Hvorfor skjer det ingenting med nedbygging av naturen? ­– Vi leverer fra oss dataene, men så stopper det

Denne artikkelen er produsert og finansiert av NTNU - les mer.

Norske kommuner samler inn mer og mer data om samspillet med naturen, men vet ikke alltid hva de skal gjøre med dem.

Naturen gir oss goder som ren luft, drikkevann, mat og rekreasjon. Den lagrer karbon og demper flommer. Allikevel hogger vi ned skog og graver opp myr i høyt tempo og stort omfang. (Illustrasjonsfoto: iStock)

Europa bygger ned nesten 50 kvadratmeter natur og matjord i sekundet. 

Norge topper lista over land med mest nedbygd natur per person, ifølge NRK. 

Samtidig har vi aldri hatt tilgang til mer data og kunnskap om naturen og økosystemene vi bygger ned.

– Vi skaffer oss mer og mer økologiske data som grunnlag for arealplanlegging. Da skulle en jo tro at beslutningene vi tar, bare blir bedre og bedre for naturens del. Sånn er det jo ikke. Så hva er det egentlig som skjer? spør Arron Wilde Tippett.

Som forskere og økologer må vi tenke mer strategisk på hvordan informasjonen brukes, og spørre: Hvor skal den brukes? Av hvem? I hvilken politisk sammenheng? mener forsker Arron Wilde Tippett. (Foto: NTNU)

Ansatte i kommuner vet ikke hva dataene skal brukes til

Tippett forsker på hvordan data om natur og miljø kan brukes i arealplaner og byggesaker som krever bruk av natur. 

Økologiske data kan være kart over naturtyper, registreringer av ulike plante- og dyrearter eller målinger av vannkvalitet og biologiske forhold i innsjøer og elver. 

Som økolog sier Tippett han er lært opp til å produsere og analysere omfattende datasett om arter og økosystemer, og hvilke naturgoder de gir oss.

– Vi leverer fra oss dataene i rapporter, men så stopper det der. Ute i kommunene vet de ikke alltid hva de skal gjøre med informasjonen. Vi må slutte å produsere data for dataenes skyld, og heller bli flinkere til å sørge for at kunnskapen faktisk blir brukt, sier han.

Kortslutning om kunnskap

Det ligner en kortslutning i de kommunale planprosessene, mener forskeren. 

På fagspråket kalles det «Kunnskapsunderskuddsmodellen». Den bygger på antakelsen om at jo mer kunnskap vi har, jo bedre beslutninger tar vi.

– Slik er det jo ikke alltid, slår Tippett fast.

Han viser til medierapportene om hvordan vi ofrer tusenvis av sårbare naturområder vi har blitt enige om å ta vare på.

– Alle har fått med seg at naturkrisen pågår, sier forskeren.

Han har dybdeintervjuet 16 arealplanleggere i kommuner over hele landet.

Fagfolk jobber i silo, samarbeider lite

Etter Plan- og bygningsloven, har kommunene stor selvråderett. Planlegging skjer gjennom kommuneplaner, områdeplaner og detaljreguleringsplaner. 

Det er de siste det er mest av: I sju av ti slike planer står private interesser bak, ifølge den nye studien fra NTNU og Norsk Institutt for bioøkonomi (NIBIO).

Studien viser også at:

• Nokså få engasjerer seg i plan- og reguleringssaker.
• Plansystemene legger ikke spesielt til rette for å engasjere.
• Det ikke alltid blir tydelig opplyst at saker starter opp.
• Ulike etater kan jobbe med samme sak, men i lys av ulike lovverk.
• Det er lite samarbeid på tvers av etater.
• Relevant informasjon blir ikke delt.

Alt dette betyr at innspill og kunnskap kan gå tapt i planarbeidet. 

Medvirkning er begrenset til de tidligste fasene. Ofte ser en at innbyggere først kommer på banen etter at beslutninger er tatt.

Vil sikre mer medvirkning

Forskerne fremhever at jo flere som kan engasjere seg med innsikt og kunnskap, jo bedre beslutninger blir tatt.

I en ny vitenskapelig artikkel viser de nye måter å bruke økologiske data på. De lanserer det de kaller PRISME-modellen, som de mener bør erstatte dagens arealplan-arbeid. 

Enkelt forklart handler det om å bryte opp dataene og spre kunnskapen ut til flere.

– På samme måte som hvitt lys brytes opp i en regnbue når det passerer gjennom et prisme, forklarer Tippett.

– Idéen er å engasjere så mange som mulig: Ved å vise hvordan folk berøres og hva som faktisk står på spill kan vi sikre mer og tidligere medvirkning, sier han.

Nå kommer Naturregnskapet

Noe av bakteppet for forskningen er at Norge har forpliktet seg til å levere et nasjonalt naturregnskap bygget på en standard fra FN. 

Rapporteringen starter trolig allerede neste år. Målet er å øke bevisstheten om naturens egenverdi, og at flere beslutningstakere forstår at vi som samfunn er avhengig av at den fungerer godt.

Naturregnskapet skal vise tilstanden til økosystemer, arealer og naturtyper. Det skal gi oss et slags Brutto nasjonalt naturprodukt, på linje med det mer kjente brutto nasjonalproduktet (BNP).

– PRISME-modellen vil bake naturregnskapet inn i regulering og planarbeid. Den vil hjelpe til med å balansere hva lokal natur faktisk tåler, opp mot planlagt bruk, sier Arron Wilde Tippett.

Naturen leverer livsviktige tjenester

Naturen er et døgnåpent servicetorg for livsviktige tjenester, mener forskeren. 

Den leverer ren luft å puste i og vann å drikke. Den forsyner oss med mat, tilbyr rekreasjon og god helse. Den sørger for insekter som pollinerer planter, den lagrer karbon og demper flommer. 

Naturregnskapet skal beskrive hva naturen gir oss av goder. Det skal vise hva økosystemene betyr for økonomi og velferd, og at overforbruk og uttømming av ressurser skader verdiskapningen. (Foto: Colourbox)

Allikevel hogger vi ned skog og graver opp myr i høyt tempo og stort omfang.

Hardt pressede kommuner

– Det er mye jobb i vente. Særlig små kommuner i distriktene kan få krevende utfordringer med kartlegging av naturtyper og tilstanden deres. Mange er allerede hardt presset, sier Tippett.

En del har kanskje bare én arealplanlegger som får alle byggesaker på sitt bord, utdyper han.

Samtidig skal kommunene skape bolyst. De skal holde folketallet stabilt og aller helst øke det. For å få til utvikling, arbeidsplasser og skatteinntekter må de tiltrekke seg private utbyggere, forklarer Tippett.

Urørt natur versus overlevelse

Veier, infrastruktur, næringsarealer, hyttefelt, datasenter. Å veie urørt natur opp mot kommunens overlevelse er krevende. 

Tippett sier flere av deltakerne i studien var oppgitt over politikere med en helt annen agenda enn hensynet til sårbar natur.

– Det skjer jo at folkevalgte velger å vedta utbygginger, stikk imot faglige råd. Min respekt for planleggerne har vokst gjennom dette arbeidet. De står ofte i en vanskelig situasjon, sier NTNU-forskeren.

– Ingen vidunderkur

Et annet paradoks er at det gjerne er de minste kommunene som har aller mest verdifull natur. 

De har også gjerne få arealplanleggere og fagressurser.

– Det finnes ikke én vidunderkur som kan snu tapet av natur og biologisk mangfold. Men jeg tror mye kan bli bedre om vi begynner å samkjøre kunnskapen vi har på en mer effektiv måte, sier forskeren.

Referanse: 

Arron Wilde Tippett mfl.: A new conceptual model for ecological data communication in the context of spatial planning and policy. Environmental Science & Policy, 2025. Doi.org/10.1016/j.envsci.2025.104240