Irriterende damer?

Før du sender meg hatmail, la meg forklare:

Da Iselin dukket opp som potensiell gjest i podkasten min, var jeg usikker.

Er ikke hun litt slitsom, tenkte jeg. En sexolog som tar mye plass, prater høyt og kan være mega-vulgær; pikk, pung og fitte i ett kjør.

Det blir litt mye, eller?

Da jeg satte meg ned for å finne ut hvorfor jeg irriterte meg, innså jeg at det handlet om at hun tar mye plass.

Men: Jeg er en mann som tar mye plass, omringet av andre menn som tar mye plass.

Og jeg reagerer lite på dem?

Foto: Tore Kristiansen / VG

Jeg tror det ligger noe instinktivt i meg som jeg ikke er klar over. Det bor en liten mannssjåvinist i meg.

Når en mann er ekstrem i en eller annen retning, synes jeg det er lett å hekte meg på.

Det er morsomt og spennende. Som da jeg inviterte rapper Pimp-Lotion (eller Thomas Thrap Huse som han egentlig heter) inn i studio.

Da tenker jeg: Intressant! Deg vil jeg ha som gjest!

Jo da; Jeg blir sjokkert over at han spiser biff til alle måltider, taper igjen kjeften når han sover og insisterer på å uttale Kiwi som Kjivi.

Men jeg synes ikke han er irriterende. Jeg lurer ikke på om det er interessant. Eller tenker at han burde roe ned noen hakk.

Jeg aksepterer det på en annen måte.

Thomas Thrap Huse, også kjent som rapperen Mr. Pimp Lotion Foto: Hallgeir Vågenes / VG

Hvis jeg har lettere for å synes mannlige gjester er interessante og morsomme, kan det ha en sammenheng med at mannepodkastene dominerer?

At vi liker menn som tar plass bedre? Underbevisst?

Flere kvinner i rampelyset møter på tøffere utfordring enn mange menn.

Jeg ser det når kollegene mine blir hetset for å være med på «Rikets Roast» eller «Ikke lov å le på hytta».

De blir ikke bare hetset grovt fordi noen ikke synes de er morsomme, men folk sier gjerne at ingen damer er morsomme – med dem som bevis.

Jeg mener: Takk gud for at jeg slapp å være representant for alle menn da jeg tisset på meg selv på TV.

Ikke bare er det dust å se kjønn og ikke person, men det frarøver oss god humor og spennende folk.

Ta podkasten Tusvik og Tønne, for eksempel.

De har et overveldende flertall med damer som hører på.

Hvorfor det? De er ekstremt morsomme.

Skal vi være så enkle at vi tenker at noe er en dame-podkast fordi det er laget av damer?

Foto: Heiko Junge / NTB

Mitt lille eksperiment med å fortelle Iselin om min fordom mot henne, handlet mest om et internt oppvaskmøte inni meg selv.

Men kanskje flere kan ha godt av å gå en runde. Både menn og kvinner.

For eksempel når en dame er brautende, intens, morsom eller litt sprø – og vi ikke liker det.

I dagens samfunn har vi lett for å ilegge andre enorme mengder skam, når en sånn problemstilling dukker opp.

Fy! Sånn skal du ikke tenke.

Kan vi ikke heller stille oss spørsmålet:

Hvorfor tenker jeg sånn? Hva ligger bak? Og hva kan jeg gjøre med det?

Det burde ikke ligge så mye skam i å ha disse samtalene.

For vi kommer ikke så langt, hvis vi skal late som fordommene ikke finnes. Det skaper bare hardere fronter.

Drit i kjønnet, se om du synes det er gøy. Det må være målet.