Skribent
Men det må også speiles i et like grunnleggende spørsmål: Hvor er forståelsen for palestinernes virkelighet?
I møte med vestlig mediedekning etter 7. oktober slår det meg hvor lav terskelen er å redusere palestinere til enten ofre eller terrorister.
Og glemme at det handler om et folk med rettigheter, liv, drømmer og traumer.
Louise Kahn: Hva vi ikke spør om når vi snakker om Israel
Vi snakker om Hamas, raketter og gisler - men sjelden om hva det palestinske folket faktisk har opplevd.
Ikke bare siden 7. oktober, men siden 1948.
Uten dette perspektivet finnes verken rettferdighet, forståelse eller fred.
At kun Aftenposten rapporterte om at Israel bombet over 300 mål inne i eget territorium 7. oktober, og dermed også tok livet av et ukjent antall av de 1200 drepte, er ikke tilstrekkelig.
Balanse handler ikke om å telle innslag, men om evnen og viljen til å forstå undertrykkelse og
hvem som har makten.
Dette er ikke en kamp om hvem som har mest rett - det handler om mennesker og livene de forsøker å leve.
Hva gjør det med et samfunn å leve under okkupasjon i generasjoner?
Hvordan påvirkes et barn som vokser opp under blokade, uten tilgang til rent vann eller trygg skolevei?
Hva skjer med en tenåring som aldri har sett annet enn droner i lufta og kontrollposter på
bakken?
I Palestina har millioner levd med denne virkeligheten i over 75 år - i skyggen av militære invasjoner, husødeleggelser og apartheidlignende systemer.
Volden og rakettene er reelle og dødelige. Men de forklarer ikke alt.
De forklarer ikke hvorfor et folk lever uten statsborgerskap, rettssikkerhet og bevegelsesfrihet.
Gaza ble ikke frigjort i 2005 - det ble forseglet.
Den israelske blokaden kuttet palestinerne av fra resten av verden, og kollektiv avstraffelse ble det nye regimet.
Gaza ble ikke selvstyrt - men isolert og straffet.
Politisk motstand slås ned, sivilsamfunn blokkeres og væpnet kamp mot okkupasjon demoniseres som terrorisme.
Hvis sikkerhet alene forklarte Israels handlinger, ville blokaden ha skapt ro - i stedet har den skapt desperasjon.
Og mens man i Israel diskuterer hvordan man kan leve trygt, diskuterer palestinere hvordan man i det hele tatt kan overleve.
Samtidig opprettholder Israels regjering og enkelte vestlige medier et narrativ der palestinerne alltid er mistenkelige - som en trussel, ikke et folk.
Men dette narrativet kolliderer med virkeligheten: Halvparten av palestinerne i Gaza er barn.
De har ingen steder å flykte.
Når barn vokser opp med budskapet om at deres eksistens er et sikkerhetsproblem, blir volden ikke et svar - men en skjebne.
Det er dette okkupasjonen har lært sine ofre i generasjoner, og ofte uten kritiske spørsmål fra dem som støtter systemet.
De fleste palestinere ønsker en våpenhvile. Men de ønsker også verdighet.
De ønsker ikke at barna deres skal vokse opp i en framtid hvor hjem kan rives når som helst, hvor muren og soldater definerer deres liv.
Det finnes en dyp frustrasjon over at Palestina stadig må bevise sin menneskelighet - samtidig som man fratas retten til den.
Israel hevder å muliggjøre humanitær hjelp - men blokkader, bombardement og ødeleggelser forhindrer mat, medisiner og drivstoff fra å nå frem.
I virkeligheten saboteres hjelpen systematisk - ikke av Hamas, men av okkupasjonen.
Palestinere lider ikke fordi det er nyttig for noen. De lider fordi systemet er laget for at de skal gjøre det.
Her står det palestinske folket overfor et umulig dilemma.
Ingen annen okkupert befolkning forventes å bøye seg uten motstand - og likevel kalles all protest ekstremisme.
Det moralske og strategiske ansvaret hviler ikke på de undertrykte - men på dem som utøver
makten.
Palestinske hjelpeorganisasjoner og enkeltpersoner forsøker hver dag å redde liv - til tross for bombene.
Gaza burde vært fritt. Det må løses umiddelbart.
Samtidig må det internasjonale samfunnet slutte å late som om problemet er Hamas.
Å ignorere Israels rolle - militært, politisk og strukturelt - er å svikte både palestinere og enhver mulighet for fred.
Den mest omfattende infrastrukturen Israel har bygd siden 1967 er ikke sikkerhet, men kontroll.
Bosetninger, murer, veisperringer og overvåkning har effektivt fratatt palestinere både land og
frihet.
Dette muliggjør fortsatt okkupasjon og sementerer lidelsen.
Israels strategi er effektiv og ødeleggende.
Ved å kriminalisere motstand, blokkere hjelp og undergrave palestinsk enhet, forsøker de å
fremstille Palestina som umulig.
Denne fremstillingen får støtte i enkelte vestlige akademiske og mediale miljøer, der sikkerhetshensyn ofte overskygger rettferdighet.
Når Palestina reduseres til et «sikkerhetsproblem», og Israel løftes frem som demokratisk ideal, gir det Israel moralsk autoritet til å fortsette okkupasjonen og fratar palestinerne enhver rettferdig stemme i vestlig debatt.
I mellomtiden forsvinner palestinske navn og ansikter fra medienes linser.
Drepte barn reduseres til tall.
Når debatten fokuserer på Israels rett til forsvar, men ignorerer palestinernes rett til liv, har propagandaen vunnet.
Å ignorere kompleksiteten - fordi den utfordrer våre lojaliteter - er ikke solidaritet.
Det er forenklet likegyldighet.
Og det er her mediene har et særlig ansvar.
Når støtten av Palestina ikke lenger handler om menneskerettigheter, men reduseres til
semantikk og formuleringer, forlater man kampen mot undertrykkelse og går inn i et farlig
farvann - der palestinernes rett til liv og frihet stilles i tvil.
Det er både urettferdig og moralsk uansvarlig.
Vil man bidra til en bedre fremtid for israelere, må man anerkjenne at okkupasjon og ulikhet ikke kan være grunnlaget for fred og at varig fred forutsetter gjensidig eksistens.
Israel har tidligere vist at de er villige til å gi land - men tar mer tilbake.
Palestinere har vist at de ønsker en stat - men blir avvist.
Uten rettferdighet, ingen løsning.
Samtidig er palestinere generelt løsningsorienterte.
En reell plan som sikrer både frihet og trygghet vil få bred støtte.
Selv radikale grupper mister støtte i møte med håp.
Veien dit begynner med å lytte - ikke bare til makten, men til de stemmene som er blitt forsøkt stilnet: om sorg, tap og drømmer.
Først når det skjer, kan vi begynne å snakke om forandring.
Putin sender ikke forsyninger til Kyiv, nei.
Men han har heller ikke nektet FN å levere medisiner og inkubatorer til barn i Kyiv.