«Hvordan tør du å ha barn her?»

1 week ago 5

Tre uker før termin satte Eveline Lunde (33) seg på flyet fra Svalbard.

Hun og ektemannen Jeppe Ravn Lunde (36) lever sammen på det eneste stedet i Norge uten lokalt fødetilbud.

Siden alle som bor på Svalbard, har fast adresse på fastlandet, velger de fleste å føde nær hjemstedet sitt.

Lille Josefine ble født på Bærum sykehus, 200 mil i luftlinje unna foreldrenes bosted i Longyearbyen.

En uke senere hadde hun sin første flytur.

Da VG møter Svalbard-familien 11 måneder senere, står riflen klar i gangen. Beskyttelsen mot isbjørn er aldri langt unna.

Eveline pakker Josefine godt inn i en tykk dress, med pels fra egenfanget fjellrev rundt hetten. Jeppe er også utstyrt med varme klær – og signalvåpen.

Snart er de tre klare for scootertur.

– Ull er gull. Pakker vi henne inn, fryser hun ikke, selv om hun er ute i 20 minus. Men det er grensen, altså, sier Jeppe med glimt i øyet.

I rundt syv år har Eveline og Jeppe bodd på Svalbard. Hun jobber i Hurtigruten Svalbard, han på folkehøyskolen.

Det første møtet var på en guidetur til Platåfjellet, 400 meter over Longyearbyen. Bryllupsbildet er tatt foran en isbre i Isfjorden.

Store deler av hverdagen går med til tur og friluftsliv. Eveline deler jevnlig fra svalbardlivet på TikTok.

– Jeg får mange spørsmål. «Hvordan tør du å ha barn her?» er det som går mest igjen, forteller hun.

– Det er vel en form for kultursjokk. Folk er sjokkerte over at Josefine sover ute alene, og at hun ikke fryser i hjel. Og at hun ikke blir kidnappet eller angrepet av en isbjørn.

Svalbard er ikke et livsløpsamfunn. Likevel vokser stadig flere barn opp her.

Utenfor Kullungen barnehage vagger godt kledde barn rundt i varme dresser og store luer med øreklaffer på.

Longyearbyen er øygruppens største bosetning, med rundt 2500 innbyggere. Her er det to barnehager med til sammen 94 barn. Byen har også grunnskole og videregående skole.

Antall barn øker, ifølge Svalbardmeldingen. I 2025 var det et fødselsoverskudd på 13 barn, ifølge SSB.

Eveline kaller det en «babyboom».

Før i tiden ble det født barn på den isolerte øya. Vi må tilbake til 2009 for å finne sist gang det skjedde.

Da ble et tvillingpar født, seks uker før termin. De rakk akkurat å vente de seks timene det tok å få fødselslege og anestesisykepleier fra fastlandet til Longyearbyen.

På helseklinikken møter vi Vårin Masterbakk Karlsen (30). Hun er gravid med sitt andre barn – 21 uker på vei – og er hjemme med svangerskapspenger.

Jobben som guide i en av kullgruvene ble for risikabel.

– Det er for isolert, og ofte har vi ikke dekning inne i gruven. I tillegg har jeg ansvar for mange mennesker, sier Vårin.

Svalbards eneste jordmor, Randi Skei Fossland, lytter etter hjertelyd og kjenner etter om det er liv i magen.

– Jeg spør dem om formen, og om deres mentale helse, sier hun.

Sistnevnte er særlig viktig i mørketiden, som på Svalbard varer i hele fire måneder.

I Longyearbyen er det rundt 20 gravide hvert år – en økning etter pandemien.

– De gravide her er veldig spreke. Det er et aktivt samfunn, der mange er glade i friluftsliv. Og for å bo her, må du være frisk, sier Fossland.

Dersom det likevel oppstår blødning eller tidlig vannavgang, eller at kvinnene har høyt blodtrykk eller underliggende sykdom, rådes de til å forlate Svalbard.

På Svalbard er helsetjenestene begrenset. På Longyearbyen sykehus har de akuttberedskap og tilbyr kun grunnleggende helsehjelp. Samtidig er det et ambulansefly på øya.

– Kjenner du på ansvaret ved å være eneste jordmor på en øde øy?

– Ikke mer enn da jeg jobbet på fastlandet, svarer Fossland.

Hun har lang erfaring fra fødeavdeling fra før, noe hun beskriver som det viktigste kriteriet for å kunne jobbe som jordmor på Svalbard.

– Jeg føler meg trygg i rollen min. Vi øver på akutte hendelser, og jeg samarbeider godt med legene her, og med gynekolog og fødselslege i Tromsø.

På sykehuset i Longyearbyen kan legene gjennomføre akutte inngrep ved behov.

– Til og med keisersnitt. Men det er ytterst sjeldent at det skjer, sier Fossland – og understreker:

– Hvis det blir en fødsel her, er vi forberedt på det.

Vårin fødte sitt første barn på fødestuen i Alta. Da kom sønnen tolv dager før termin.

– Heldigvis hadde samboeren friperiode og var til stede. Men det er ikke alltid at far rekker å være med på fødsel.

– Har du andre bekymringer, med tanke på det å være gravid her?

– Det føles jo mer alvorlig om det skulle skje noe, særlig når det nærmer seg slutten. Her kan det for eksempel ikke sjekkes om det er problemer med navlestrengen eller morkaken, sier Vårin.

– Men jeg føler meg trygg. At det er lenge siden det var noen som fødte her, betyr at de fleste kommer seg til fastlandet i tide, og at det er få som blir hentet akutt. Jeg er ikke redd for ikke å få hjelp. Skjer det noe, er det «all hands on deck».

«Nært, koselig og unikt». Slik beskriver Eveline og Jeppe småbarnslivet på Svalbard.

– Livet her er vanlig, men samtidig annerledes. Mest av alt er det enkelt, sier Jeppe.

– Her sitter vi ikke i kø – og alt det styret der. Det er korte avstander og veldig sosialt. Med en gang vi går ut døren, møter vi noen vi kjenner.

Samtidig er det ikke bare enkelt å bo på Svalbard.

Myndighetene har som mål at Longyearbyen skal være et «livskraftig familiesamfunn» – et godt sted for familier å bo. Det er viktig for å sikre norsk suverenitet.

Men selv om antallet barn i barnehager og skoler har økt de siste årene, har den gjennomsnittlige botiden gått noe ned, ifølge Svalbardmeldingen.

– Selv om det sies at Svalbard er norsk og lik hvilken som helst kommune på fastlandet, stemmer ikke det i praksis, sier Eveline.

For familielivet aller lengst nord kommer med noen begrensninger.

De som bor på Svalbard, har halv skatt, og nylig ble det innført høyere barnetrygd. Likevel merker familiene også her økte priser på mat og forbruksvarer.

I tillegg er boligmarkedet presset, noe som gjør det vanskelig for familier å få en større bolig.

I Longyearbyen er det få boliger, og de aller fleste leier eller får bolig dekket av arbeidsgiver – en ordning som henger igjen fra tiden som gruvesamfunn.

Drikkevannet på Svalbard har også vært et problem i lengre tid.

Oppi lekevognen til Josefine midt på stuegulvet ligger en stor vanndunk. Siden hun er under ett år, kan foreldrene hente gratis vann i butikken.

– Men vi kommer til å fortsette å gi henne kjøpevann. De sier det ikke er problematisk å drikke vannet selv om jeg ammer, men jeg stoler ikke helt på det, sier Eveline.

Snart begynner Josefine i barnehagen. Familien var heldig og fikk plass – noe de ikke har krav på på Svalbard.

– Dette er et samfunn der du må klare deg selv, og vi var klare over begrensningene da vi valgte å få barn her. Sånn er det, og enn så lenge går det fint, sier Eveline.

På Svalbard har barn heller ikke samme rett til spesialundervisning som i resten av landet.

Frode Westby Thorstad, sektorsjef for oppvekst og kultur i Longyearbyen lokalstyre, sier tilbud til barnefamilier på Svalbard styres av behov, økonomi og nasjonale føringer.

Han legger vekt på at barnehage og skole er avgjørende for at familier skal flytte hit – og bli.

– Vi jobber kontinuerlig med å styrke kvaliteten, blant annet gjennom mer stabil bemanning og langsiktig kompetanseutvikling – også i et samfunn med høyt gjennomtrekk.

Den høye utskiftningen av folk gjør at mange bor kort tid på Svalbard, ifølge SSB. For dem som blir værende lenger, er botiden imidlertid i snitt over elleve år.

Ville du følt deg trygg med barn på Svalbard?

aJa.bNei.cUsikker.

I løpet av årene i Longyearbyen har Eveline og Jeppe samlet venner i sin egen «svalbardfamilie».

Med barn i hus er den nyttig. For på Svalbard må mye lånes og arves, fordi de fleste nettbutikker ikke sender varer hit.

Samtidig er familien blitt vant til at folk kommer og går.

– Mange er opptatt av stabilitet og kontinuitet for egne barn. Hvordan blir det her?

– Både barn og voksne må venne seg til å måtte si ha det til venner. Det er ganske hardt med den stadige utskiftningen, sier Jeppe.

– Til gjengjeld får hun venner over hele Norge, og kanskje i utlandet, sier Eveline og titter ned på Josefine.

Det er fortsatt lyst da VG senere på dagen møter Eveline i hundegården.

Uken før ble Longyearbyens solfest feiret – solen er tilbake etter polarnatten.

Eveline pleide å være livredd for hunder. Nå er hun handler for syv huskyer.

– Enten kommer du hit for et eventyr i ett til to år, eller så trives du såpass godt med denne livsstilen at du blir her. Det er litt enten–eller, føler jeg.

Eveline vokste opp i Asker utenfor Oslo, langt unna friluftslivet hun lever i dag. Akkurat nå kan hun ikke tenke seg å bo et annet sted.

– Vi blir så lenge vi trives. Vennene mine har sluttet å spørre om når jeg har tenkt å komme hjem.