Jeg har sett verden begynne

Den siste tiden har flere nyhetsmedier skrevet om mangelen på oppfølging av nybakte mødre.

Én av ti kvinner opplever depressive symptomer knyttet til graviditet, fødsel og barseltid.

Det er for mange i et land med 55 000 fødsler i året.

Én av fire kvinner opplever at de ikke får nødvendig hjelp og omsorg i barseltiden.

Det er også for mange.

Spesielt i et land som gang på gang kaller seg verdens beste innen fødsel og barselomsorgen.

I sommer raste debatten om kvinner som overlates til seg selv under fødsel på norske sykehus, og om andre som foretrekker å føde hjemme uten helsepersonell til stede.

Soloforestillingen Lykke til, Cathrine Frost! ble uførst vist på Det Andre Teatret høsten 2022, og har etter dette gått for fulle saler. Foto: Anders Holmsen Utsigt

Ikke misforstå, det er ikke debattene som er problemet.

Den virkelige utfordringen ligger i vår manglende evne til å sette ting i en større sammenheng, til å endre forutsetningene for at fødsel (og alt styret den innebærer i forkant, underveis og etterpå) skal få den plassen den trenger.

For alt henger sammen med alt, som en berømt lege, statsminister og firebarnsmor en gang sa.

Selvsagt må det forskes mer på både det ene og andre knyttet til kvinners kropp og helse, der vitenskapen i århundrer har prioritert herrene.

Men vi trenger ikke mer forskning for å underbygge det åpenbare:

En fødsel som etterlater mor med en følelse av skrekk, er et dårlig utgangspunkt for en god barseltid og psykisk helse videre i livet.

Et helsevesen som ikke har tid, rutiner og ressurser til å spørre alle nybakte mødre om hvordan de egentlig har det, fanger ikke opp noe som helst, og lar fødselsdepresjoner ulme til storbranner.

Du må ikke være deprimert for å oppleve det å få et barn som en monumental overgang preget av ensomhet.

Å ha delt kroppen sin med et annet individ over lang tid, for så plutselig å stå med ansvaret for det nye individets overlevelse, holder i massevis.

Alt dette kunne ha vært annerledes hvis bare Sokrates eller Aristoteles hadde født barn.

Eller i det minste vært litt nysgjerrig på hva det vil si, hva det innebærer, å føde barn.

Ok, så er det klassisk å klandre patriarkatet, men i antikkens Hellas, sivilisasjonens vugge, var det å føde barn kvinnfolkarbeid (det er det strengt tatt fremdeles, ansett på nivå med det gårdsdyr drev med i fjøset. Og slik fortsatte det, de store tenkerne ble ikke mer interessert i føding.

Se deg rundt neste gang du er i en stor by: Antallet statuer av menn sittende på hest er overveldende.

Fødselen, selve forutsetningen for menneskehetens eksistens, er tilnærmet usynlig.

Kvinners kropper har alltid vært nøkkelen til slekters gang.

Kanskje ble det for skremmende for menn å akseptere at makten på dette området var så ujevnt fordelt? Jeg vet ikke.

Men fødselen er i alle fall blitt dyttet vekk fra sentrum av begivenhetene.

Noen av oss har opplevd å se et splitter nytt menneske komme til verden.

For meg personlig skjedde fødselen på tøysete dramatisk vis, gjennom et såkalt katastrofekeisersnitt i full narkose.

Etterpå fortalte legen hvordan to sett med hender var inni kroppen min fra ulike innganger for å løfte ut det som (på hengende håret) ble et levende guttebarn.

Etter den opplevelsen vet jeg noe om hvor spinnvilt fødsler er.

Og da sikter jeg ikke bare til min egen, men til det faktum at vi i generasjon etter generasjon føder mennesker med vår egen fysiske og psykiske helse som innsats.

Med livet som innsats, i verste fall.

NYFØDT: «Vi som har vært i rommet hvor livet starter, der alt er skjørt og sårbart, er totalt fylt av det i noen timer, uker og måneder», skriver Cathrine Frost. Bildet er en illustrasjon. Foto: Shutterstock

Selv om Norge har lavest mødredødelighet i verden, er fødsel fortsatt en ekstrem påkjenning.

Vi som har vært i rommet hvor livet starter, der alt er skjørt og sårbart, er totalt fylt av det i noen timer, uker og måneder.

Men der ute i samfunnet, hvor prioriteringsdiskusjonene i helsevesenet foregår (parallelt med praten om strømpriser, matpriser, kjendiser med maske og fotball-VM) – der er det eksistensielle i en slik opplevelse fullstendig glemt.

Innimellom raser fødselsdebatten (og det er bra!) – men vi får liksom aldri helt dreisen på det.

Vi nærmer oss en høytid tuftet på den mest berømte fødselsfortellingen i menneskehetens historie:

Nybakte mor Maria svøpte Jesus og la ham i en krybbe (sprekt, etter å ha tilbragt siste del av svangerskapet ridende på et esel før en fødsel rett på stallgulvet).

Engler, hyrder og vismenn var straks på pletten med gaver til den lille.

Men hva vet vi egentlig om forløsningen og hun som gjorde jobben? Hvordan gikk det med Maria?

Hvem sørget for at etterbyrden kom ut i ett stykke, stoppet eventuelle blødninger, ga henne et måltid mat og et klapp på skulderen?

Foto: Novosti / NTB

Nei, derom tier evangelisten Lukas. Som resten av kulturhistorien skyr han unna de gørrete fødselsdetaljene.

Det er ikke Betlehem anno år 0 vil skal se til for inspirasjon i barselomsorgen. Nederland, derimot, har noen smarte greier på gang.

Når Helse- og Omsorgsdepartementet skal skrive sine nyttårsforsett, er det mitt beste tips:

Studietur til landet som sender en pleier på døra til nybakte foreldre, bare sånn for å sørge for en god start.

Eller til Tyskland, der kvinner kan få besøk hjemme av jordmor hver dag i ti dager etter fødsel.

Eller til Frankrike, hvor de får 10 gratis timer med bekkenbunnstrening hos en fysioterapeut.

Det er mange steder å hente inspirasjon.

Kan vi ikke bli enige om at Norge i 2026 skal sørge for at alle blir sett i det som kan være livets fineste, men også mest ensomme uker?

Vi må ta vare på kroppene som tar jobben med å holde oss på planeten, generasjon etter generasjon.

Takk for innsatsen Maria, og god jul. Nå tar jeg ungen noen timer så du får sove ut.