1 month ago
18
– Det var bare flaks, sier han til VG.
Fotballproffen falt om foran alle lagkameratene sine i FC København, under trening en marsdag i 2001.
Hjertet hans reagerte ikke på hjertestarterens første, nådeløse støt. I løpet av noen millisekunder jaget mer enn 150 brutale joule gjennom den livløse kroppen.
Støt nummer to hentet ham tilbake til livet.
– Jeg husker ingen ting, sier Ståle Solbakken (58) i dag.
Han kunne ha vært en av idrettens tragedier. Som Alexander Dale Oen. Et vondt minne. Fjernere og fjernere.
Verdensmesteren i svømming døde av hjertestans for 14 år siden.
Oen var alene på badet. Det var ikke mulig å berge ham.Etter noen timer ble Solbakken vekket på sykehuset. Han hadde spasmer. Fektet med armene. Og ble lagt tilbake i koma.
Der ble han i 30 timer.
Solbakken våknet forvirret.
– Korttidshukommelsen var borte, forteller faren Svein Solbakken.– Ståle spurte: «Hva var det som skjedde? Hva var det som skjedde?». Rett etterpå spurte han om det samme igjen.
Solbakken var 33 år og pappa til to små gutter – og slettes ikke sikker på om han ville oppleve oppveksten deres.
Legene strevde med å få på plass en pacemaker rett ved hans venstre skulder. Ståle Solbakken forteller at det første forsøket var mislykket, til tross for en operasjon på fire–fem timer.
Han så mørkt på sin egen fremtid. Solbakken klarte ikke å rydde unna det mentale styggværet med kona ved sin side.
Slik husker paret ordene han sa til henne på sykehuset:
«Anniken, dette kommer ikke til å gå, jeg kommer ikke til å overleve dette. Du er fortsatt ung, du kan finne deg en ny mann, men ungene skal ha mitt navn, de skal hete Solbakken. Og du skal fortelle dem om meg når de blir større.»
Halvannet år tidligere hadde de giftet seg. Paret dro rett fra bryllupsmiddagen til janitsjarfestivalen på Hamar, hvor Ståle fikk svinge taktstokken på scenen.
Anniken Solbakken kjenner ekkoet fra fortiden. De vonde setningene fra øyeblikket på sykehuset.
Det vekker fortsatt følelsene.
– Huff, nei, sier hun mellom noen små tårer.
– Kan du huske hva du svarte?
– Nei, faktisk ikke.
– Har du vært redd for ham i ettertid?
– Jeg var det i starten. Han hadde et ekstremt behov for å få en bekreftelse på at kroppen fungerte. Han hoppet av bilen da jeg hadde hentet ham på Rigshospitalet. Han skulle gå det siste stykket hjem. Da visste jeg jo at han ikke skulle gå. Han hadde sikkert planer om å jogge, forteller hun.
– Slik var det fra dag én. Han ville ut på løpeturer. Jeg spurte hvor lenge han ble borte, men jeg skjønte at jeg ville bli gæren av å holde på slik. Så det la jeg fra meg ganske fort. Jeg måtte bare tenke at han hadde fått pacemaker, og at den ville slå inn.
Foto: Jostein Overvik, VGDenne måneden
er det 25 år siden.
Tirsdag 13. mars 2001. En ganske vanlig vårdag i København.
Oppe på Frederiksberg er den senere manageren for Liverpool og det engelske landslaget, Roy Hodgson, klar for å lede en ny FC København-trening. To dager har gått siden 1–1 mot Aalborg i Parken. Solbakken skaffet straffen som ga ett, litt skuffende, poeng på hjemmebane.
Nå har han akkurat kjørt snart tre år gamle Sondre til barnehagen nord for byen.
Spillerne varmer opp. De kjører den velkjente øvelsen firkant. Så tøyer de ut.
Klokken er 10.36.
Ståle Solbakken hiver etter pusten. Blir rar i fjeset. Faller sammen på gresset.
I noen sekunder tror lagkompisene det er en spøk. Men det endrer seg raskt.
FCK-kaptein Michael Mio Nielsen forsøker å skrike liv i lagkameraten. Ingen reaksjon.
Så dukker en hel dominorekke av tilfeldigheter opp. Alle vipper samme vei. Ståle Solbakkens vei.
– På det tidspunktet var legen bare til stede på FCK-treningen en gang i uken. Han hadde med seg en student, forteller Solbakken i dag.
Klubblege Frank Odgaard er ved en tilfeldighet på klubbhuset sammen med sønnen sin. Han hører ropene, løper det hoftene tåler. Sammen med studenten kaster han seg over Solbakken.
Ingen tegn til liv.
Munn mot munn. Hjertemassasje. En redningsbil med hjertestarter er rett i nærheten.
Odgaards førstehjelp gir oksygen og sirkulasjon.
– Jeg står i evig takknemlighetsgjeld, sier Ståle Solbakken.
– Den førstehjelpen jeg fikk, var helt avgjørende.
Etter syv minutter kommer den elektriske hammeren. Hjertestarteren banker hjertet tilbake i rytme på andre forsøk.
Personell fra Frederiksberg Brandvæsen flytter kroppen over på en oransje båre og videre inn i den røde ambulansen.
Noen av spillerne gråter. Roy Hodgson orker ikke å se på. FCK-treneren sitter skjelvende på en benk. Han er blitt informert av assistenten sin:
«It doesn’t look good, son.»
Avstanden fra treningsfeltet nordover til Højleddet 21 i Gamle Holte er ikke mer enn 18 kilometer. Hjemme i huset er Anniken Solbakken i en helt annen verden.
Hun steller åtte måneder gamle Markus, uvitende om det enorme dramaet hennes aller nærmeste er utsatt for.
Gutten som senere skulle bli landslagsspiller, ble født i slutten av juli året før. I august meldte pappa Ståle overgang fra Aalborg til FC København. Det har vært en hektisk tid for familien på fire.
Ingen i FCK har Annikens telefonnummer. Noen må få tak i henne. En kone og en kjæreste til to av spillerne blir sendt til Solbakkens hjem. Der ringer de på døren.
– Det var ikke logisk at de skulle komme på besøk, forteller Anniken 25 år etter.
– De hadde nok fått beskjed om hva de skulle si. Det ble servert en historie om at Ståle hadde fått en ball i hodet. De foreslo at jeg skulle bli med den ene til sykehuset, den andre skulle passe Markus, minnes hun.
– For meg var det helt merkelig. Jeg skulle overlate babyen til en dame jeg ikke kjente. Det ville jeg ikke. Så kom de med en ny beskjed om at jeg ikke hadde noe valg. Det var for alvorlig til at jeg kunne bli hjemme.
Der og da forstår Anniken fortsatt ikke alvoret.
– Hjertestopp ble aldri nevnt.
Motvillig blir hun med inn mot København. De to kvinnene snakker om løst og fast – på vei til mannen Anniken ble sammen med på 90-tallet.
Så ringer telefonen i bilen.
– Vi var på vei mot Frederiksberg, men ble omdirigert til traumesenteret på Rigshospitalet. Da begynte jeg å skjønne at historien med en ball i hodet ikke var riktig. Det gikk opp for meg at dette var mer alvorlig.
– Men du skjønte ikke hva det handlet om?
– Nei. Det virket helt merkelig, svarer Anniken.
– Det var kanskje en fordel at jeg var 25 år og halvnaiv. På det tidspunktet kjente jeg ingen som hadde hatt hjertestopp, med alt det innebærer. Men bena ble ikke slått fullstendig under meg. Jeg mistet det ikke helt. Jeg fikk vite om situasjonen steg for steg. Jeg tok det inn.
Men litt etter litt gikk alvoret opp for henne.
– Han hadde mistet korttidshukommelsen. Det gikk ganske mange dager før jeg spurte om det var en selvfølge at den kom tilbake. Jeg skulle forholde meg til muligheten for at han fikk varige mén. Det var mange mørke tanker.
Foto: Jostein Overvik, VGAnniken er ikke
religiøs. Men
da hun la seg
13. mars 2001,
foldet hun hendene.
– Hvordan var den bønnen?
– Nei, den ... når du aldri har prøvd det før, så var det bare å ... nei, det var så mange ting rundt det.
– Hvor redd ble du?
– Det klart at jeg ble ekstremt redd. Men jeg hadde blitt enda mer redd i dag. Det var så surrealistisk og uventet i 2001. Han var en toppidrettsutøver, og jeg tenkte ikke at dette kunne få et helmørkt utfall.
Hva er det første han selv husker?
– At det var drama på sykehuset. Noen hadde stjålet journalen min og solgt den til mediene. Der kom det frem at jeg skulle ha pacemaker, forteller Ståle Solbakken.
Han kom seg raskt tilbake på bena.
Allerede 17 dager etter ulykken holdt FCK en lang pressekonferanse. Solbakken svarte helt til det siste spørsmålet var stilt.
Etterpå tok han imot VG hjemme sammen med familien.
– Fysisk har jeg det bra. Psykisk er det litt verre, erkjente Solbakken den gang. Han ville ikke helt avskrive et comeback.
Men etter nye undersøkelser ble det klart at Ståle Solbakken hadde spilt sin siste kamp på toppnivå.
14. mai kom pressemeldingen: «Solbakken avslutter spillerkarrieren».
Samme dag tok han farvel med København-fansen – med hjelp fra VGs nettreporter Jarle Brenna.
– Hadde jeg vært 23 år og ikke hatt familie, ville jeg ha gjort alt for å spille videre. Men jeg var 33 år og hadde to barn. Det gjorde avgjørelsen enkel. Men jeg forsøkte jo. Jeg gikk gjennom alle fysiske tester for å komme tilbake, men jeg fikk oransje lys. Da kan du ikke gjøre det, sier Solbakken.
– Det ville vært en belastning på medspillere, motspillere, familie og alt.
For 25 år siden tok Ståle Solbakken belastningen selv. Familien flyttet hjem til Hamar.
Til sommeren kommer han til å oppleve trenerkarrierens høydepunkt, som landslagssjef for Norge under VM i USA. Sommeren og høsten 2001 var bunnpunktet.
– Jeg var ikke fotballspiller lenger – og ikke noen spesiell lærer heller. Hva var jeg da, egentlig? Jeg ble hjemmegående.
– En klassisk situasjon som mange idrettsutøvere havner i, sier Anniken.
– Men da har de tatt et mer eller mindre bevisst valg om å legge opp. For Ståle kom dette på ingen måte frivillig. Vi har hatt bedre og enklere år enn det første etter at dette skjedde.
Det var ingen selvfølge at ting skulle gå bra. Hverken i familien eller i fotballen.
– En krise kan gå begge veier. Vi tok tilbake hverdagen ganske raskt. Krisen var først for Ståle som skulle redefinere yrkesliv og karriere. Han var uten førerkort lenge, det var mange ting. Vi valgte å flytte hjem. Plutselig satt vi i et rekkehus på Ridabu. Da tror jeg han opplevde at livet var ganske ...
Hun lar ordene henge i luften.
Norges Fotballforbund kom til unnsetning.
I 2002 ble Ståle trener for G 18-landslaget og etter hvert assistent for A-landslagssjef Nils Johan Semb.
Foto: Bjørn Erik Rygg Lunde / VGÅret etter overtok
han ansvaret
for HamKam.
Karriereveien formet seg enda mer da han i 2003 ble trener i HamKam. Klubben hvor Solbakken fikk gjennombruddet som spiller på slutten av 80-tallet, ga ham også gjennombruddet som trener.
Solbakken var tydelig fra dag én, endevendte kulturen på Briskeby og fikk HamKam tilbake til Eliteserien. Der leverte han en 5. og 10. plass før turen i 2006 gikk videre til FC København.
Midt i den sportslige oppturen ble også familien utvidet. Datteren Ida ble født i 2004.
– I starten satte jeg mer pris på de små tingene. Dette kunne jo ha endt helt galt, erkjenner Solbakken i dag.
– Ida var en gave. Men jeg burde samtidig vært enda flinkere til å huske at jeg er veldig heldig at det ikke var slutt på livet da jeg var 33. Alle andre dager i uken hadde det antagelig vært slutt, sier han.
– Hva har opplevelsen gjort med deg?
– Det har gått så bra at det har gått litt i glemmeboken. Kona ønsker ikke å snakke om det. Så dette har ikke vært noe tema hjemme hos oss så lenge det har gått så bra.
Pacemakeren har slått ut to ganger. Den første ved en feil. Men i 2009 var det alvor – rett etter at FCK hadde vunnet 3–1 hjemme i Champions League-kvalifisering mot Jan Jönssons Stabæk.
Solbakken skulle jogge rundt i FCKs hjemmearena Parken, før avreise til returoppgjøret i Norge.
Han ble plutselig dønn sliten.
– Jeg kjente bare at kroppen visnet. Jeg sto med armene på knærne, og så smelte pacemakeren inn.
Solbakken beskriver det som å bli sparket av en hest.
Han løp ut av stadion, gjennom en park og rett opp på hjerteavdelingen i 13. etasje på Rigshospitalet.
Dit drar han den dag i dag. Solbakken betaler av egen lomme for å møte overlegen han ble godt kjent med etter hjertestansen, Jesper Hastrup Svendsen.
– Han har jeg fortsatt kontakt med en eller to ganger i året. Selv om jeg bor i Norge, drar jeg til København for kontroll. Det er Svendsen jeg har «connection» med. Oppfølgingen jeg fikk, var så bra at jeg ønsker å ha det slik, forklarer han.
For fem år siden kollapset Christian Eriksen i Danmarks EM-kamp mot Finland i Parken.
Ståle Solbakken blir ikke særlig påvirket av at andre opplever hans egen dramatiske historie. Det er annerledes med familien.
– Jeg skjønte med én gang hva som skjedde med Eriksen. Men det kom reaksjoner i familien. En av ungene reagerte veldig, veldig sterkt, forteller han.
– Men hele Danmark reagerte, sier Anniken.
– Alle tre ungene er blitt fulgt opp etter det som hendte med Ståle. Jeg tror ingen av dem engster seg. Men det er flere i denne familien som lar seg emosjonelt rive med uansett – om det er hjertestopp eller andre ting, smiler hun.
– Hva har dette gjort med forholdet mellom deg og Ståle?
– Jeg tror ingen av oss tenker på dette veldig ofte. En ting vi har vært uenige om, er at jeg vil hente ham på Rigshospitalet etter at han har skiftet pacemaker, mens han har ønsket å dra hjem samme dag som han er blitt operert. Der har jeg bare gitt opp. Han hater å være pasient. Det passer ham dårlig.
Det passer Ståle Solbakken mye bedre å snakke om sine erfaringer som hjertepasient.
– Ganske mange ganger i løpet av året får jeg en telefon, en mail eller en tekstmelding om at det er en sønn eller datter som har fått pacemaker. Kan jeg snakke med dem?
– Tar du den samtalen?
– Det gjør jeg alltid. Jeg prøver å hjelpe. Det er «hundre» forskjellige hjertesykdommer. Jeg kan jo bare gi moralsk støtte. Jeg kan ikke være lege.
Bare landslagssjef.
Boken «Ståle» av Dan Hammer og VGs arkiv.
Jostein Overvik
Journalist
English (US)