrakt som kombinerer miljøhensyn og sosial bærekraft.

Over 90 personer svarte – og responsen var klar: mange ønsker seg et inkluderende, rimelig og mer personlig alternativ til bunaden.

Bunaden har aldri vært statisk. Den har utviklet seg i takt med samfunnet – og nettopp derfor bør det også være rom for nye uttrykk i dag.