Ingen har råd til å tape

Bøndene krever fire ganger så mye penger som de fikk i fjor, kun under korona-årene har de fått over 4 milliarder kroners økning i jordbruksavtalen.

Våronna starter når temperaturen stiger.

I jordbrukspolitikken har det vært uvanlig hett i mange år. Tilliten internt blant bøndene og mellom staten og landbruket har vært på bristepunktet.

Når jorda tørker skal våronna gjøre klar til en ny vekstsesong. Det gjødsles, pløyes, freses og harves der ute på jordene.

I jordbruksforhandlingene freses det av andre grunner.

Ordskiftet har gitt næring til mistillit og aggresjon.

Derfor passer det så dårlig at første punkt på dagsorden i årets jordbruksoppgjør er en omkamp fra tidligere år.

I fjor ble inntektsgapet mellom bøndene og vanlige lønnsmottakere tettet, etter at regjeringen la betydelige penger på bordet. Nå viser nye beregninger at det ikke stemmer likevel.

Bonden skulle tjent 63.000 kroner mer pr. årsverk for å være på nivå med den avtalte referanse-lønnsmottaker.

Omkampen

Å tette dette nyoppdagede gapet vil koste staten 2 milliarder kroner. Nesten dobbelt så mye som hele fjorårets avtale endte på.

Bøndene tar for gitt at disse pengene ligger på bordet.

Bøndenes krav er uvanlig høyt, men alternativet er økende mistillit og avmakt.

2 milliarder er penger det også. Særlig for en regjering som maner til økonomisk ansvarlighet og vil unngå press på renta.

Straks målet om inntektsutjevning – tetting av inntektsgapet – kan sies å være innfridd, melder to sentrale spørsmål seg:

For det første: Er dette inntektsnivået et minstemål, eller maksnivå. Altså et gulv eller et tak.

Offensive bønder vil si at bondeinntekten kan øke mer, enn lønnsmottakerens, fordi bonden tar stor økonomisk risiko, har lav avkastning på investeringene med forventning om en produktivitetsøkning.

Staten kan si at gapet er tettet når gapet er tettet. Det var det som var avtalen.

For det andre: Statistikken kan leses på ulike måter. Inntektsgapet er tettet gjennomsnittlig. Rundt omkring i norske fjøs, på ulike traktorseter og ikke minst i hovedhusenes hjemmekontorer, er det ingen gjennomsnitt som gjelder. Bonden løper ikke til regnskapsfører eller bankforbindelse med noen snitt-tall. De har kun sine egne tall å slå i bordet med.

Inntektsgapet er ikke tettet over hele landet. Ikke for alle bruk, uavhengig av størrelse og i langt fra alle produksjoner.

Kyllingprodusenter kan ha millioninntekter, mens sauebønder tjener lite. Store bruk kan ha høy gjeld og høy inntekt, mens mindre gårder ha problemer med å investere og modernisere.

Det blir dyrt for staten om inntektsmålet ikke er et tak, for da sikter bonden høyere.

Det blir enda dyrere for staten dersom inntektsgapet skal tettes for ulike undergrupper, ikke bare næringen som helhet.

Kostnaden for bonden er stor om det ikke legges betydelige midler oppå de to milliardene. Galopperende og høyst uforutsigbare kostnadsøkninger underbygger det.

Inntektene må økes på grunn av politiske avtaler. Kostnadene øker betydelig på grunn av internasjonal uro.

Staten bestrider ingen av delene og virker å ta høyde for et kostbart jordbruksoppgjør.

Den politiske prisen

Arbeiderpartiet har ikke råd til en jordbruksnæring i harnisk. Senterpartiet trenger alt annet enn enda en grunn til å forlate rødgrønn side. Jordbrukspolitisk fellesgods har over tid bare blitt viktigere lim mellom de to partiene.

Den mer aktivistiske ånden i Småbrukarlaget har også avgreininger langt inn i SV, Rødt og MDG. Ap kan stå enda mer venneløse på Stortinget om de kløner det til i jordbruksoppgjøret.

Det vil gjøre vondt i budsjettbalansen å få til en avtale med bøndene, men det er politisk umulig å la være.

Den store usikkerheten

Alt bonden trenger for å produsere mat har blitt dyrere. Diesel, strøm, kunstgjødsel og kraftfor. Det er også høyst usikkert hvordan prisene blir gjennom året og inn i neste vekstsesong på grunn av situasjonen i Midtøsten. De endelige kostnadsøkningene for særlig diesel og kunstgjødsel vil ta tid før når frem til bondens regnskap.

Å bli enige om forutsetninger for disse store regnestykkene vil være en nøkkel for å unngå brudd i forhandlingene.

Dilemmaer på jordet

Jordbruket vil prioritere økte inntekter til ammekuer og sauehold. To dyrehold som tjener dårlig, men utnytter gressressurser over hele landet. Mindre kraftfor er bra. Mer rødt kjøtt er klimapolitisk mindre bra.

Jordbruket vil øke planteproduksjonen og kornproduksjonen for å øke norsk selvforsyning av mat. Det er beredskapsmessig bra. For gjødsling, vannkvalitet i Oslofjorden og arealbruk er det utfordrende.

Jordbruksoppgjøret og landbrukspolitikken over tid må også ta inn over seg og tydelig navigere i disse problemstillingene.

Det er derfor verken bøndene, regjeringen eller klima og natur har råd til å bli tapere når en avtale sannsynligvis landes i midten av mai.