Imamenes familierådgivning møter et reelt behov

REPLIKK: OLAV ELGVIN

forsker ved Fafo

Forrige uke publiserte Fafo en rapport undertegnede har skrevet om hvordan imamer og moskéledere i Norge gir veiledning til muslimske familier.

Mye av det imamene gjør når de møter familier og ungdommer er ting det er få i Norge som vil være imot.

Imamer blir ofte kontaktet av foreldre som trenger hjelp til å håndtere at barna deres bruker rus, har psykiske problemer eller står i fare for å havne i kriminelle miljøer. Flere henviser videre til offentlige tjenester.

Andre prøver etter beste evne å gi råd, for eksempel ved å realitetsorientere foreldre som ikke vil akseptere at sønnen deres er avhengig av hasj og som foretrekker å tenke at han må være besatt av en ond ånd.

Men rapporten beskriver også at imamer og moskéledere iblant jobber med tematikk som kan være kontroversiell – nemlig likestilling, ekteskap og skilsmisse.

Iblant fungerer imamer som parterapeuter, når et ektepar kommer til dem og ber om råd til å løse utfordringer i forholdet.

I tillegg hender det at ektepar etter initiativ fra kona har blitt skilt etter norsk lov, men at mannen fortsatt insisterer på at de er gift ifølge religionen.

Rapporten dokumenterer at noen moskeer derfor har begynt å skrive ut islamske skilsmisser, i tillegg til den juridiske skilsmissen, slik at kvinnen kan gå videre i livet.

Dette har fått den dyktige Agenda-rådgiveren Sylo Taraku til å reagere.

Faksimile, VG

I en kronikk i VG uttrykker han bekymring for at denne praksisen hos imamene kan gå ut over kvinner – at de kan bli presset til å bli i ekteskap med menn som behandler dem dårlig, dersom de møter «feil» imam.

Taraku mener også at rapporten i for liten grad diskuterer prinsipielle spørsmål, om rollen religiøse institusjoner egentlig bør ha når det gjelder konfliktløsning i minoritetsfamilier.

Det siste har Taraku helt rett i. Da Fafo publiserte rapporten kalte vi den en pilotstudie, for å markere at denne rapporten ikke utgjør det siste ordet i diskusjonen.

I Fafo-sammenheng var dette et lite prosjekt, med lite finansiering og begrenset tid. Derfor fikk vi ikke tid til å snakke med kvinner og ektepar som oppsøkte imamene.

Vi fikk heller ikke gått grundig inn i prinsipielle spørsmål om hvilken plass religiøse institusjoner skal ha i samfunnet og integreringen.

Nettopp derfor er vi forsiktige med å gi altfor klare råd i rapporten.

De bastante konklusjonene får vente til vi får mer kunnskap om likestilling, skilsmisse og ekteskap i muslimske miljøer (eller andre minoritetsmiljøer).

Anbefalingen vi kommer med i denne omgangen er forsiktig: Det bør bli mer dialog og kontakt mellom myndigheter, storsamfunn og moskeer når det gjelder rådgivning overfor familier og ektepar.

Mange imamer sier at de i liten grad har vært i kontakt med offentlige instanser om denne tematikken, selv om de gjerne vil.

I Norge har vi generelt god erfaring med dialog mellom myndigheter og sivilsamfunn. Som oftest taper man ikke så mye på å snakke sammen.

Noe av det jeg likevel ikke er i tvil om etter å ha intervjuet imamene, er at de møter et reelt behov. Mange minoritetsfamilier har lite tillit til offentlige myndigheter, og har en dyp frykt for barnevernet.

Dersom de ikke gikk til moskeen med problemene sine, ville de sannsynligvis ikke oppsøkt noen å snakke med i det hele tatt.

På tilsvarende måte er det tydelig at moskeene som skriver ut islamske skilsmisser til muslimske kvinner gjør det fordi de blir bedt om det av kvinnene selv.

Det samme funnet kom frem i en fersk bok fra Danmark om hvordan såkalte «shariaråd» eller skilsmisse-råd har vokst fram i landet.

Det er vanskelig å tenke seg en politisk kontekst som er mer fiendtlig til slike råd enn Danmark, der politikere har overgått hverandre i å understreke hvor lite de ønsker den slags.

Likevel har det selv der vokst frem institusjoner der muslimske kvinner kan få tilsagn om islamsk skilsmisse.

Grunnen er enkelt og greit at behovet hos de muslimske kvinnene har vært såpass sterkt.

Det finnes ikke noen fasit på hva som er riktig å gjøre i denne situasjonen. Det finnes argumenter for regulering eller «legalisering».

På rusfeltet har for eksempel tilhengerne av rusreform ment at folk ruser seg uansett, så det er bedre at det skjer i ordnede former. Kanskje er det slik på dette feltet også?

Dilemmaet er likevel at myndighetene da kan gi legitimitet til konservative familienormer. Per i dag gir jeg bare svaret vi forskere helst gir:

Det vi trenger nå er mer forskning.