«Ikke tenk på å si hvor trett du er, din kjipe sutrekjerring»

Etter en uke der mange har ment mye om de aller minste i barnehagen er tobarnsmor Mona Stenseth enig i én ting: Vi lever i en «syk kultur».

Men ikke fordi ettåringer går i barnehage. Og heller ikke fordi noen velger å vente i flere år.

– Det syke er at vi har laget et samfunn hvor nesten alle småbarnsforeldre presses inn i en livsform som egentlig ikke er særlig menneskelig, sier Stenseth til VG.

Denne uken skrev hun et innlegg om barnehagedebatten som har engasjert tusenvis og blitt sett av over en halv million mennesker på Facebook.

For Stenseth handler ikke debatten først og fremst om å være for eller imot barnehagestart ved ettårsalderen, men snarere om tidsklemma, skammen og rammene småbarnsforeldre lever i.

– Jeg tror vi gjør debatten fattigere når vi later som om dette er to enkle leire: de som elsker barna sine og de som leverer dem bort ved første anledning, utdyper Stenseth, som er billedkunstner, spaltist og terapeut..

Foto: Privat

For henne treffer debatten så hardt fordi den sier noe større om systemet småbarnsforeldre allerede står i.

– Vi skal jobbe som om vi ikke har barn, og være foreldre som om vi ikke har jobb. Vi skal tjene nok, være til stede nok, hente tidlig nok, levere sent nok, puste rolig nok, ha kontroll på matpakker, karriere, økonomi, relasjoner, kropp, søvn og barns emosjonelle utvikling. Og samtidig skal vi helst være takknemlige.

– Mor er alltid litt skyldig

Stenseth mener barnehagedebatten går rett inn i en følelse mange mødre allerede kjenner på.

– Er du hjemme, kan du føle at du svikter økonomien, pensjonen eller arbeidslivet. Sender du barnet i barnehage, kan du føle at du svikter barnet.

– Mange mødre går rundt med en grunnfølelse av å ikke strekke til. Uansett hva de gjør. Mor er liksom alltid litt skyldig.

Derfor mener hun debatten blir ekstra betent.

– Den handler ikke bare om barnehagestart. Den handler om alt det mødre allerede bærer. Skammen, logistikken, samvittigheten, forventningene, blikkene.

I facebook-innlegget skriver Stenseth:

«Mor burde vært mer hjemme. Mor burde vært mer til stede. Mor burde jobbet mindre. Mor burde tjent nok. Mor burde pustet roligere. Mor burde ammet lenger.»

«For først og fremst må du huske å smile. Huske å være takknemlig. Nyt hvert øyeblikk. Husk hvor dårlig stelt det er med fødselspermisjon i resten av verden! Og ikke tenk på å si hvor trett du er, din kjipe sutrekjerring. Alt dette burde du faktisk tenkt på før du fikk barn!»

Så avslutter hun: «Good fucking luck, mamma».

Dobbel skyldfølelse

Stenseth kjenner igjen følelsen fra sitt eget liv.

For rundt femten år siden var hun småbarnsmor i Oslo og jobbet som grafisk designer i reklamebransjen.

Hun husker særlig blikkene.

«Fem på stengetid i barnehagen ble jeg gitt det kvinnelige blikket. Alle mødre vet hvilket blikk jeg refererer til. Mamma-skam-seg-blikket. På jobben var jeg hun som gikk tidlig. Der var det et annet, mer maskulint blikk. «Allerede?-blikket», skriver Stenseth.

– På jobben var jeg hun som gikk tidlig. I barnehagen var jeg hun som kom sent. Det er et ganske genialt system, egentlig, hvis målet er dobbel skyldfølelse, sier hun.

– Skjønte ikke hvor knallhardt det var

Da arbeidsdagen og henting var over, begynte neste skift hjemme. Med handling, middag, matpakker, tannpuss, legging, følelser – samtidig som jobbmailen fortsatt ventet.

I innlegget skriver hun:

«Det er dagvakt, kveldsvakt og nattevakt i samme nervesystem. Og likevel lurer vi på hvorfor kvinner oftere er sykmeldt enn menn.»

Først i ettertid har Stenseth forstått hvor krevende det var.

– Det gjorde noe med meg. Jeg skjønte ikke hvor knallhardt det var før lenge etterpå. Man bare står i det. Fordi alle andre også gjør det. Når alle rundt deg løper, virker løping som normaltilstand.

Foto: Privat

Trekker frem tidsklemma

Hun understreker at det ikke er barnehagene hun kritiserer.

– Mange barnehager er fulle av varme, dyktige voksne og gode små fellesskap.

Det hun reagerer på, er at tidsklemma er blitt normalen – og at ansvaret for å tåle den blir lagt på den enkelte forelder.

Hun mener vi snakker for mye om mors valg, og for lite om rammene rundt valgene, og trekker frem eksempler:

– Økonomi. Arbeidstid. Boligpriser. Pensjon. Bemanning i barnehagene. Familier uten nettverk. Kroppen som ikke tåler mer. Et arbeidsliv som fremdeles later som mennesker ikke har barn, søvnbehov, gamle foreldre, sykdom, sorg eller nervesystem.

– Ikke skam deg

Stenseth mener debatten blir for smal dersom den bare handler om når barn bør begynne i barnehage.

– Vi burde diskutere vilkårene for omsorg og at det finnes flere måter å løse livet på. Ikke bare hvem som passer barnet, men hva slags liv barnet og familien faktisk lever i.

Hun mener snarere debatten bør handle om strukturene rundt familielivet: arbeidstid, boligpriser, bemanning i barnehagene og pensjon for omsorgsarbeid.

– Ekte frihet krever reelle valg. Det er ikke frihet hvis du må jobbe deg syk for å overleve. Men det er heller ikke frihet hvis du må være økonomisk eid av en mann for å kunne være hjemme med barnet ditt, sier Stenseth.

Til mødre som nå kjenner på dårlig samvittighet, har hun én beskjed:

– Ikke skam deg for å sende barnet i barnehage fordi du må overleve, fordi permisjonspengene er slutt, fordi du trenger inntekt, fordi du ikke vil være økonomisk avhengig av en mann, eller fordi barnet ditt faktisk trives.

Hun legger til:

– Og ikke skam deg for å være hjemme lenger, hvis du kan og vil det.