Indianne (24) mistet mammaen og beste­foreldrene – I jula blir man minnet på hva alle andre har

– I jula blir man minnet på hva alle andre har, hvis man selv ikke har det, sier Indianne Nilssen Aarskog (24)

Studenten fra Ålesund har juleferie, men hun gruer seg til julaften.

Hun har mistet mammaen og alle besteforeldrene sine og synes det er vanskelig å feire uten de hun er glad i. Det er hun ikke alene om.

Kenneth Pedersen fra Mental Helse opplyser at de så langt i desember har fått over 300 henvendelser med julen som tema.

49 % av dem handler om ensomhet og sorg.

Det største sjokket

Da Indianne var liten gledet hun seg til jul.

– Jeg var jo som alle andre unger og syntes julaften var noe av det beste som fantes, da var jo alle jeg er glad i samlet på en plass.

Fra Indianne var fem år ble annethvert år tilbrakt med moren, besteforeldrene og storfamilien. Resten feiret hun med faren og hans foreldre.

Indianne minnes mandelen i grøten hos mormoren, farmorens «tusen og én» nisser og å spille julemusikk med korpset i kirken.

Men så døde mormoren brått rett før jul i 2009 og morfaren i 2014.

– Det var veldig vondt, da skulle vi plutselig ikke feire jul med storfamilien lenger.

Det største sjokket kom i 2018 da Indianne var på utveksling. Hun sto i Grand Canyon da hun fikk beskjeden.

Moren hadde dødd, brått og uventet.

– Da bristet alt.

En tid for familie

Tilbake i Norge gikk Indianne tredjeåret på videregående. Hun husker at det var vondt når klassen snakket om jula.

– Det blir så tydelig at man har mistet noen i jula, det er veldig fokus på foreldre og morsskikkelser.

I klasserommet snakket de andre om hva de gledet seg mest til.

– Jeg tenkte bare: Dette er siste plassen jeg har lyst til å være, jeg har så lite lyst til å høre hvor gøy de andre skal ha det, når jeg ikke vet hvordan jeg skal komme meg gjennom jula.

Psykologspesialist og forsker ved Sanks og UiT, Anne Silviken, har lang erfaring med etterlatte.

– Det at en eller flere i familien ikke er til stede, blir ekstra tydelig i jula. Hverdagen stopper litt opp, noe som kan gi rom for ettertanke. Man har i større grad tid til å ta innover seg sorgen og kjenne på savn og lengsler.

Hun sier at flere etterlatte kan ha god nytte av å legge en plan for høytiden.

– Det kan være viktig at man kanskje på forhånd tenker over: Hva kan jeg gjøre for at sorgen ikke skal bli så tung og overveldende?

Silviken mener det bør være rom for alle følelser og reaksjoner i jula.

– Det å være mer åpen om hvordan man har det, også når det gjelder det smertefulle, kan skape mer nærhet og kontakt, som forsterker relasjonene, til de som er der og de man har mistet, sier hun og legger til:

– Det er viktig å huske på at det også er lov til å minnes de gode stundene, de gode opplevelsene og de gode sidene ved dem man har mistet.

Julen i vranghalsen

Etter morens bortgang feiret Indianne med faren og hans foreldre.

Da de også gikk bort for to år siden fikk hun og faren julen i vranghalsen.

– Jeg bestemte meg for å jobbe på julaften.

Indianne ville at julaften skulle kjennes ut som en vanlig hverdag.

– Jeg og pappa spiste biff og hadde på oss «chille-klær» før vakten min.

– Følelser skal hjelpe oss.

Spesialsykepleier Hege Sandanger sier at det ikke finnes noen fasit på hvordan man skal håndtere julen uten sine nærmeste.

– Noen synes det er godt å reise bort og gjøre noe helt annet. Mens andre sier «nei, vi skal være her og feire som vi pleier, men vi gjør kanskje litt endringer innad i familien».

Sandanger forteller at de fleste opplever at sorgen endrer seg med årene og blir lettere å kjenne på, samtidig som noen sider ved sorgen vil vare livet ut.

– Vi er født med følelser for at de skal hjelpe oss. De triste og vanskelige følelsene skal også hjelpe oss, sier hun og legger til:

– Man trenger ikke å være den aller sterkeste akkurat i julen.

Støtte i sorgen

I år skal Indianne, faren og stemoren ha en liten feiring sammen, spise god mat og slappe av.

Hun har også en stående invitasjon til å spise julegrøt hos en venninne hver lillejulaften.

– Det er veldig fint at vennene mine tenker på meg og vil at jeg skal være med på sånne ting. Det er jo god støtte å ha, spesielt i sånne tider hvor du kjenner mye mer på sorgen.