Ingen vil ta regningen for ødelagt fjord

Ting tar som kjent tid.

Det er en mannsalder siden blåskjell, bunnfisk, ålegress og et helt lite økosystem i fjorden kunne se de første spede tegn.

Vi har ikke sett den grenseløse ødeleggelsen under vann.

Det har skjedd og vi har latt det skje.

Mens generasjoner av barn har lært seg å svømme. Folk har nytt sin ferge-kaffe. Blitt drita full før Drøbaksundet. Seilt til Færder. Trålet reker utenfor Hvaler. Eller stupt fra Sørenga.

Samtidig har et enormt og sammensatt problem med økende forurensing fått bryte ned livsgrunnlag. Fjorden er endret litt etter litt.

Det som startet i det små, har vokst seg altfor stort. Alarmklokkene har blinket i årevis.

Flere typer forurensing

Mange bekker små har ødelagt en hel fjord.

Det er for mye nitrogen som gjør at trådalger vokser raskere og overtar for det naturlige miljøet i fjorden.

Tareskogen er ikke til å kjenne igjen. Fisken mister livsgrunnlag.

Nitrogenet stammer fra jordbruk og avløp på land.

Ikke bare rundt fjorden. Små partikler følger vannveier fra hele østlandet og ut i fjorden. Fra godt over 100 kommuner. Fra Røros og Jotunheimen bukter elver og bekker seg ned til Oslofjorden.

Forurensingen stammer fra gjødselen på åkrer. Fra tannpuss og oppvask for 2,8 millioner mennesker.

Dette er hovedkildene til problemene:

• Avrenning fra jordbruket: Gjødsel og overgjødsling, sprøytemidler, partikler fra jord sedimentering av havbunnen fra jord.
• Kloakk og avløp: Utslippenene fra kloakk og avløp, forurensing fra byggeplasser.
• Bygging av strandsonen: Bygging i strandsonen øker belastningen på naturen over og under havoverflaten.
• Overfiske og fiskehelse: Overfiske og bunntråling gir dårligere livsgrunnlag. Torskebestanden og rekebestanden er kraftig redusert.

Dyr rensing, ingen vil ta regningen

Man har allerede kommet langt med jordbruks-tiltak de siste årene. Forbud mot høstpløying og andre regler og forskrifter har minket forurensingen noe, men langt fra nok.

Det haster å få på plass mer nitrogenrensing. Det innebærer nye, bedre og veldig mye dyrere renseanlegg i kommunene.

Prinsippet om at forurenser skal betale står sterkt i Norge. Det samme gjør tradisjonen om at utgifter til vann- og avløp skal skje til selvkost i kommunene. Innbyggerne deler likt på kostnaden på rør under bakken, renseanlegg og vann i springen. Kommunen skal ikke tjene eller tape på denne grunnleggende tjenesten.

Hvis, eller snarere når, det skal legges opp til omfattende nitrogenrensing utfordres hele prinsippet:

Forurensingen stammer fra mange kommuner, det er urettferdig hvis innbyggerne i kommunene med kystlinje skal måtte dele på regningen.

Rensekravene kommer fra EU og Stortinget. Dagens støtteordninger til kommunene er ikke dimensjonert for nitrogenrensing rundt fjorden eller i samtlige berørte kommuner.

Dette kan sees på som et nasjonalt problem som må dekkes over statsbudsjettet. Da sier man at rensingen av Oslofjorden må betales av skattytere i Alta og Haugesund.

Der vil utgiftene til vann- og avløp øke av andre grunner. Så hvorfor skal østlendingene få mer statlig hjelp?

Samtidig kan man si at økosystemet i Oslofjorden et nasjonalt miljøproblem, ikke bare et spørsmål om kloakkrensingen i Horten.

Kommuner, fylker, stat og partier har kryssende interesser. En avklaring haster.
Hva som er rettferdig er ikke selvsagt.

Fiskere fratatt livsgrunnlaget

Mens det sentrale østlandsområdet fortsatt badet i augst-varme var en tung regjeringsdelegasjon på tur til den vakre Hvaler-skjærgården.

Fra 2026 innføres fiskeforbud i store deler av fjorden. Mange har bedt om totalforbud.

Håpet er at livsgrunnlaget bedres for fisken. For fiskerne er det verre. Mange yrkesfiskere er fratatt jobb og inntekt med et politisk pennestrøk.

De ber forståelig nok om mer kompensasjon enn Nav kan tilby enhver arbeidsledig.

Det er å forvente at politikerne kommer fiskerne i helt eller delvis i møte. Hvis ikke betaler de en for stor pris for at storsamfunnet rydder opp etter seg.

Det er i fiskernes interesse at fisk og skalldyr forblir en evigvarende ressurs. At et forbud må til, er ikke fiskernes skyld.

Verre før det blir bedre

Man skal ikke langt ut fra en badestrand før byråkratiske rapporter kan kjennes på kroppen: Noe er ikke som det skal være i Oslofjorden. Vannkvaliteten er dårligere. Stillehavsøstersen har overtatt. Husk badesko!

Vil vi virkelig ha et samfunn fullt av Crocs-sandaler for å hindre blodige kveldsbad? Bedre havhelse ser uansett bedre ut enn hullete plastlignende sandaler.

Selv statsminister og stortingskandidat fra Oslo, Jonas Gahr Støre, løfter Oslofjorden. I utspørringsserien Mørch og makta sier Støre at det er helt avgjørende å redde fjorden.

Oslofjord-debatten var også sentralt på landsmøtene til flere partier i vår. Det er tydelig at det politiske Norge har våknet. Det er på høy tid.

Det har allerede vært fem år med rapporter, planer og løfter. Neste år skal den «Helhetlige tiltaksplanen for Oslofjorden» revideres. Hva slags nitrogennivå og mengde utslipp fjorden tåler, er uvisst.

En ammunisjonsfabrikk i strandsonen bedrer ikke havhelsen i rakettfart. Kuler og krutt skal beskytte menneskene, men kan bli et skudd for baugen for å bedre fjorden.

Den ubehagelige sannheten er at det uansett blir verre før det blir bedre. Det er for sent til at dette snur raskt. Økosystemet trenger kanskje så mye som 10 år for å bedre seg.

Fordi ting tar tid.