Mens palestinske barn dør av sult hver eneste dag, mister Israel stadig flere venner. Men USA er tilsynelatende trofast.
Skriver om krigen i Ukraina, sjakk, Formel 1, idrettspolitikk, m.m.. Utdannet ved NMBU og Moskvas statsuniversitet. Hobbybonde.
Hvor langt kan Benjamin Netanyahu og Israel gå før det langvarige vennskapet tar slutt?
Den urokkelige støtten har til nå fortsatt relativt uavhengig av sulten og døden på Gaza.
Riktignok har Donald Trump sagt at barna på Gaza «ser veldig sultne ut» og at «de trenger mat og sikkerhet med en gang».
Men mens Storbritannia, Frankrike og Canada erklærer at de vil anerkjenne en palestinsk stat til høsten, har Trump ingen planer om det. Han mener – som Netanyahu – at det er å belønne Hamas’ terror. Men Trump trenger ikke anerkjenne Palestina for å legge press på den israelske regjeringen. Han har nok av andre kort han kan spille ut.
Oppsiktsvekkende nok har 600 pensjonerte israelske ledere fra sikkerhetstjenestene og forsvaret bedt Trump om å sette en stopper for krigen. USA-presidenten er også klar på at han vil stanse krigen, men spørsmålet er om han er villig til å ofre noe i forholdet til Israels statsminister for å få til det.
Forholdet mellom Israel og USA er «spesielt». Det var John F. Kennedy som først uttrykte det tidlig på 1960-tallet. I 1948 hadde det gått bare 11 minutter fra David Ben-Gurion utropte Israels selvstendighet til USA anerkjente det nye landet.
Båndene mellom USA og Israel ble bare sterkere. Mange amerikanske jøder ble stolte da Israel beseiret Egypt, Syria og Jordan i seksdagerskrigen i 1967. En del av dem valgte å forlate USA og flytte til Israel.
Nå er ikke forholdet like hjertelig. Det kan virke som om verdens to største jødiske befolkninger kan være i ferd med å vokse fra hverandre.
Det kan ha med at den amerikansk-jødiske befolkningen ofte er godt utdannede liberalere, mens det i Israel er stor støtte til den ytterliggående høyresiden. De som bor i Israel, har åpenbart også 7. oktober-angrepet og gisseltagningen tettere på kroppen. For amerikanerne kan det være mer naturlig å se palestinernes lidelser gjennom snart to år.
USA er den eneste grunnen til at Israels ledelse kan fortsette som før og benekte at det er en sultkatastrofe på Gaza.
Selv den ferske tyske kansleren Friedrich Merz opplever et stadig økende innenlandsk press for å slutte seg til andre EU-land og innføre sanksjoner mot Israel på grunn av Gaza – noe som ville være et dramatisk brudd med Berlins tradisjonelt urokkelige støtte til Israel, som en følge av nazistenes folkemord på jødene under den andre verdenskrig.
Den tidligere israelske statsministeren Ehud Olmert er klar på at det er Benjamin Netanyahu og hans høyreorienterte regjering som alene har skylden for at stadig flere venner vender seg bort. Han sier til POLITICO at det «det er en stadig større avgrunn mellom de forferdelige grusomhetene Hamas påførte israelere 7. oktober, og det vi nå påfører palestinerne». Olmert er også klar på at «Israel begår krigsforbrytelser» og frykter at neste skritt er en annektering av Gaza og til og med Vestbredden.
I så fall er Donald Trump den eneste som kan stoppe det. Han må gripe inn. Det sitter langt inne for Trump å sette en stopper for behandlingen av palestinerne, men kanskje kan han likevel være mannen som er i stand til å gjøre noe sånt. Helt uventet. På trumpsk vis.
Med Nobelprisen som siktemål.
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.