Ille til mote

3 weeks ago 27

En ikke en gang særlig velkledd skuffelse.

Anmeldelse

«The Devil Wears Prada 2»

• Med: Anna Hathaway, Meryl Streep, Emily Blunt, Stanley Tucci, Justin Theroux

• Regi: David Frankel

• Premiere på kino fredag 1. mai

• Komedie. USA. Tillatt for alle. 1 time og 59 minutter

Om man ser 20 år gamle «The Devil Wears Prada» igjen i dag, virker satiren tannløs og romantikken håpløs. (Det ble ingen stor karriere på Adrian Grenier, og jeg tror jeg vet hvorfor).

Det er imidlertid lett å huske den som mye bedre enn den er, og årsaken er at filmen spruter av stjerneglans: Anne Hathaway i sitt «voksenrolle»-gjennombrudd. Emily Blunt i en slik birolle som alle skjønner at vil lede til sterkere stoffer.

Hvem unnet ikke den briljante Stanley Tucci en hit? Og selvfølgelig, toppen på kransekaken, prikken over i-en: Meryl Streep som den mest infame isdronningen av dem alle, motemagasin-redaktøren Miranda Priestly.

Det er snodig at det har tatt regissøren David Frankel og manusforfatteren Aline Brosh McKenna to tiår år å hoste opp en oppfølger. Nå som de har klart det, er det dessverre nærliggende å tenke at de ventet for lenge.

Ikke fordi skuespillerne er blitt for gamle. Snarere tvert imot (de ser alle smashing ut). Mer fordi verdenen den utspiller seg i, er en skygge av seg selv og det den en gang var, og at «The Devil Wears Prada 2», i kraft av nettopp den erkjennelsen, er blitt så vemodig og tung i sessen av nostalgi at den aldri makter å bli det en komedie må være. Nemlig morsom.

Du husker Andy Sachs (Hathaway)? Det ufikse (ja, særlig), men ambisiøse gudsordet fra landet som kom til New York for å realisere journalist-drømmen i den første filmen?

Som hadde en plan om å bruke pennen som våpen, avdekke urett og korrupsjon, men som ad omveier endte opp som assistent i noe så aggressivt overflatisk som et moteblad (Runway)?

Hvilken av disse motepublikasjonene leser du?

aEllebVoguecMinMotedVi MenneIngen av dem

Her er hun igjen, 20 år senere, i ferd med å motta en pris for den typen journalistikk hun opprinnelig ønsket å vie livet sitt til. Om hun er glad? Nei. Hun er fortvilet. Tre sekunder før hun inntok podiet, ble hun og alle kollegene hennes avskjediget. Per SMS.

Det er, som alle vet, bikkjetider i journalistikken. Mediebransjen er blitt rystet i grunnvollene av det digitale paradigmeskiftet: Det er de som står for teknologien som tjener penger nå, ikke de som skaper det vi så kaldt har begynt å kalle «innhold».

Det er det samme over hele fjøla, fra den stusseligste og mest underbemannede lokalavisen til det mest glamorøse og glossy motemagasinet.

Ja, de dårlige tidene har til og med rammet Miranda Priestly og hennes en gang så mektige trend-bibel Runway. Hvor Andy selvfølgelig ender opp med å ta jobb – atter en gang. (Ikke at sjefen husker henne fra forrige runde, må vite).

Nigel (Tucci) lusker rundt i redaksjonen fremdeles, trass i at budsjettene hans er blitt brutalt kappet. Emily (Blunt) forsto på et tidspunkt hvilken vei vinden blåste, og karret seg over til den delen av motebransjen der det fremdeles er penger å tjene: luksusvare-handelen.

Det er til Emily, som jobber for Dior, at Miranda og Andy er nødt til å henvende seg. For å trygle om livreddende hjelp i form av annonsekroner. Etter hvert som «The Devil Wears Prada 2» skrider frem, blir stemningen mer og mer melankolsk og eksistensiell:

Har Runway fremdeles livets rett? Dersom forlagshuset skifter eier – vil det bli lagt ned? Hva var det egentlig som brast så høyt i Miranda Priestlys privilegerte krok av verden?

Det absolutt mest slående med «The Devil Wears Prada 2» er hvor inderlig den lengter tilbake til verden slik den var for 20 år siden. Til da moteblad-redaktørene var allmektige portvoktere. Til da modeller ikke bare var modeller, men supermodeller.

Da champagnen flommet som vann fra springen og september-utgaven var på 350 sider, før HR-avdelingen satte grenser for hvor mye man kunne plage eller ignorere sine undersåtter og før sparekniven sendte Miranda til høyre og inn på – gulp! – økonomiklassen.

Men filmen klarer ikke å gjøre rede for hvorfor vi bør heie på Miranda og den tapte verdenen hun representerer. Enn si hvorfor Andy ser det som sin oppgave å redde stumpene av den. Og verst, som nevnt: Den glemmer rent å være gøyal.

Romansen den single og barnløse (hun har fryst eggene sine) Andy snubler inn i, kun fordi dette er en film og at hun derfor må, er om mulig enda mindre engasjerende enn den i den første filmen.

Den ikke plagsomt talentfulle Frankels regi er energifattig, som var dette en billig TV-film. Manuset er tynt og utroverdig, og jeg setter en tier på at Kenneth Branagh, som spiller Mirandas musiker-mann, aldri har holdt en fiolin før nå. Den liksom triumfartede slutten føles i beste fall hul.

Etter at den innledende gleden over å se disse karakterene igjen har lagt seg, kommer skuffelsen snikende: Dette er ikke bare en medioker film. Den er til og med kjedelig.

Det er store og kostbare mengder talent foran kameraet i «The Devil Wears Prada 2». Inkludert Lady Gaga i en ellers umotivert gjesteopptreden som seg selv. Det er synd, skikkelig synd at ingen tok ansvar og sørget for å gi dem bedre materiale å jobbe med. Muligheten kommer neppe igjen.

«That’s all».

Read Entire Article