Hva gjør du når du arver Hitlers «Min kamp»?

Hei på deg!

Da jeg holdt på å fryse av meg føttene på sykkeltur til jobben, skjønte jeg at nå er høsten her. I helgen pakker jeg motvillig vekk sandaler og flip flops og finner fram sokker og lukkede sko. Nå er jeg klar for bokhøst!

Denne uka har jeg sjonglert to veldig ulike leseprosjekter: Adolf Hitlers «Mein Kampf», som er hundre år i år, og Pamela Andersens «Love, Pamela». Baywatch-stjernens livshistorie har fristet langt mer enn Hitlers, selv om hennes liv også er dramatisk.

Lurer du på hvorfor jeg har lest akkurat disse to bøkene nå, er det bare å lese videre.

– Elskling, vil du forklare hva dette er for noe?

Samboeren min hadde tonefallet til en som har ferska kjæresten sin i utroskap.

Han kom inn på soverommet med «Min kamp» bind 1 i hånda. Ikke Knausgård sin, Hitler sin.

Hvorfor vi hadde denne i huset, kommer jeg til straks.

Det var ikke bare hjemme boka var brysom. Jeg skulle vanne blomster hos foreldrene mine og tok med boka for å lese på bussen. Dessverre var veska liten og tittelen på boka stakk ut.

Plutselig ble jeg livredd for at sidemannen min skulle se hva jeg gikk rundt med, og tro at det var en slags fordekt hatmelding.

En annen dag, på Gressholmen kro, satt jeg på nabobordet til et eldre tysk turistpar. Hva ville de tenke, om jeg dro fram boka som var forbudt i Tyskland fram til 2015?

Grunnen til at jeg har gått rundt med denne avskyelige boka i veska, er at jeg lånte den av en kollega i april, og nå må jeg snart levere den tilbake. Likevel utsetter jeg stadig å lese den. Man er liksom aldri keen på litt Hitler.

Brysom arv

Den yngste kollegaen min heter Kristian Østby Brandser. Han er 21 år og hard core-lesehest. Når vi snakker om bøker vi leser, holder han helst på med klassikere som Márquez' «Hundre års ensomhet» eller «Døde sjeler» av Gogol.

Kristian har nemlig arvet masse gode, gamle bøker av bestefaren sin, som jobbet i Gyldendal i over tjue år. Han trenger ikke gå til bokhandelen eller biblioteket for å finne fristende litteratur!

Men nylig arvet Kristian en bok som folk flest ikke vil ha i hus: Original­utgaven av Adolf Hitlers «Min kamp», utgitt i 1941 på norsk av Stenersen forlag.

Bestefaren skulle kvitte seg med flere bøker og ringte for å spørre hva han skulle gjøre med Hitlers bok, samt noen propagandaplamfletter fra Nasjonal Samlings Rikstrykkeri.

– Ikke legg det ut på Finn.no i hvert fall, sa faren til Kristian.

De var enige i at det ville være dumt å bidra til en nynazists boksamling.

– Jeg sa, jeg kan ta dem. Jeg var jo nysgjerrig på hva som faktisk står i de bøkene. Og de er nært knyttet til min families historie, sier Kristian.

Gulp. Neste spørsmål:

– Knyttet til familien din på hvilken måte da ...?

Puh! Det viser seg at familien var på riktig side av historien.

Tippoldefaren til Kristian var lærer i Gudbrands­dalen under krigen. En dag kom nazistene på besøk og ga ham «Min kamp», samt noen norske nazi-pamfletter, med klar beskjed om å undervise elevene i disse bøkene.

Tippoldefaren skulle ha seg frabedt noe nazidirektiv i sitt skolerom. Han fant fram en kiste, puttet alt oppi, og spikret den igjen.

Men så dukket den opp igjen da, nå lenge etter krigens slutt, som en motvillig bokarv. Men hvor gjør du av sånne bøker? Hva sier Kristian til folk som kommer på besøk og stusser over at Hitler står i bokhylla?

– Det starter en samtale, i hvert fall. Og den boka er veldig kjedelig og dårlig skrevet.

Den samtalen Kristian og jeg hatt rundt «Min kamp» har ledet meg til å tenke nytt på hvordan vi forholder oss til verdens mest populære nazitekst.

– For en pompøs dust! Vi har ledd av den selvhøytidelige tonen til Hitler.

Å forby eller ikke forby

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har trodd at Hitlers «Min kamp» var forbudt å gi ut i ukommentert utgave i Norge.

Ulike land har ulik praksis med «Mein Kampf». I Østerrike, Russland og Polen er boka forbudt, i Tyskland var den forbudt fram til 2015 da rettighetene falt i det fri, mens i flere land er det kontroversielt å gi ut utgaver uten akademiske kommentarer.

Lenge var det ingen i Norge som ville gi den ut på nytt, men så kom en nyoversettelse ut i 2019.

Jeg husker at jeg skvatt da jeg gikk på min lokale Ark-bokhandel og fant den boka i historie/dokumentarhylla, sammen med bøker om verdenskrigen som ble resultatet av tankegodset i «Min kamp».

Min reaksjon da var at den boka ikke burde stå framme. TV 2 har tidligere skrevet om folks reaksjoner på å få reklame for Hitlers «Min kamp» opp blant julegavetips på Norli.no.

Men det som ved første øyekast så ut som en praktbok av «Min kamp», er en kommentert utgave med grundig forord og innledning til hvert kapittel.

Og jeg følte at jeg trengte litt kontekst.

Mannen min jobber litt på Sagene bokhandel, og de hadde faktisk ett eksemplar av denne nye utgaven, oppbevart nede i kjelleren. En kunde hadde bestilt den, men ikke hentet den, kanskje var det for flaut.

Nå ble jeg kjøperen i stedet.

Forordet i den kommenterte utgaven var informativt og tankevekkende. Historiker Anders G. Kjøstvedt begynner selv med å drøfte om akkurat denne boka bør utgis på nytt og være allment tilgjengelig.

Det er lett å finne Hitlers tekst, den ligger for eksempel digitalisert på nasjonalbiblioteket. Er det da ikke bedre å ha en papirutgave med grundige kommentarer som imøtegår Hitlers løgner, fortielser og gir oss bakgrunn?

For eksempel lærer jeg at «Mein Kampf» ikke var noen umiddelbar suksess da den kom ut i 1925. Men da Hitler kom til makten i 1933, ble boka hans satt på pensum, og konfirmanter og brudepar fikk den i «gave» av den tyske staten. Hitler ble rik av salget, med 10 prosent av 12,5 millioner ordinære eksemplarer innen mai 1945.

Vi får vite at Adolf Hitlers opprinnelige navn på boka var «4,5 års kamp mot løgner, dumhet og feighet». Det var forlagssjefen hans som endret tittelen til den mer catchy «Mein Kampf».

I tillegg til Adolfs selvforherligende skildring av barndom og ungdomsår, er boka gjennomsyret av jødehat. Kapittelet «Jeg blir antisemitt» er helt skamløst.

Jeg ringer til Oslo Met, der Anders Kjøstvedt underviser fremtidige lærere, og innrømmer at jeg fortsatt er litt redd for å lese den ukommenterte utgaven jeg har lånt av Kristian. Hitler var som kjent en karismatisk taler, men var han også en forførende forfatter?

– Det er ikke noen magisk bok som gir deg et positivt syn på Hitler og nazismen, beroliger Kjøstvedt meg.

Vi leser jo ikke denne boken med åpent sinn, men tvert imot med kunnskapen om all ondskap og lidelse den førte med seg.

– Det er en 100 år gammel bok, som er vanskelig tilgjengelig, med dårlig språk og veldig knytta til sin samtid. Det er iingen fare for at du blir revet med.

Mange av Kjøstvedts kommentarer i boka handler om å forklare intern­politiske forhold og personer i Tyskland på 20-tallet, noe som er skikkelig kjedelig å lese om i dag.

ANONYM: Den nye utgaven av «Min kamp» er helt svart og anonym under omslaget.

– Mange har et mytisk forhold til denne boka, og det å gi den status som forbudt kan gi den større betydning enn den fortjener.

Jeg innser at jeg har tenkt på «Mein kampf» som jeg tenker på ringen i «Ringenes herre»: I besittelse av en mørk kraft som kunne smitte meg dersom jeg åpnet den og leste den.

At boka viser seg å være kjedelig, omstendelig, utdatert og dårlig skrevet, gjør den mer tåpelig. Jeg kommer ikke til å lese «Min kamp» utover de små nedslagene på tilfeldige sider, jeg orker ikke jødehatet. Jeg tror ærlig talt ikke så mange som skaffer seg boka leser den heller.

Men det er viktig å vite hva den står for, og Verdibørsens Aase Cathrine Myhrtveit har laget en spesial i anledning at «Min kamp» er 100 år i år.

Et nytt forbilde

Ok, nå trenger vi å snakke om noe lysere og lettere! 90-talls ikonet Pamela Anderson har plutselig dukket opp overalt.

Da jeg var hos frisøren leste jeg portrettintervju av henne i Vogue. Hun var nylig gjest på Graham Nortons talk show, og hun popper opp i sosiale medier i forbindelse med premieren på nyinnspillingen av «The Naked Gun».

En romanse mellom henne og medspiller Liam Neeson har blitt et symbol på håp i en mørk tid, som NRKs kommentator Inger Merete Hobbelstad skrev sist uke.

Mens menn på kontoret mitt innrømmer at de hadde Baywatch-plakat med Pamela på gutterommet, har jeg hatt fordommer mot det jeg så på som en overfladisk kjendis.

Men Andersons nylige forvandling pirret nysgjerrigheten min. Som en omvendt sommerfugl, kaster hun nå av seg sminken, glitter og stas, og fremstår naken og sårbar, og desto mer tøff.

Selvbiografien hennes «Love, Pamela» fikk god kritikk da den kom ut i 2023, og jeg kastet meg over den.

Det viser seg at dette symbolet på glamour vokste opp i fattige kår i Canada på øya Ladysmith utenfor Vancouver.

Dessverre kom vold og overgrep tidlig inn i livet hennes.

Foreldrene elsket hverandre lidenskapelig, men faren slo moren. En barnevakt lekte jevnlig ubehagelige «kroppsleker» med Pamela. Som 12-åring ble hun voldtatt av en tyveåring. Senere ble hun gjengvoldtatt av kjæresten sin og kompisene hans.

– Jeg fikk ikke mensen før jeg var 18, skriver Anderson. Kanskje var det et forsvar fra en traumatisert kropp?

Allerede i tidlige år søker Pamela trøst og kunnskap i bøker. Når hun finner Shakespeare i farens bokhylle, lærer hun seg sonetter og Hamlets «å være eller ikke være»-monolog utenat – som hun kan resitere den dag i dag.

Flere har nok sett dokumentaren «Pamela, en kjærlighetshistorie» eller fiksjonsserien «Pam & Tommy», som forteller om Pamelas vei ut av fattigdom til verdenskjent idol, om ekteskapet med Tommy Lee og sextape-skandalen som ødela forholdet deres.

Jeg føler jeg kommer nær Pamela gjennom å lese hennes egen stemme. Anderson skriver med en uvanlig stil. Hun har en nøktern tone om det fæle hun opplever, men er også poetisk. Store deler av teksten har form som små dikt.

Jeg får fordommene mine midt i fleisen.

Ja, Anderson spiller på kropp og sex, men hun er også en søkende, vitebegjærlig person, som leser masse. Hun er ikke gamle jenta når hun leser Carl Jung for å forstå seg selv og de rundt henne. Hele boka er pepret med gode lesetips i alle sjangre.

5 lesetips fra Pamelas egen bok:

Pamela er ikke en som legger seg i fosterstilling på badet. For hvert nederlag søker hun trøst og kunnskap i bøker, i hundene sine, i havet og hagen og i aktivisme for dyrevelferd og klima.

Jeg har ikke fått sett kjemien mellom Anderson og Liam Neeson i «The Naked Gun» ennå, men i går så jeg en annen Pamela Anderson-film, som ligger tett på henne eget liv.

«The Last Showgirl» handler om en middelaldrende danser som mister levebrødet sitt når Las Vegas-showet hun jobber for blir lagt ned. Hun står på bar bakke, uten pensjon og uten sin ungdommelige ynde.

Her møter vi Pamela både med og uten sminke, rå, sårbar og sensasjonelt flott. Så her er en dobbeltanbefaling fra meg: Les «Love, Pamela» og se «The Last Showgirl».

Jeg er nysvoren Pamela-fan.

Nå gleder jeg meg til å gå videre i livet uten Hitlerbok i huset. I stedet skal jeg lese en lovende bok om amerikansk byråkrati. 🤓 Snakkes om to uker!

Kommentér

Hva tenker du om at Hitlers «Min kamp» er tilgjengelig i våre dager? Bør den forbys, ties i hjel eller snakkes om? Ville du orket å ha den hjemme?

Vil du heller kommentere på Pamela, må du gjerne det!